Ja, vi er nettopp blitt gravide, nettopp oppdaget det. Nettopp tatt den testen med de to strekene, plusstegnet eller den digitale som sier Gravid!
Noen av dere har jo visst dette i flere dager. Andre tok testen i dag.
Selv tok jeg den... er det virkelig ikke lenger siden enn i går?
Jeg klarer ikke akkurat glemme at jeg er gravid, jeg er kvalm fra før jeg står opp til etter jeg legger meg. Når jeg våknet i dag tidlig av at mannen sto opp et par minutter før vekkerklokka tenkte jeg "åhh, så deilig, jeg er ikke kvalm!" men innen han kom tilbake fra toalettturen sin kunne jeg krabbe inn i armkoken hans og fastslå at "jeg er kvalm!" Jeg var kvalm når jeg la meg, jeg var kvalm når jeg våknet og et par timer senere enten fordi han la seg, eller fordi han fulgte sønnen vår på do, eller noe sånt, og jeg har vært kvalm hele dagen. Jeg kaster ikke opp. Jeg er UVEL hele dagen, og i lengre og kortere perioder er jeg skikkelig KVALM. Et par ganger har jeg lurt på om jeg kom til å kaste opp, men jeg gjør det ikke.
Men tankene surrer. Om lillebaby. Om den bitte, bitte lille prikken som er inni livmora mi, som skal bli til en baby. Som utvikler seg dag for dag, og allerede på disse par ukene har evnet å gjøre meg KVALM og SVIMMEL. Og trøtt og sliten. Og fylle meg med glede og forventning.
Jeg tenker på månedene som kommer. Jeg tenker på absurde ting, koselige ting, og praktiske ting. Jeg tenker på gravid-bilbeltet mitt som vi må finne frem, men ikke før det er offentlig, for det er jo ganske synlig. Dessuten ligger babylille ned under symfysen enda, så den er beskyttet ei stund til der. På hvordan vi skal løse det, tidligere har vi alltid hatt det på førersiden, siden min mann ikke tok sertiikat før yngstejenta var født, så derved hadde jeg førersetet. Men nå veksler vi jo på å kjøre... vi får se.
Jeg tenker på at jeg antakelig blir den første på jobb som går gravid der. Det er to relativt nybakte fedre på kontoret hos oss, og en som skal bli det snart, men den eneste som er mor, har også barnebarn, så hun har ikke gått gravid mens hun jobbet der.
Jeg tenker på babylille sin inntreden i familien vår. At lillesøster skal bli storesøster. Det er lillesøster i huset her som er den som er sjalu, ikke storebroren, så det kan jo bli en festlig greie....
På nye år med baby, bleier (yngstejenta bruker fortsatt bleier, storebror sluttet med bleier etter at hun var født, så vi har hatt to bleieunger før vi) baby i senga, natteamming, tidlig opp. Nå har lillejenta endeig blitt så stor at vi kan hjelpe dem litt på badet og plassere dem i stua med noe og spise og noe på tv så kan vi ligge (ikke sove, og ikke uten forstyrrelser, men ligge litt) lenger i helga noen ganger. Med baby er det slutt på det. Slutt på at ungene leker ute alene også. Slutt på at vi er like mange foreldre som barn, med tre kan vi ikke lenger ta en hver...
Men sønnen vår er 5,5 innen babyen kommer, jenta blir 3 i de tider. De er jo ganske store da, sånn at det går nok bra å ta vare på en til, tenker jeg.
Vi gleder oss.
Noen av dere har jo visst dette i flere dager. Andre tok testen i dag.
Selv tok jeg den... er det virkelig ikke lenger siden enn i går?
Jeg klarer ikke akkurat glemme at jeg er gravid, jeg er kvalm fra før jeg står opp til etter jeg legger meg. Når jeg våknet i dag tidlig av at mannen sto opp et par minutter før vekkerklokka tenkte jeg "åhh, så deilig, jeg er ikke kvalm!" men innen han kom tilbake fra toalettturen sin kunne jeg krabbe inn i armkoken hans og fastslå at "jeg er kvalm!" Jeg var kvalm når jeg la meg, jeg var kvalm når jeg våknet og et par timer senere enten fordi han la seg, eller fordi han fulgte sønnen vår på do, eller noe sånt, og jeg har vært kvalm hele dagen. Jeg kaster ikke opp. Jeg er UVEL hele dagen, og i lengre og kortere perioder er jeg skikkelig KVALM. Et par ganger har jeg lurt på om jeg kom til å kaste opp, men jeg gjør det ikke.
Men tankene surrer. Om lillebaby. Om den bitte, bitte lille prikken som er inni livmora mi, som skal bli til en baby. Som utvikler seg dag for dag, og allerede på disse par ukene har evnet å gjøre meg KVALM og SVIMMEL. Og trøtt og sliten. Og fylle meg med glede og forventning.
Jeg tenker på månedene som kommer. Jeg tenker på absurde ting, koselige ting, og praktiske ting. Jeg tenker på gravid-bilbeltet mitt som vi må finne frem, men ikke før det er offentlig, for det er jo ganske synlig. Dessuten ligger babylille ned under symfysen enda, så den er beskyttet ei stund til der. På hvordan vi skal løse det, tidligere har vi alltid hatt det på førersiden, siden min mann ikke tok sertiikat før yngstejenta var født, så derved hadde jeg førersetet. Men nå veksler vi jo på å kjøre... vi får se.
Jeg tenker på at jeg antakelig blir den første på jobb som går gravid der. Det er to relativt nybakte fedre på kontoret hos oss, og en som skal bli det snart, men den eneste som er mor, har også barnebarn, så hun har ikke gått gravid mens hun jobbet der.
Jeg tenker på babylille sin inntreden i familien vår. At lillesøster skal bli storesøster. Det er lillesøster i huset her som er den som er sjalu, ikke storebroren, så det kan jo bli en festlig greie....
På nye år med baby, bleier (yngstejenta bruker fortsatt bleier, storebror sluttet med bleier etter at hun var født, så vi har hatt to bleieunger før vi) baby i senga, natteamming, tidlig opp. Nå har lillejenta endeig blitt så stor at vi kan hjelpe dem litt på badet og plassere dem i stua med noe og spise og noe på tv så kan vi ligge (ikke sove, og ikke uten forstyrrelser, men ligge litt) lenger i helga noen ganger. Med baby er det slutt på det. Slutt på at ungene leker ute alene også. Slutt på at vi er like mange foreldre som barn, med tre kan vi ikke lenger ta en hver...
Men sønnen vår er 5,5 innen babyen kommer, jenta blir 3 i de tider. De er jo ganske store da, sånn at det går nok bra å ta vare på en til, tenker jeg.
Vi gleder oss.
