Selvfølgelig skal barna møte motgang, både hjemme og ute i den store verden. Og hjemme der lærer man å takle den
Så vil jeg også sette et skille mellom å følge barnets behov, da særlig for nærhet og fri barneoppdragelse. Når jeg tenker på å følge barnets behov, så ser jeg på det som en måte å finne ut hva barnet mitt behøver, samtidig som jeg er den voksne. Når det gjelder nærhet er det bare én regel for meg, og det er at man gir baby det baby trenger, eller toddler for den del. En baby opplever nye ting hele tiden. At den er våken akkurat når du skrur på vasken så den hører den lyden for første gang, er noe helt nytt og overveldende og etterpå kan den behøve mammas fang for å roe seg ned. Nyfødte og spedbarn generelt har det første året og iblant lenger ikke evnen til å regulere hva de absorberer. Om det er mye lyd i et rom, vil den nyfødte høre alt sammen på én gang, evnen til å ta inntrykk innover seg og skille ut lyder og synsinntrykk kommer gradvis. Så når babyen er sliten og trenger at du sitter ved sengekanten og stryker på den i time, bysser, bærer, svøper, nynner rolige sanger eller annet - ja, da gjør du det. En skrikekur er en quickfix som er laget for at foreldrene skal få slappe av, men all forskning viser at det ikke er bra for barnet.
Men det betyr ikke at du ikke kan forsøke å roe barnet på en annen måte i blant, og at barnet gråter er ikke farlig. Det er for mange en måte å roe seg ned på, så lenge foreldrene hele tiden er i nærheten.
Jeg synes begrepet om støtte er veldig fint. Vi trenge ulik grad av støtte for å roe oss, vi voksne også, mens babyene trenger mye mer. De kan trenge kroppskontakt, pupp, flaske, smokk, å bli bært, å ha det rolig rundt seg, å roe ned i god tid før de blir overtrøtt osv. Om den 4 måneder gamle babyen har trengt byssing i starten, så gjør man såklart det, og da er dette gjerne babyens sterkeste søvnassosiasjon. Men du kan likevel forsøke å bysse litt mindre for hver gang, legge ned babyen rett før den sovner, svøpe i et teppe i stedet eller noe annet som er en mindre grad av støtte. Det som er viktig å tenke på er at babyene trenger alt slik i mye saktere tempo enn oss voksne. Alt skal læres og tilvendes med babyskritt. Og du vil kjenne når det ikke er rett, når babyen blir for urolig av å forsøke noe nytt. Stort sett er det 2 skritt frem, ett tilbake, 3 frem og 5 tilbake med små barn, og hvis du følger babyens behov for nærhet, støtte og hjelp til å takle hverdagen får man det som regel bedre enn om en kjører 15 min skirk , ett min trøste, 5 min skrik, ett min trøste for å avvende babyen fra å tilkalle deg når den behøver din hjelp til å roe seg ned. For i praksis er det dette en skrikekur gjør. Men om babyen sovner raskt i egen seng npr den er 6mnd eller først når den er 3 er ikke så avgjørende for resten av livet, som at den har fått den nærheten den har behøvd når den har bedt om det.
