Et farlig tema her på BV, dette med takknemlighet, noe man merker veldig godt i f.eks. romjula.. 
Men jeg er litt interessert i forskjellige synspunkter og argumenter på temaet akkurat nå, da jeg er i en diskusjon med min svigerinne angående dette.
Hun kom til meg for noen måneder siden med en fotball og en liten ryggsekk som hun hadde fått gratis på jobben. Hun sa at hun hadde tatt den med hjem slik at sønnen min kunne bruke den som barnehagesekk.
Jeg svarte at han har jo en barnehagesekk, så ellers takk, men han trengte ikke den. Men vi kunne gjerne ta fotballen, han elsker å sparke fotball! Jeg tenkte også for meg selv at jeg ville uansett ikke ha sendt han i barnehagen med en ryggsekk med en stor REMA 1000-logo (f.eks.) på fremsiden, men jeg sa ingenting om det selvfølgelig. Og nei, jeg er så langt fra merkebevisst som det går an å bli, men siden han skal begynne i friluftslivs-barnehage til høsten regner jeg med at vi kommer til å investere i en skikkelig god tursekk til han om et år eller to, når han blir for stor for den lille barnehagesekken han bruker nå.
Nå har hun selvfølgelig kommet med uttalelsen at jeg er utakknemlig pga denne episoden. Da vi argumenterte med at vi har ikke plass til å ta vare på en haug med ting vi aldri bruker, mente hun at det ville vært mye mer takknemlig å smile, si takk, og så heller kaste sekken etterpå. Jeg merker at jeg blir skikkelig provosert av det, for jeg syns det er mye bedre å si nei takk, slik at hun kanskje kan gi den til noen andre som gjerne trenger en ekstra sekk. Og man er ikke utakknemlig bare fordi man sier nei takk til noe. Man kan jo være takknemlig for tanken, selv om man har tingen fra før??
Hva mener du er den beste måten å takle en slik situasjon på? Smile og si takk, for så å gjemme det bakerst i skapet? Eller si nei takk, og risikere å såre giveren eller bli kalt utakknemlig i etterkant?
ps: falsk profil i forsøk på å holde meg noenlunde anonym.. *ikke quote*
Men jeg er litt interessert i forskjellige synspunkter og argumenter på temaet akkurat nå, da jeg er i en diskusjon med min svigerinne angående dette.
Hun kom til meg for noen måneder siden med en fotball og en liten ryggsekk som hun hadde fått gratis på jobben. Hun sa at hun hadde tatt den med hjem slik at sønnen min kunne bruke den som barnehagesekk.
Jeg svarte at han har jo en barnehagesekk, så ellers takk, men han trengte ikke den. Men vi kunne gjerne ta fotballen, han elsker å sparke fotball! Jeg tenkte også for meg selv at jeg ville uansett ikke ha sendt han i barnehagen med en ryggsekk med en stor REMA 1000-logo (f.eks.) på fremsiden, men jeg sa ingenting om det selvfølgelig. Og nei, jeg er så langt fra merkebevisst som det går an å bli, men siden han skal begynne i friluftslivs-barnehage til høsten regner jeg med at vi kommer til å investere i en skikkelig god tursekk til han om et år eller to, når han blir for stor for den lille barnehagesekken han bruker nå.
Nå har hun selvfølgelig kommet med uttalelsen at jeg er utakknemlig pga denne episoden. Da vi argumenterte med at vi har ikke plass til å ta vare på en haug med ting vi aldri bruker, mente hun at det ville vært mye mer takknemlig å smile, si takk, og så heller kaste sekken etterpå. Jeg merker at jeg blir skikkelig provosert av det, for jeg syns det er mye bedre å si nei takk, slik at hun kanskje kan gi den til noen andre som gjerne trenger en ekstra sekk. Og man er ikke utakknemlig bare fordi man sier nei takk til noe. Man kan jo være takknemlig for tanken, selv om man har tingen fra før??
Hva mener du er den beste måten å takle en slik situasjon på? Smile og si takk, for så å gjemme det bakerst i skapet? Eller si nei takk, og risikere å såre giveren eller bli kalt utakknemlig i etterkant?
ps: falsk profil i forsøk på å holde meg noenlunde anonym.. *ikke quote*