Tanker om barseltiden

LyDi

Betatt av forumet
Septemberhjertene 2018
En uke igjen til termin, og har den siste tiden tenkt en del på hva jeg føler de rundt oss forventer i tiden etter fødsel. Kjenner jeg bekymrer meg fælt for at mange «forventer» å få både melding om fødsel og invitasjon til barselbesøk. Jeg har lite lyst til å stresse med å sende meldinger etter fødsel bare fordi andre forventer å få meldinger så fort han er ute. Får høre daglig «send oss melding så fort han er kommet til verden», «gi gjerne en lyd når fødsel er i gang, klarer nesten ikke vente lengre» osv. Her forleden en dag hadde jeg ikke tatt telefonen da ei venninne hadde ringt meg, og da var hun overbevist om at det var fødsel på gang (jeg ringte tilbake neste dag og det første jeg hører henne si er «er han født!?»). Ikke nok med det, men jeg har allerede fått flere spørsmål om når de kan komme på besøk, og at de helst vil komme på besøk allerede når vi er på sykehuset.

Herregud, jeg kjenner jeg blir helt svett!

Selvfølgelig ønsker jeg å sende meldinger og ringe rundt til alle kjente og kjære. Selvfølgelig ønsker jeg å få besøk med en gang. Men jeg tror faktisk ikke jeg har fysiske og psykiske krefter til å prioritere dette etter fødsel. Skulle ønske jeg bare kunne legge mobilen vekk for en ukes tid etter fødsel - uten å få dårlig samvittighet. Hører sjelden om at dette er en problemstilling for barselkvinner, og sitter med en følelse av at disse tankene er noe man bare må legge fra seg. Vi er vel alle veldig forskjellige på akkurat dette. Som min søster sa: «når han er født vil du vise han frem til hele verden med en gang. Du vil helt sikkert ha besøk så fort det lar seg gjøre, og du kommer til å ha et stort behov for å dele med resten av verden at han er født..». Jaja - vi får bare håpe hun har rett da :D
 
En uke igjen til termin, og har den siste tiden tenkt en del på hva jeg føler de rundt oss forventer i tiden etter fødsel. Kjenner jeg bekymrer meg fælt for at mange «forventer» å få både melding om fødsel og invitasjon til barselbesøk. Jeg har lite lyst til å stresse med å sende meldinger etter fødsel bare fordi andre forventer å få meldinger så fort han er ute. Får høre daglig «send oss melding så fort han er kommet til verden», «gi gjerne en lyd når fødsel er i gang, klarer nesten ikke vente lengre» osv. Her forleden en dag hadde jeg ikke tatt telefonen da ei venninne hadde ringt meg, og da var hun overbevist om at det var fødsel på gang (jeg ringte tilbake neste dag og det første jeg hører henne si er «er han født!?»). Ikke nok med det, men jeg har allerede fått flere spørsmål om når de kan komme på besøk, og at de helst vil komme på besøk allerede når vi er på sykehuset.

Herregud, jeg kjenner jeg blir helt svett!

Selvfølgelig ønsker jeg å sende meldinger og ringe rundt til alle kjente og kjære. Selvfølgelig ønsker jeg å få besøk med en gang. Men jeg tror faktisk ikke jeg har fysiske og psykiske krefter til å prioritere dette etter fødsel. Skulle ønske jeg bare kunne legge mobilen vekk for en ukes tid etter fødsel - uten å få dårlig samvittighet. Hører sjelden om at dette er en problemstilling for barselkvinner, og sitter med en følelse av at disse tankene er noe man bare må legge fra seg. Vi er vel alle veldig forskjellige på akkurat dette. Som min søster sa: «når han er født vil du vise han frem til hele verden med en gang. Du vil helt sikkert ha besøk så fort det lar seg gjøre, og du kommer til å ha et stort behov for å dele med resten av verden at han er født..». Jaja - vi får bare håpe hun har rett da :D

Sniker fra Juli. Kjenner meg såå igjen!
Ganske irriterende når de spør om du HAR født...

For å unngå litt mas la jeg ut et bilde på storyen på snap hver dag. Gjerne et par ekstra bilder de dagene jeg gikk over termin. Jeg sa også til kjæresten min at jeg forventet at han sendte ut en fellesmelding til mine foreldre og søsken med litt oppdateringer når fødselen var i gang.

Når det gjelder besøk på sykehuset, så var jeg ikke i form til å få besøk. Ble likevel påtvingt besøk av svigers etter diskusjon med kjæresten. Ikke gøy å sitte å måtte "krangle" om sånt rett etter en fødsel når man egentlig heller vil ha full fokus på babyen og det å komme seg fysisk som fødekvinne.

