Vel - det er helt klart ingen fasitsvar på noe som helst...
Mistet 5+2 i sommer, hadde en SA. Hadde mange og sterke symptomer fra jeg testet positivt nesten, bortsett fra kvalme. Hørte mange har mistet når de hadde så mange og sterke symptomer, mens når det var lite, så endte det bra.
Denne runden har jeg ikke hatt så mange symptomer som sist, bortsett fra at jeg slitt sykt mye med kvalme og oppkast flere ganger daglig. Trodde først jeg mistet igjen i uke 7+0. Symptomene forsvant så å si over natta virket det som, men det viste seg for å være stille før stormen, kvalmen gjorde sitt inntog for fullt da og det har vært to uker med så å si konstant helvete! Det blir sagt at det er mindre sjanse for å miste når man opplever kvalme under svangerskapet. Det er mindre sjanse for å miste når man først har sett hjertet banke på TUL. Det var bare 2% sjanse for å miste fom. uke 9. Det er bare skjøre slimhinner som fører til brun utflod/blod etter sex, selv etter bare et nys kan man blø.
Nok en gang fikk jeg følelsen av at det er over. Den merkelige "vakuum" følelsen nedentil, som er vanskelig å beskrive forsvant bare over natta. Mistet ømheten i puppene, jada - symptomer kommer og går, særlig når man har kommet såpass langt på vei. Klarte ikke å riste av meg følelsen av at noe hadde skjedd siden i går. Og det var siste gangen jeg kastet opp - og det hadde tom. begynt å bli både blodig i oppkastet og rosa på papiret nedentil etter ei uke med brunlig utflod nå og da. Den konstante sultfølelsen var også borte i morrest.
Vi dro på privat TUL i formiddag. Bestilte timen i natt, så vi fikk time før lunsj. Der på skjermen så vi det som akkurat har rukket å bli et foster. Er uke 9+1 i dag, damen målte den lille til uke 9. Hjertet stoppet å slå ila. det siste døgnet...
Henvisning til sykehuset i morgen, for piller sikkert i første omgang.
Mannen tok dette tyngre enn meg, og akkurat det gjør meg så utrolig vondt. Jeg er nok litt nummen, samtidig som jeg er lettet. Ja, faktisk. Dette er nok selvforskyldt. Jeg var så sinnsykt lei av å være så dårlig, så jeg ønsket tidvis at dette gikk over. Ikke at det skulle bli til at jeg mistet, men jeg ba til "høyere makter" om å slippe å være så dårlig. Og dette ble resultatet tydeligvis på mine "bønner".
Jeg egner meg nok ikke til å være gravid. Og hvis jeg nesten lot meg knekke av dette, hvilken mor hadde jeg kommet til å ha blitt? Kanskje var nok dette for det beste. Tviler på vi blir å prøve igjen, fra mitt ståsted. Men må selvfølgelig ta hensyn til mannen oppi det hele. Vet ikke om jeg skal le eller gråte mtp. at jeg selv er adoptert også.
Nå må jeg ha fokuset på mannen min, i håp om at han får det bra ut i fra situasjonen, for som sagt, dette tok han ikke så lett. Og han er sjeldent berørt av situasjoner. Nå har han tatt vanvittig godt vare på meg den siste tiden, så det skulle bare mangle at jeg i varetar han og får han til å føle seg bedre.
Og oppi det hele skal vi reise til Praha med jobben til mannen på julebord til helga... Ironisk nok - dette er livets gang.
Mistet 5+2 i sommer, hadde en SA. Hadde mange og sterke symptomer fra jeg testet positivt nesten, bortsett fra kvalme. Hørte mange har mistet når de hadde så mange og sterke symptomer, mens når det var lite, så endte det bra.
Denne runden har jeg ikke hatt så mange symptomer som sist, bortsett fra at jeg slitt sykt mye med kvalme og oppkast flere ganger daglig. Trodde først jeg mistet igjen i uke 7+0. Symptomene forsvant så å si over natta virket det som, men det viste seg for å være stille før stormen, kvalmen gjorde sitt inntog for fullt da og det har vært to uker med så å si konstant helvete! Det blir sagt at det er mindre sjanse for å miste når man opplever kvalme under svangerskapet. Det er mindre sjanse for å miste når man først har sett hjertet banke på TUL. Det var bare 2% sjanse for å miste fom. uke 9. Det er bare skjøre slimhinner som fører til brun utflod/blod etter sex, selv etter bare et nys kan man blø.
Nok en gang fikk jeg følelsen av at det er over. Den merkelige "vakuum" følelsen nedentil, som er vanskelig å beskrive forsvant bare over natta. Mistet ømheten i puppene, jada - symptomer kommer og går, særlig når man har kommet såpass langt på vei. Klarte ikke å riste av meg følelsen av at noe hadde skjedd siden i går. Og det var siste gangen jeg kastet opp - og det hadde tom. begynt å bli både blodig i oppkastet og rosa på papiret nedentil etter ei uke med brunlig utflod nå og da. Den konstante sultfølelsen var også borte i morrest.
Vi dro på privat TUL i formiddag. Bestilte timen i natt, så vi fikk time før lunsj. Der på skjermen så vi det som akkurat har rukket å bli et foster. Er uke 9+1 i dag, damen målte den lille til uke 9. Hjertet stoppet å slå ila. det siste døgnet...
Henvisning til sykehuset i morgen, for piller sikkert i første omgang.
Mannen tok dette tyngre enn meg, og akkurat det gjør meg så utrolig vondt. Jeg er nok litt nummen, samtidig som jeg er lettet. Ja, faktisk. Dette er nok selvforskyldt. Jeg var så sinnsykt lei av å være så dårlig, så jeg ønsket tidvis at dette gikk over. Ikke at det skulle bli til at jeg mistet, men jeg ba til "høyere makter" om å slippe å være så dårlig. Og dette ble resultatet tydeligvis på mine "bønner".
Jeg egner meg nok ikke til å være gravid. Og hvis jeg nesten lot meg knekke av dette, hvilken mor hadde jeg kommet til å ha blitt? Kanskje var nok dette for det beste. Tviler på vi blir å prøve igjen, fra mitt ståsted. Men må selvfølgelig ta hensyn til mannen oppi det hele. Vet ikke om jeg skal le eller gråte mtp. at jeg selv er adoptert også.
Nå må jeg ha fokuset på mannen min, i håp om at han får det bra ut i fra situasjonen, for som sagt, dette tok han ikke så lett. Og han er sjeldent berørt av situasjoner. Nå har han tatt vanvittig godt vare på meg den siste tiden, så det skulle bare mangle at jeg i varetar han og får han til å føle seg bedre.
Og oppi det hele skal vi reise til Praha med jobben til mannen på julebord til helga... Ironisk nok - dette er livets gang.
Last edited:
har også hatt mange av disse tankene ifb med SA, og det beste rådet jeg har er å ta tiden til hjelp. Nå tok det av diverse årsaker over et år før vi ble gravide på nytt denne gangen, men jeg er glad for det nå, det hjelper å få ting litt på avstand