Men her tenker jeg forskjellen på å følge babyens behov og fri barneoppdragelse kommer inn, for å følge barnet behov for tilstedeværelse og nærhet betyr ikke at du ikke skal oppdra eller veilede barnet til å bli et godt menneske som tåler å møte motgang. Du er voksen og du vet best, vi kan ikke ha is til middag hver dag for eksempel (min mening). Og for en 2åring er dette stor motgang i hverdagen og kan være passe dramatisk. Det er jo i sånne situasjoner du skal lære barnet å takle følelsene som kommer ved Motgang, og det gjøres ved å akseptere barnets følelser. Det skal man alltid gjøre synes jeg. Det er lov å være sinna selv om det ikke er lov å slå eller bite, men et lite barn vet jo ikke engang hvordan en kan forklare sinne eller tristhet. Så de trenger at du beskriver det du ser så de selv kan forstå det. "jeg ser at du blir sint og lei deg når vi Ikke kan ha is til middag. Det forstår jeg"
Også kan man like gjerne vente litt før Mn snakker mer om hvorfor. Barn som er opprørte klarer ikke å ta imot så mye informasjon, men trenger at en voksen er trygg og rolig når det stormer i dem selv. Samtidig trenger man ikke å skulle stå i alt man har sagt. Når er det viktig å holde på sitt og npr kan du se barnets relasjon og si "oi, så lei deg du blir av dette. Kanskje vi kan gjøre ting annerledes?" for eksempel tannpuss, om jeg har sagt "mamma skal pusse først" og barnet blir megahysterisk lei seg fordi han vil pusse først så tenker jeg som så at jeg kan endre menig og si "okei, det er veldig viktig for deg å pusse først. Det er greit. Mamma pusser etterpå"
Men når det gjelder is, så er viktig for meg å vise at jeg synes et sunt kosthold med middag først og dessert eventuelt etterpå og at middag ikke kan vøreen iskrem. Fordi jeg vil lære barnet sunne matvaner, og ikke tror det gagner barnet på sikt å få is til middag. Men jeg anerkjenner barnets følelser i begge situasjoner, likecel tror jeg barn vokser på å se at dere stemme har betydning iblant,som i tannpusseksempelet. En kan ikke stå i å si nei til barnet hele tiden, da blir alle situasjoner en kamp hvor barnet er dømt til å tape. Og det har heller ikke noe for seg. Å være forelder er for meg å lære barnet å vise hverandre gjensidig respekt, samtidig som jeg er voksen og må vise vei. Og det kan ikke alltid være den veien barnet vil gå, men iblant kan det også være det
Har jo bare prøvd meg i 2,5 år som mor, så tipper flere utfordringer står i kø etterhvert som barnet blir eldre og kan snakke og diskutere på andre måter, men tror det at man utvikler en gjensidig respekt for hverandre (fremfor en autoritær foreldrestil hvor mine ord er loven uansett) lager et godt grunnlag. Men forelderen er alltid den voksne, det er klart
Vet ikke om dette ble så veldig strukturert
Men jeg mener det er et stort skille i å følge barnets behov for nærhet og å følge barnet vilje og ønsker på alle generelle områder etterhvert som disse oppstår. Barna trenger jo gode rollemodeller og hver familie må velge hvilke ting som er viktig og ikke for at alle skal trives og ha det bra i huset.
Vil også understreke at barn lærer masse av å se foreldrenes reaksjoner, følelser og hvordan de takler motgang. Så å vise og forklare for barnet hva du selv gjør når du er sint fordi tålmodigheten er brukt opp eller du er lei seg på grunn av noe, gir barna verktøy de kan bruke selv. I dag sa jeg til sønnen min at "nå er jeg så lei, nå blir jeg sint. Jeg må telle til ti for å roe meg litt ned" både fordi jeg holdt på å koke over av grensetesting og fordi jeg vil at han skal få flere verktøy for å takle sinne. En på 2,5 er jo sjelden pro på å takle akkurat det. Nå har jeg bare prøvd dette noen få ganger, så kan ikke si noe om resultatet enda
men jeg har mer tro på modellering enn tukt og tvang om du forstår.
ikke at man skal dele alt med barna, men man skal heller ikke skjule alt. Har sett noen eksempler fra andre foreldregrupper at barn med skilte foreldre som deler 50/50 har slitt med å takle motgang, hvorpå foreldrene selv har sagt at de tror det kan komme av at foreldrene skulle være "superforeldre" i uka med barna og helt utladet i "friuka". Altså så barna aldri at de voksne kunne ha det vanskelig eller tung og fikk ingen modeller for hvordan en kan takle det selv.