Nå har jeg sagt til kjæresten at hvis vi skal få et barn til, så kan han bare gi beskjed til foreldrene sine at jeg ikke ønsker noe som helst besøk på sykehuset. Barnet skal bli hos oss de neste 18 årene uansett så de får bare klare å vente til at vi har kommet hjem.
 
Last edited:
Jeg tenker at venner bør det være ganske enkelt å si nei til å få besøk av på sykehuset...

Ellers så har jeg født to så langt og opplevde det ikke som noe alternativ å ikke få besøk på sykehuset. Syns det var bare koselig å få besøk av min familie mens svigers var litt mer stress (naturlig nok kanskje), men det ble litt å bare holde ut, de ble jo ikke værende i mange timer liksom [emoji846] Svigerinna mi valgte selv og kun ha besteforeldre på sykehuset så min sambo syns det var veldig leit å ikke få komme å hilse på. De hadde heller ikke tid/ork til besøk før lenge etterpå, og han syns det var ekstra sårt når han følte på at de bare dukket opp til oss på sykehuset og tok det som en selvfølge når han ser tilbake. Jeg selv fikk ikke se minste dems før etter 3 måneder... (Vi fikk våre to før de fikk sine to, så regner med de ikke skjønte greia før de selv fikk barn.)

Men barselbesøk avtales vel gjerne på forhånd, så kanskje du kunne passet på å avtale noen tidspunkter ETTER første døgnet f.eks? Viktig å ikke bli nedrent av besøk første tiden ihvertfall...

Men når det er sagt, så har jeg syntes det har vært veldig stas å vise frem baby, og vi fikk nesten ikke besøk hjemme etter fødsel da "alle" (familien) hadde fått se de på sykehuset. Der slipper man å diske opp med noe og trenger ikke tenke på rot og slikt. Så er noen fordeler altså [emoji846]

Er du i dårlig form, så må du gi mannen din jobben med å avvise besøk frem til du er bra igjen, tenker jeg.
 
Sniker fra Juli. Kjenner meg såå igjen!
Ganske irriterende når de spør om du HAR født...

For å unngå litt mas la jeg ut et bilde på storyen på snap hver dag. Gjerne et par ekstra bilder de dagene jeg gikk over termin. Jeg sa også til kjæresten min at jeg forventet at han sendte ut en fellesmelding til mine foreldre og søsken med litt oppdateringer når fødselen var i gang.

Når det gjelder besøk på sykehuset, så var jeg ikke i form til å få besøk. Ble likevel påtvingt besøk av svigers etter diskusjon med kjæresten. Ikke gøy å sitte å måtte "krangle" om sånt rett etter en fødsel når man egentlig heller vil ha full fokus på babyen og det å komme seg fysisk som fødekvinne.

Nå har jeg sagt til kjæresten at hvis vi skal få et barn til, så kan han bare gi beskjed til foreldrene sine at jeg ikke ønsker noe som helst besøk på sykehuset. Barnet skal bli hos oss de neste 18 årene uansett så de får bare klare å vente til at vi har kommet hjem.

Kjedelig at man må legge ut bilder på storyen for å unngå mas. Det er akkurat det der jeg tenker på selv, at andre har veldig behov for å vite, men kanskje ikke akkurat det som er best for oss. Jeg lurer veldig på hva som hadde skjedd om jeg bare la vekk mobilen de neste ukene for å unngå akkurat dette. Folk hadde jo sikkert trodd at jeg var død eller noe. :D Vi kommer nok til å uttrykke at vi ikke ønsker besøk den første tiden (på en høflig måte såklart), men ser for meg jeg kommer til å ha dårlig samvittighet.
 
Jeg tenker at venner bør det være ganske enkelt å si nei til å få besøk av på sykehuset...

Ellers så har jeg født to så langt og opplevde det ikke som noe alternativ å ikke få besøk på sykehuset. Syns det var bare koselig å få besøk av min familie mens svigers var litt mer stress (naturlig nok kanskje), men det ble litt å bare holde ut, de ble jo ikke værende i mange timer liksom
emoji846.png
Svigerinna mi valgte selv og kun ha besteforeldre på sykehuset så min sambo syns det var veldig leit å ikke få komme å hilse på. De hadde heller ikke tid/ork til besøk før lenge etterpå, og han syns det var ekstra sårt når han følte på at de bare dukket opp til oss på sykehuset og tok det som en selvfølge når han ser tilbake. Jeg selv fikk ikke se minste dems før etter 3 måneder... (Vi fikk våre to før de fikk sine to, så regner med de ikke skjønte greia før de selv fikk barn.)

