Jeg har ikke vært så veldig aktiv her inne, men jeg tenkte at jeg ville dele min historie med dere, da jeg selv setter pris på å lese andres erfaringer.
I dag skulle jeg vært i uke 12+6. Fikk vite for to dager siden at jeg har hatt en MA. Jeg begynte å blø litt natt til søndag, rundt kl ett/to. Hadde da litt småmurringer, men ikke så mye at jeg ble bekymret. Jeg har blødd tidligere i svangerskapet også, var da inne til ul, og alt var bra, et bankende hjerte i uke 8. På lørdag tenkte jeg at det kanskje var det samme denne gangen også, i og med at blødningen var liten og ikke noe mer smerter enn sist. Men da blødningen ikke stoppet dro jeg på legevakten søndag kveld. Der gjorde de ingenting, sjekket ikke noe som helst. Fikk bare en henvisning til gyn, som skulle ringe på mandag og gi meg time da enten på mandag eller tirsdag. Legen virket forøvrig ikke særlig bekymret pga av at jeg blødde lite og hadde lite smerter.
Mandagen kom og jeg fikk time på tirsdag, men da jeg forklarte at jeg hadde begynt å blø litt mer og at det virket som smertene begynte å øke bittelitt, samt at jeg hadde bestilt time hos fastlegen samme dag fikk jeg komme på sykehuset på mandag.
Jeg hadde en veldig dårlig følelse da vi satt og ventet. Fikk komme inn, og fikk en gynekologisk undersøkelse, av lege og en student. Det hadde jeg aldri tillat om jeg ikke var helt borte i egne tanker, har helt panikk for underlivsundersøkelser, men det fikk bare gå, jeg orket ikke å si noe, ville bare få det overstått. De kikket, og jeg hørte at de snakket sammen og sa at alt var lukket og så bra ut, og at det var lite blod. Tid for ul... Det har aldri gjort vondt før, å ta innvendig ul, men det var utrolig vondt denne gangen, veldig ømt i skjeden. Skjønte da at ting ikke kunne være bra. De brukte lang tid, romsterte og leita. Jeg titta bort på skjermen, og litt rundt i rommet. Jeg så at det ikke var noe hjerteslag å se, skjønte at det var det de lette etter. Og da hun jordmora eller sykepleieren om var der (ja, de var 3 stk der inne med meg), sa at de bare skulle undersøke ferdig og snakke med meg etterpå så skjønte jeg at det ikke var noen gode nyheter å få.
Hjertet hadde sluttet å slå, i uke 8+4. Bare fire dager etter jeg var der første gangen og fikk beskjed om at alt var bra. Merkelig å tenke på hvordan kroppen fungerer... Her har jeg gått og vært gravid, og alt har utviklet seg normalt, livmora tilsa at jeg var 12+4 slik jeg egentlig skulle, mens embryoet bare var 8+4.
Fikk en tablett på sykehuset på mandag, og skulle ta 4 stikkpiller i dag for å hjelpe til med å støte det ut. Dagen i dag har vært litt vemodig og tung. De sa at det ville føles som sterke menssmerter, men det kan ikke sammenliknes med det, synes jeg. For dette var rier, takvise rier, akkurat like smerter som ved en begynnende fødsel. De avtok litt etter litt, etter alt hadde kommet ut, noe som forøvrig var ganske ekkelt. Det var mye, ikke bare "litt klumper" slik de forklarte på forhånd. Skjønte godt at det var mer enn bare koagulert blod som kom. Beklager detaljer... Var skikkelig dritt å måtte gå gjennom noe som minnet veldig om en fødsel (utifra smertene), hjemme på badet. Å ha så vondt, for så å skylle det ned i do :/ Like etter kom det noen tårer, det skulle jo bli babyen vår...
Det går egentlig bra med meg, til tross for at dette var noe vi virkelig ønsket og hadde planlagt. Vi hadde ikke problemer med å bli gravide, så vi håper det går like greit å bli det neste gang da vi er klare for å prøve igjen
Jeg er veldig takknemlig for at jeg har en så fantastisk god kjæreste, som lar meg få gråte og le, og reagere akkurat slik jeg gjør. Det høres kanskje absurd ut, men vi har ledd mye disse dagene. Jeg reagerer ofte slik, at jeg ler da jeg har vondt og er lei meg, og gråter da jeg er glad og sint. Han har vært helt super midt oppi dette. Støttende og sterk, selvom han er utrolig lei seg selv. Det har hjulpet masse at vi har klart å le og spøke midt oppi alt det triste. Han har gjort det litt lettere å være meg akkurat nå. Som sagt- evig takknemlig for at han er den han er.
