Tanker om kjønn

[Lillevenn2]

Hei,
Lurer på om noen andre her har kjent på dette her, eller har noen solskinnshistorier å dele!

Føler meg utrolig kjip som føler på dette, men jeg venter gutt nr. 2 og er helt knust over at det ikke blir jente.. Dette er jo 100% tabu å si, jeg vet.. Men klarer ikke å glede meg over graviditeten og de kroppslige forandringene, blitt verre utover svangerskapet også.. Gråten i halsen hver gang jeg tenker på dette.. Så det har endt opp med at jeg distanserer meg fra hele greia! Men jeg håper og regner med at dette går over når den i magen kommer, jeg burde jo heller glede meg over at den er frisk! Og at andre sliter med å i det hele tatt bli gravide.. men dette er min virkelighet.. Helt umulig å prøve å få mannen til å forstå disse følelsene også, for han er jo superfornøyd med enda en gutt.
Det hjelper heller ikke at «alle» jeg kjenner og ikke kjenner her i kommunen skal få jente i år, og da mener jeg det! Er totalt 4-5 stk. som får gutt i år, inkludert meg. Det føles utrolig urettferdig og jeg er bitter og lei meg hver gang jeg får høre om en ny person som venter jente..

Noen her som har følt på det samme? Eller har to av samme kjønn og føler at familien er komplett likevel? Går det seg til? Prøvde dere eventuelt en 3. gang? Tips til hva jeg kan gjøre?

Beklager for langt innlegg, men må bare få det ut…..

 

[Millyy]

Hei,
Lurer på om noen andre her har kjent på dette her, eller har noen solskinnshistorier å dele!

Føler meg utrolig kjip som føler på dette, men jeg venter gutt nr. 2 og er helt knust over at det ikke blir jente.. Dette er jo 100% tabu å si, jeg vet.. Men klarer ikke å glede meg over graviditeten og de kroppslige forandringene, blitt verre utover svangerskapet også.. Gråten i halsen hver gang jeg tenker på dette.. Så det har endt opp med at jeg distanserer meg fra hele greia! Men jeg håper og regner med at dette går over når den i magen kommer, jeg burde jo heller glede meg over at den er frisk! Og at andre sliter med å i det hele tatt bli gravide.. men dette er min virkelighet.. Helt umulig å prøve å få mannen til å forstå disse følelsene også, for han er jo superfornøyd med enda en gutt.
Det hjelper heller ikke at «alle» jeg kjenner og ikke kjenner her i kommunen skal få jente i år, og da mener jeg det! Er totalt 4-5 stk. som får gutt i år, inkludert meg. Det føles utrolig urettferdig og jeg er bitter og lei meg hver gang jeg får høre om en ny person som venter jente..

Noen her som har følt på det samme? Eller har to av samme kjønn og føler at familien er komplett likevel? Går det seg til? Prøvde dere eventuelt en 3. gang? Tips til hva jeg kan gjøre?

Beklager for langt innlegg, men må bare få det ut…..

Hei

Jeg har ikke følt på dette selv, men jeg tenker at alle følelser rundt dette er lov og at det er fint at du skriver om det. Jeg er sikker på at det er flere som har opplevd det samme!

Det er jo ikke rasjonelt og som du skriver er det viktigste at barnet er friskt - og det er jo helt tydelig på det du skriver at du har hodet og hjertet på «rett» plass og klarer å se det fra flere sider. Følelser er jo ikke alltid rasjonelle og jeg er sikker på at alle mennesker har tabu følelser rundt ulike deler av livet. Jeg har i alle fall det!

Jeg tror dette kommer til å gå over da du skriver så åpent om dette og tørr å gå inn i følelsene. Og så syns jeg du skal gi deg selv litt «slack» og ikke tenke at du er en dårlig mamma eller liknende selv om du har disse følelsene. Om de blir «verre» tenker jeg det er lurt å snakke med noen for å være preventiv mot eventuell fødselsdepresjon

 

[SEN86]

Hei,
Lurer på om noen andre her har kjent på dette her, eller har noen solskinnshistorier å dele!

Føler meg utrolig kjip som føler på dette, men jeg venter gutt nr. 2 og er helt knust over at det ikke blir jente.. Dette er jo 100% tabu å si, jeg vet.. Men klarer ikke å glede meg over graviditeten og de kroppslige forandringene, blitt verre utover svangerskapet også.. Gråten i halsen hver gang jeg tenker på dette.. Så det har endt opp med at jeg distanserer meg fra hele greia! Men jeg håper og regner med at dette går over når den i magen kommer, jeg burde jo heller glede meg over at den er frisk! Og at andre sliter med å i det hele tatt bli gravide.. men dette er min virkelighet.. Helt umulig å prøve å få mannen til å forstå disse følelsene også, for han er jo superfornøyd med enda en gutt.
Det hjelper heller ikke at «alle» jeg kjenner og ikke kjenner her i kommunen skal få jente i år, og da mener jeg det! Er totalt 4-5 stk. som får gutt i år, inkludert meg. Det føles utrolig urettferdig og jeg er bitter og lei meg hver gang jeg får høre om en ny person som venter jente..

Noen her som har følt på det samme? Eller har to av samme kjønn og føler at familien er komplett likevel? Går det seg til? Prøvde dere eventuelt en 3. gang? Tips til hva jeg kan gjøre?

Beklager for langt innlegg, men må bare få det ut…..

Jeg er litt både og.. var overbevist tidlig i svanherskapet om at det var en jente i magen, alle symptom var og er ulik fra forrige gang, men så viste det seg å ligge en liten gutt til i magen. Det er liksom så mange ting jeg hadde sett for meg å være en del av i livet til en datter som jeg ikke får. Dustete bagateller som man har sett litt for seg med dukkene som barn.. Stelle hår, pynte i kjole, velge ut ballkjole sammen med henne, brudekjole osv, for ikke å snakke om å være bestemor på pappaen sin side. Man blir liksom ikke den nærmeste til moren til sine barnebarn om det gir mening.. smålige og fordomsfulle følelser, samtidig som at de er reelle og at det er lov å «sørge» over det man ikke får. samtidig som man kan glede seg over barnet som kommer og de fine tingene vi skal oppleve sammen likevel. Jeg ELSKER å være mamma til én gutt, så to blir vel doble gleden?

Vi kommer ikke til å prøve oss på et barn til, to er nok for oss sammen