Men barselbesøk avtales vel gjerne på forhånd, så kanskje du kunne passet på å avtale noen tidspunkter ETTER første døgnet f.eks? Viktig å ikke bli nedrent av besøk første tiden ihvertfall...

Men når det er sagt, så har jeg syntes det har vært veldig stas å vise frem baby, og vi fikk nesten ikke besøk hjemme etter fødsel da "alle" (familien) hadde fått se de på sykehuset. Der slipper man å diske opp med noe og trenger ikke tenke på rot og slikt. Så er noen fordeler altså
emoji846.png


Er du i dårlig form, så må du gi mannen din jobben med å avvise besøk frem til du er bra igjen, tenker jeg.

Ja, jeg tenker nok vi kommer til å takke høflig nei til besøk på sykehuset, selv om det kanskje hadde vært greit å fått gjort unna dette så man slipper å styre på så mye når man kommer hjem som du sier. Vi har egentlig sagt at vi ikke ønsker besøk de første ukene, er kun svigers som kommer den første uken. Problemet er vel mest det at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ønsker å vente minst en uke eller to før vi får besøk. Er ganske tydelig at mange forventer å komme på besøk den første uken. Og hadde det vært helt opp til meg hadde jeg ventet enda lengre! Kanskje jeg er litt sær på akkurat dette. Tror nok jeg bare må se an hvordan dagene etter fødsel blir, og så får jeg prøve å prioritere våre behov over andres - uten å få dårlig samvittighet. :)
 
Forstår veldig godt hvordan du har der, jeg hadde det på helt samme måte. Vår lille ble født tidlig på morgene og jeg sendte ingen meldinger før kvelden etter fødsel, og da kun til de nærmeste venninne og nærmeste familie, og lot bare telefonen ligge igjen etter dette, jeg svarte altså ikke på meldingene jeg fikk i retur. Samboer sendte melding til aller nærmeste familie noen timer etter fødsel, men alle andre måtte bare vente. Jeg hadde null behov for å sitte på mobilen den første tiden, jeg ble nesten irritert over å se hvor mye meldinger jeg hadde fått for jeg orket ikke å forholde meg ril at jeg måtte svare på de haha:p Jeg bruker mobilen svært lite fremdeles og det går lang tid de som melder meg får svar og det tenker jeg er helt greit.

Med tanke på besøk så tenkte jeg akkurat det samme som deg før fødselen. Jeg tenkte at vi hadde nok med å bli kjent med den lille og tenkte det ville ble veldig stress med besøk på sykehuset. Det ble litt annerledes da han kom, vi hadde ingen besøk første døgnet, men på dag 2 og 3 syns jeg det var veldig koselig at nærmeste familie kom innom for å treffe han. Altså våre foreldre og min søster og hans bror med familie. Vi delte det opp og begrenset tiden, men det var et fint avbrekk fra rommet på barselhotellet :)

Gjør det som føles riktig for deg, ikke tenk på hva andre tenker og mener. Det er kun dere vet hva som er riktig for dere og barnet deres :)
 
Kjedelig at man må legge ut bilder på storyen for å unngå mas. Det er akkurat det der jeg tenker på selv, at andre har veldig behov for å vite, men kanskje ikke akkurat det som er best for oss. Jeg lurer veldig på hva som hadde skjedd om jeg bare la vekk mobilen de neste ukene for å unngå akkurat dette. Folk hadde jo sikkert trodd at jeg var død eller noe. :D Vi kommer nok til å uttrykke at vi ikke ønsker besøk den første tiden (på en høflig måte såklart), men ser for meg jeg kommer til å ha dårlig samvittighet.

Kan være lurt å si ifra på en fin måte at dere ikke ønsker å få besøk ja :) Og du skal ikke ha dårlig samvittighet for det. Det er jo mulig å ombestemme seg. Om du skulle føle deg klar for besøk på sykehuset kan du si ifra at dere kan få et lite besøk likevel :)
 