Det har vært veldig fint å følge med på dere her på forumet, og jeg ønsker dere alle masse lykke til videre! <3 Få mange nydelige babyer, jenter <3
I dag skulle jeg vært i uke 12+6. Fikk vite for to dager siden at jeg har hatt en MA. Jeg begynte å blø litt natt til søndag, rundt kl ett/to. Hadde da litt småmurringer, men ikke så mye at jeg ble bekymret. Jeg har blødd tidligere i svangerskapet også, var da inne til ul, og alt var bra, et bankende hjerte i uke 8. På lørdag tenkte jeg at det kanskje var det samme denne gangen også, i og med at blødningen var liten og ikke noe mer smerter enn sist. Men da blødningen ikke stoppet dro jeg på legevakten søndag kveld. Der gjorde de ingenting, sjekket ikke noe som helst. Fikk bare en henvisning til gyn, som skulle ringe på mandag og gi meg time da enten på mandag eller tirsdag. Legen virket forøvrig ikke særlig bekymret pga av at jeg blødde lite og hadde lite smerter.
Mandagen kom og jeg fikk time på tirsdag, men da jeg forklarte at jeg hadde begynt å blø litt mer og at det virket som smertene begynte å øke bittelitt, samt at jeg hadde bestilt time hos fastlegen samme dag fikk jeg komme på sykehuset på mandag.
Jeg hadde en veldig dårlig følelse da vi satt og ventet. Fikk komme inn, og fikk en gynekologisk undersøkelse, av lege og en student. Det hadde jeg aldri tillat om jeg ikke var helt borte i egne tanker, har helt panikk for underlivsundersøkelser, men det fikk bare gå, jeg orket ikke å si noe, ville bare få det overstått. De kikket, og jeg hørte at de snakket sammen og sa at alt var lukket og så bra ut, og at det var lite blod. Tid for ul... Det har aldri gjort vondt før, å ta innvendig ul, men det var utrolig vondt denne gangen, veldig ømt i skjeden. Skjønte da at ting ikke kunne være bra. De brukte lang tid, romsterte og leita. Jeg titta bort på skjermen, og litt rundt i rommet. Jeg så at det ikke var noe hjerteslag å se, skjønte at det var det de lette etter. Og da hun jordmora eller sykepleieren om var der (ja, de var 3 stk der inne med meg), sa at de bare skulle undersøke ferdig og snakke med meg etterpå så skjønte jeg at det ikke var noen gode nyheter å få.
Hjertet hadde sluttet å slå, i uke 8+4. Bare fire dager etter jeg var der første gangen og fikk beskjed om at alt var bra. Merkelig å tenke på hvordan kroppen fungerer... Her har jeg gått og vært gravid, og alt har utviklet seg normalt, livmora tilsa at jeg var 12+4 slik jeg egentlig skulle, mens embryoet bare var 8+4.
Fikk en tablett på sykehuset på mandag, og skulle ta 4 stikkpiller i dag for å hjelpe til med å støte det ut. Dagen i dag har vært litt vemodig og tung. De sa at det ville føles som sterke menssmerter, men det kan ikke sammenliknes med det, synes jeg. For dette var rier, takvise rier, akkurat like smerter som ved en begynnende fødsel. De avtok litt etter litt, etter alt hadde kommet ut, noe som forøvrig var ganske ekkelt. Det var mye, ikke bare "litt klumper" slik de forklarte på forhånd. Skjønte godt at det var mer enn bare koagulert blod som kom. Beklager detaljer... Var skikkelig dritt å måtte gå gjennom noe som minnet veldig om en fødsel (utifra smertene), hjemme på badet. Å ha så vondt, for så å skylle det ned i do :/ Like etter kom det noen tårer, det skulle jo bli babyen vår...
Det går egentlig bra med meg, til tross for at dette var noe vi virkelig ønsket og hadde planlagt. Vi hadde ikke problemer med å bli gravide, så vi håper det går like greit å bli det neste gang da vi er klare for å prøve igjen
Jeg er veldig takknemlig for at jeg har en så fantastisk god kjæreste, som lar meg få gråte og le, og reagere akkurat slik jeg gjør. Det høres kanskje absurd ut, men vi har ledd mye disse dagene. Jeg reagerer ofte slik, at jeg ler da jeg har vondt og er lei meg, og gråter da jeg er glad og sint. Han har vært helt super midt oppi dette. Støttende og sterk, selvom han er utrolig lei seg selv. Det har hjulpet masse at vi har klart å le og spøke midt oppi alt det triste. Han har gjort det litt lettere å være meg akkurat nå. Som sagt- evig takknemlig for at han er den han er.
Det har vært veldig fint å følge med på dere her på forumet, og jeg ønsker dere alle masse lykke til videre!
<3 Få mange nydelige babyer, jenter <3
(når dere er klare for det)
sender en klem og håper det går bra når dere er klare til å prøve igjen 
