KatlaJ
Glad i forumet
Jeg har så behov for å skrive tankene mine ned, tenkte at jeg kunne få lov til å skrive dette inn her, føler på en måte at jeg fortsatt hører hjemme her inne.
De siste dagene har vært tunge og vonde. Jeg fikk bekymringene mine bekreftet hos legen på tirsdag, ikke noe liv i magen. Var nesten 11 uker på vei.
Etter at jeg fikk det bekreftet var som kroppen slappet mer av og ga blødningene og smertene lov til å komme på en måte. Jeg har blødd ekstremt mye og hatt kraftige smerter. Jeg tror ikke det gikk helt opp for meg før på torsdag morgenen, da fikke jeg rier. Vi snakker skikkelig rier som kom med 2 minutters mellomrom og varte i hvert fall 1 minutt om gangen. Dette var heftige to timer. Når det gikk over var jeg helt utkjørt, det er vont å ha det så intenst vont og ikke få noe belønning for arbeidet. Jeg sovnet og sov noen timer.
Våknet igjen, svimmel, trøtt, og tom. Nå var som det var over, kroppen hadde kvittet seg med det meste som var igjen. Jeg følte meg tom, sliten.... og ja bare tom.
Jeg gråt mye den dagen. Jeg savnet tankene om en nyfødt baby, om babyen i magen, om at sambo tok på magen og vurderte om det var en liten gutt eller jente der inne. Jeg savnet tanken om å fortelle store brødrene om babyen, tankene om forberedelsene, tankene på navn på babyen..... det er bare så utrolig tomt og rart å ikke være gravid lenger.
Jeg er heldig som har verdens beste mann, men han har vært så lei seg og de siste dagene at det er ikke alltid at han får trøstet meg. Noen ganger må jeg sette opp masken og trøste han. Vi har også gode venner og familie som ringer og støtter oss, gir oss gode ord og tid til å snakke.
Jeg føler at det er det eneste jeg har gjort de siste 7 månedene, å være gravid i de første kvalme ukene, redd for det som kan skje, miste spiren, håpet og drømmene. Blø, ha vont, ha vont i sjelen etterpå. Bli gravid igjen, lykke, håpe, drømme, bekymringer, kvalm, redd, miste spiren igjen, blø ha mye vont i kroppen og sjelen. Vet ikke om jeg orker det en gang til. Men jeg har så utrolig lyst på en liten baby, en person til i familien vår. Det surrer i hodet.
I dag har vi faktisk vært ute en tur, vært i butikken , vært på besøk hos venner, skravlet, spist kaker og hatt det moro. Men etter 3 timer er jeg dødsliten. Og da krøller jeg meg i sofaen, tenker, blir lei meg....
Men himmel og hav så takknemlig jeg er for de fantastiske guttene jeg har!!! Verdens herligste, morsomste, flinkeste og beste gutter. De har fått meg til å le, smile og være glad de siste dagene som alltid. De har tatt vare på mammaen sin som har hatt "vondt i magen", gitt meg klemmer og kos, råd for hva de hadde gjort hvis de hadde vont i magen og fått meg til å glemme alt det vonde inn i mellom. Jeg har i hvertfall de og det skal jeg nyyyyte og gjøre alt godt jeg kan for disse sjarmtrolla.
Nå har dette blitt virkelig langt. Hvis du fortsatt leser, takk. Det var deilig å få disse tankene mine ned.
Jeg følger med dere videre jenter, føler på en måte at jeg fortsatt hører til inne her.
Dere er heldige som har babyene deres i magen, nyt det!! Selv om jeg synes det er fryktelig urettferdig at jeg ikke er like heldig som dere så er jeg glad på deres vegne. Nyt tiden og lille mirakelet deres.
Klem fra KatlaJ
De siste dagene har vært tunge og vonde. Jeg fikk bekymringene mine bekreftet hos legen på tirsdag, ikke noe liv i magen. Var nesten 11 uker på vei.
Etter at jeg fikk det bekreftet var som kroppen slappet mer av og ga blødningene og smertene lov til å komme på en måte. Jeg har blødd ekstremt mye og hatt kraftige smerter. Jeg tror ikke det gikk helt opp for meg før på torsdag morgenen, da fikke jeg rier. Vi snakker skikkelig rier som kom med 2 minutters mellomrom og varte i hvert fall 1 minutt om gangen. Dette var heftige to timer. Når det gikk over var jeg helt utkjørt, det er vont å ha det så intenst vont og ikke få noe belønning for arbeidet. Jeg sovnet og sov noen timer.
Våknet igjen, svimmel, trøtt, og tom. Nå var som det var over, kroppen hadde kvittet seg med det meste som var igjen. Jeg følte meg tom, sliten.... og ja bare tom.
Jeg gråt mye den dagen. Jeg savnet tankene om en nyfødt baby, om babyen i magen, om at sambo tok på magen og vurderte om det var en liten gutt eller jente der inne. Jeg savnet tanken om å fortelle store brødrene om babyen, tankene om forberedelsene, tankene på navn på babyen..... det er bare så utrolig tomt og rart å ikke være gravid lenger.
Jeg er heldig som har verdens beste mann, men han har vært så lei seg og de siste dagene at det er ikke alltid at han får trøstet meg. Noen ganger må jeg sette opp masken og trøste han. Vi har også gode venner og familie som ringer og støtter oss, gir oss gode ord og tid til å snakke.
Jeg føler at det er det eneste jeg har gjort de siste 7 månedene, å være gravid i de første kvalme ukene, redd for det som kan skje, miste spiren, håpet og drømmene. Blø, ha vont, ha vont i sjelen etterpå. Bli gravid igjen, lykke, håpe, drømme, bekymringer, kvalm, redd, miste spiren igjen, blø ha mye vont i kroppen og sjelen. Vet ikke om jeg orker det en gang til. Men jeg har så utrolig lyst på en liten baby, en person til i familien vår. Det surrer i hodet.
I dag har vi faktisk vært ute en tur, vært i butikken , vært på besøk hos venner, skravlet, spist kaker og hatt det moro. Men etter 3 timer er jeg dødsliten. Og da krøller jeg meg i sofaen, tenker, blir lei meg....
Men himmel og hav så takknemlig jeg er for de fantastiske guttene jeg har!!! Verdens herligste, morsomste, flinkeste og beste gutter. De har fått meg til å le, smile og være glad de siste dagene som alltid. De har tatt vare på mammaen sin som har hatt "vondt i magen", gitt meg klemmer og kos, råd for hva de hadde gjort hvis de hadde vont i magen og fått meg til å glemme alt det vonde inn i mellom. Jeg har i hvertfall de og det skal jeg nyyyyte og gjøre alt godt jeg kan for disse sjarmtrolla.
Nå har dette blitt virkelig langt. Hvis du fortsatt leser, takk. Det var deilig å få disse tankene mine ned.
Jeg følger med dere videre jenter, føler på en måte at jeg fortsatt hører til inne her.
Dere er heldige som har babyene deres i magen, nyt det!! Selv om jeg synes det er fryktelig urettferdig at jeg ikke er like heldig som dere så er jeg glad på deres vegne. Nyt tiden og lille mirakelet deres.
Klem fra KatlaJ
Skjønner at det må tære utrolig på å måtte oppleve dette flere ganger, og komme så langt som du har gjort :-( Håper ikke du mister motet fullstendig, men fortsetter å prøve på nummer tre. Det går bra til slutt!! Sender deg en kjempestor klem!! 
Likevel er glad for at du deler med oss... Håper alt ordner seg og at du får ditt babyønske oppfylt!! :) Ta vare på deg selv...