Jeg er veldig enig i mye av det du skriver og forstår deg godt.
Her er det heldigvis ikke lov med besøk på sykehuset, borsett fra barnefar og eventuelle søsken. Så vi slipper å tenkte på det hvertfall.
Men jeg kjenner også en del på det at alle forventer å få beskjed ved vannavgang eller første ri. Har en søster jeg såvidt har kontakt med, har de siste årene pratet 1-3 ganger i løpet av et år, men de siste ukene har jeg fått melding 1-3 ganger i løpet av uken om det skjer noe. Siste melding: "Ehh... Kommer han snart eller?" Da fikk jeg nok. Er nå 8 dager på overtid, var 7 når jeg fikk meldingen. Svarte at vi syns ventetiden er lang, og at vi hadde satt pris på om vi heller kunne gi beskjed når han var kommet til verden. Fikk følgende svar: "ok." Kjenner jeg blir oppgitt, skuffet og litt sint. Det er nok ment i beste mening av henne og andre, men han kommer ikke fortere av at andre maser. Og jeg og samboer er nok definitivt de som er mest utålmodig :rolleyes: Fra de som sender en melding og spør hvordan det går, syns jeg er hyggelig. Det er forskjell på det og mas.
Ellers er jeg spent på hvordan barseltiden hjemme blir i forhold til besøk. Vi ønsker ikke overflod av besøk, og kjenner meg igjen i det at jeg gjerne kunne vært alene med samboer og den nye babyen vår i 1-2 uker. Det er tross alt da han har permisjon og vi kan være sammen som en familie og bli kjent.
Min andre søster som jeg har kontakt med og mamma, er nok de jeg vil ha besøk av. For jeg er komfortabel med de og jeg vet at jeg kan be de gå om det blir for mye. Og kan nok be de hjelpe meg å sette på en maskin med klær om det skulle trengs.

Men jeg og samboer har snakket om det, så håper vi klarer å være litt streng med mengden besøk den første tiden. Og ikke minst lengden på besøkene. Familie vi ikke har sett på ett år, kan vel vente en uke eller tre, ungen skal være hos oss i mange år.

For all del, kan være jeg ser annerledes på dette når han er kommet til verden. Men er hvertfall foreløbige tanker.

Litt langt innlegg, blir litt engasjert! :angelic:
 
Jeg er veldig enig i mye av det du skriver og forstår deg godt.
Her er det heldigvis ikke lov med besøk på sykehuset, borsett fra barnefar og eventuelle søsken. Så vi slipper å tenkte på det hvertfall.
Men jeg kjenner også en del på det at alle forventer å få beskjed ved vannavgang eller første ri. Har en søster jeg såvidt har kontakt med, har de siste årene pratet 1-3 ganger i løpet av et år, men de siste ukene har jeg fått melding 1-3 ganger i løpet av uken om det skjer noe. Siste melding: "Ehh... Kommer han snart eller?" Da fikk jeg nok. Er nå 8 dager på overtid, var 7 når jeg fikk meldingen. Svarte at vi syns ventetiden er lang, og at vi hadde satt pris på om vi heller kunne gi beskjed når han var kommet til verden. Fikk følgende svar: "ok." Kjenner jeg blir oppgitt, skuffet og litt sint. Det er nok ment i beste mening av henne og andre, men han kommer ikke fortere av at andre maser. Og jeg og samboer er nok definitivt de som er mest utålmodig :rolleyes: Fra de som sender en melding og spør hvordan det går, syns jeg er hyggelig. Det er forskjell på det og mas.
Ellers er jeg spent på hvordan barseltiden hjemme blir i forhold til besøk. Vi ønsker ikke overflod av besøk, og kjenner meg igjen i det at jeg gjerne kunne vært alene med samboer og den nye babyen vår i 1-2 uker. Det er tross alt da han har permisjon og vi kan være sammen som en familie og bli kjent.
Min andre søster som jeg har kontakt med og mamma, er nok de jeg vil ha besøk av. For jeg er komfortabel med de og jeg vet at jeg kan be de gå om det blir for mye. Og kan nok be de hjelpe meg å sette på en maskin med klær om det skulle trengs.

Men jeg og samboer har snakket om det, så håper vi klarer å være litt streng med mengden besøk den første tiden. Og ikke minst lengden på besøkene. Familie vi ikke har sett på ett år, kan vel vente en uke eller tre, ungen skal være hos oss i mange år.

For all del, kan være jeg ser annerledes på dette når han er kommet til verden. Men er hvertfall foreløbige tanker.

