Har vært i konstant sjokk de siste ukene. Er nå 6 uker på vei, og innimellom begynner jeg å lure på om jeg har drømt alt.. he he.. Jeg ser det er mange av dere som har forsøkt lenge å bli gravide, og hatt mange vanskelige stunder. Mitt svangerskap var ikke planlagt, og jeg har tenkt mye på hvor urettferdig livet kan være - hvorfor får noen det enkelt, mens andre virkelig må slite? Jeg håper for dere og meg selv at våre svangerskap blir gode. Etter å ha lest flere av historiene om hvor tøft det kan være, beundrer jeg dere virkelig for pågangsmot og styrke. Jeg vil med dette innlegget si at jeg bærer selv på en enorm takknemlighet og ikke minst ydymykhet for at jeg kan bli gravid. Det er ikke en selvsagt prosess, det har disse ukene virkelig lært meg.
Livet er uten tvil uforutsigbart, gleder meg til november:)
Livet er uten tvil uforutsigbart, gleder meg til november:)