Litt langt innlegg, blir litt engasjert! :angelic:

Bare fint med litt engasjement! Tror det er viktig at vi setter litt fokus på dette med tiden etter fødsel. Det er jo ikke helt på kanten å si at vi barselkvinner setter andres behov foran egne behov, kun for å tilfredsstille familie og venner rundt oss. Er i hvert fall det jeg tenker i min situasjon, at det er ikke for min egen del at jeg sender ut meldinger og invitasjoner til barselbesøk tiden rett etter fødsel, tvert i mot. Det er bare slik samfunnet har bestemt at det skal være - nemlig det at «alle» skal ta del i denne tiden og den nye verdensborgeren. Hvem er man egentlig om man skulle nekte andre innsyn og informasjon i tiden etter fødsel? En egoist? Eller kanskje man har sviktet som forelder allerede da? Det er slik jeg føler det, selv om jeg setter det litt på kanten akkurat nå. Er bare så viktig at vi ikke glemmer oss selv og barnets behov i denne tiden. :)
 
Bare fint med litt engasjement! Tror det er viktig at vi setter litt fokus på dette med tiden etter fødsel. Det er jo ikke helt på kanten å si at vi barselkvinner setter andres behov foran egne behov, kun for å tilfredsstille familie og venner rundt oss. Er i hvert fall det jeg tenker i min situasjon, at det er ikke for min egen del at jeg sender ut meldinger og invitasjoner til barselbesøk tiden rett etter fødsel, tvert i mot. Det er bare slik samfunnet har bestemt at det skal være - nemlig det at «alle» skal ta del i denne tiden og den nye verdensborgeren. Hvem er man egentlig om man skulle nekte andre innsyn og informasjon i tiden etter fødsel? En egoist? Eller kanskje man har sviktet som forelder allerede da? Det er slik jeg føler det, selv om jeg setter det litt på kanten akkurat nå. Er bare så viktig at vi ikke glemmer oss selv og barnets behov i denne tiden. :)

Jeg skjønner absolutt tankene dine. For meg pendler det litt hva jeg ønsker av besøk i barseltiden. Allerede nå når vi går å venter på at minsten skal komme så synes jeg det noen ganger er slitsomt å møte familie og venner. Jeg skjønner at alle er spente og nysgjerrige og bare er engasjerte, men til tider føler jeg for å isolere meg for jeg ikke orker kommenterer som "vi trodde dere var på vei til sykehuset når vi ikke så bilen hjemme". Svigerfar sa i dag når vi dro hjem " Jeg og svigermor er klare nå for at hun skal komme":p Det er jo litt morsomt egentlig, men jeg orket ikke helt å svare noe. Jeg har vært veldig klar veldig lenge...

Vi har to vennepar som har fått barn i år, ene i mai og de andre 1 august. Først i går så var vi på besøk til de som fått 1 august. De andre har vi ikke klart å få til enda pga av at jeg har vært dårlig i sommer, men uansett så er ikke jeg en sånn som henger på døra til venner for å få sett babyen så tidlig som mulig. Det er like koselig med baby som er litt større, og jeg ønsker ikke å være til besvær for de nybakte foreldrene.
Forhåpentligvis blir det ikke noe stress med venner som ønsker å komme veldig tidlig på besøk. Hun som fikk barn 1 august sa at når jeg føler meg klar så kan jeg ta kontakt og så kan vi møtes. Mye hyggeligere å vite at man får litt pusterom, og kan ta det når man orker.

Jeg har i dag gått gjennom alle kontakter på FB, og lagt mesteparten i "bekjente". Tenke at oppdateringer fra etter fødsel med bilder vil bare gå til de få som jeg velger ut som familie, og etter det vil bare de som er i "vennekategorien" få oppdateringer. Jeg ønsker å dele ting, men ikke med arbeidskollegaer fra 10 år tilbake. Jeg orker ikke å forholde meg til gratulasjonsmeldinger fra noen jeg ikke snakket med på årevis.

Familie er en ting,men jeg tror vi vil si nei til venner den første tiden. Vi må se an hvordan det går med en liten i hus og 2 store barn. I tillegg er vi ikke ferdig med oppussing, er ikke mye igjen, men allikevel nok å henge fingrene i fremover.
 
Jeg var fine 12 dager på overtid og satt igang, fra dag 1 overtid, så bet jeg vel hodet av de fleste som maset, ga ganske så klar beskjed om at jeg ikke orket mas, at dem kunne la meg være i fred, og at jeg skulle si ifra når den ungen var ute!

Vi sendte melding til mamma og svigermor når vi dro til føden og så ringte jeg mamma og samboeren ringte svigermor når ungen var født. vi sendte en felles tekstmelding til våre søsken, med beskjed om hvordan ting lå an, og at vi ikke ønsker telefoner, at de kan sende tekstmelding, men ikke forvente noe svar umiddelbart.
Foreldrene våre tok det fint og søskena våre ble litt sur, men altså. Det er ikke frekt, dere har annet å tenke på!

Resten av verden fikk vite det på facebook en uke etterpå.

Bare si ifra om at du ikke orker mer mas! Den ungen får da vel komme når den kommer?
 
Hvordan gikk det?
 
Back
Topp