Miss_Universum
Forelsket i forumet
Trenger å blåse litt ut jeg...
Jeg og mannen har vært sammen i 9 år snart. Har vært gift i snart 3 år. Vi har vært gjennom ekstremt mye tøft, men vi har alltid klart oss. Jeg har alltid elsket han, og gjør det enda.
Men...jeg har det ikke bra for tiden. Jeg føler jeg ikke får den oppmerksomheten, støtten og hjelpen jeg trenger. Jeg har fortalt han dette noen ganger iløpet av de siste månedene, og det har hjulpet litt der og da, men det er så lett å falle tilbake til gamle (u)vaner...
Han jobber hver dag og har fri i helgene. Merkelig nok ser jeg han mindre i helgen syns jeg, enn på hverdagene. Enten er han ute og flyr med venner, eller så sover han.
Vi har også totalt forskjellig søvnbehov, jeg må gå og legge meg før kl12 (hvertfall nå som babyen er her), mens han sitter oppe til 1-halv2tiden i hverdagene, og kan sitte helt til tidlig morgen i helgene (da sover han selvfølgelig til langt på dag). Det har jeg også fortalt han at ikke er særlig snilt eller hjelpsomt ovenfor meg som må sitte alene med babyen hver eneste morgen.
Han har fra han var liten tenåring alltid festet mye og ikke hatt de mest fornuftige vennene. Han har ikke alltid vært særlig fornuftig selv heller. Og det viste jeg da vi ble sammen for 9 år siden.
Opp i gjennom årene har festingen alltid vært der, og jeg har ikke vært vanskelig å be jeg heller før jeg ble gravid. Det må likevel sies at jeg alltid har mislikt drikkingen hans, for han er en av de som ikke klarer å slutte før det er tomt.
Han har roet seg betydelig i forhold til hvordan han var før, men likevel har han sine dager i helgene der det frister mer å gå ut å drikke enn å være med meg (og babyen nå som han har kommet). Da kommer han sjelden hjem før utpå dagen etter.
Han har også veldig lett for å bli sittende timesvis med x-boxen, da snakker han kun med kameratene sine han spiller med (mikrofon og headset), og tviler sterkt på om han hadde merket om jeg ikke var der.
Akkurat det med spillingen tok jeg opp med han i slutten av juleferien. Da sa jeg som det var at jeg hadde det ikke bra, og at jeg trengte mer oppmerksomhet og hjelp, og at jeg følte at han ikke har noen interesse av meg lenger siden han bare sitter og spiller.
Dette tok han til seg, og det var bra en stund. Nå merker jeg at han begynner å falle tilbake på sånn som det var..
Når helgen kommer tar han seg alltid en dag hvor han går ut. Han gikk ut nå på fredag, og kom hjem i 5-6tiden igår ettermiddag. Jeg fikk han til å gi babyen flasken sin (pleier som regel å gjøre det selv), og sa han måtte bli mer involvert i leggingen. Etter jeg hadde ammet og lagt babyen, gikk kvelden hans med på å spille og ta noen pils. Vi så en film på tv jeg ville se, og klokken halv12 la jeg meg. Han ble som vanlig sittende oppe til langt på natt. Bortsett fra inatt fant han ut at det var en god idè og ta med seg en spritflaske opp til broren sin som bor over oss, og sitte der oppe å drikke.
Når jeg fant det ut i 6tiden i morges ble jeg kjempesint, og låste døren vår. Ringte opp til broren for å høre om jeg kunne snakke med mannen min, men han var sovnet. Jeg la meg igjen, og ble liggende våken til klokken var kvart over 7. Da kom han ned (hadde fått opp døra jeg låste) og inn på soverommet.
Jeg ba han gå opp igjen for jeg ville ikke ha han der. Han sa nei såklart, (han viste godt at jeg var sint) og la seg. Fortalte han hvor forbanna jeg var, fortalte han at han var egoistisk og respektløs. Og at jeg gikk med tanker på å flytte fra han (dette fortalte jeg han også i juleferien). Jeg har ærlig talt fundert på hvordan det hadde blitt, og har ved et par anledninger sjekket på finn.no hva som er til leie (nå sist idag...)
Han hadde ikke mye å si bortsett fra de vanlige unnskyldningene, (ja jeg vet jeg er dum, det bare skjedde, har ingen respekt for meg selv etter hva jeg har gjort nå, bla bla bla....). Og så sa han 2-3 ganger "Ikke gå fra meg".. På det tidspunktet var babyen våken, så jeg stod opp....og han sovnet.
Og nå sitter jeg her, han har ikke våknet enda.. Tusen tanker surrer i hodet mitt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
For er det en ting jeg ikke har lyst til, er å flytte.....Men jeg kan ikke ha det sånn lenger. Jeg har snakket med han mange ganger om alt fra litt alvorlige ting, til veldig alvorlige ting, og han er alltid enig med meg og sier han skal bli bedre og alt det der.
Jeg får så vondt for lille babyen min som går glipp av så mye tid med pappaen sin, og for mannen min som går glipp av mye tid med babyen sin. Jeg føler han ikke er engasjert i verken meg eller babyen lenger, hva kan jeg gjøre for å få han til å *virkelig* skjønne at dette går ikke lenger........??
Hadde jeg hatt noen jeg kunne flyttet til i noen dager så hadde jeg gjort det, men det har jeg ikke...
Huffameg, ble langt dette....Men måtte bare få det ut.
------------------------------------------------------------------------------------------------
Svigermor ville ha litt babykos (de har vært på hytten i helgen) så da fikk vi en times tid alene. Så vi har snakket litt sammen.
Jeg sa til han at vi hadde problemer. Og at de var alvorlige. Han sa han hadde skjønt det. Virkelig skjønt det. Men jeg sa som jeg mente at jeg har fortalt han dette en del ganger og jeg syns ikke han har tatt det til seg, så vi burde gå å snakke med noen andre om det. Spurte han hva han syns om det, og det kunne han ikke helt svare på, han syns situasjonen var litt surrealistisk som han sa.
Så fortalte jeg litt om hvordan jeg hadde det, sa at jeg følte meg som en alenemamma. Og det så jeg traff han...
Sa også at jeg syns han er veldig flink med Oscar (og det er han og), men det er så lite av det.
Han fortalte meg at han elsker meg veldig mye, og det vet jeg han gjør, men jeg sa at jeg skulle ønske at det var litt mer tydelig gjennom måten han oppførte seg på.
Ba han virkelig tenke gjennom det jeg hadde sagt. Og at jeg har jo ikke lyst til at noe skal skje med oss..men....jeg kan ikke ha det sånn mer.
Så jeg må gi det noen uker (hvertfall over noen helger) for å se om det er noen forbedring, hvis ikke tar jeg opp det med terapi igjen.
Takk for støtten, dere er så snille =)
Jeg og mannen har vært sammen i 9 år snart. Har vært gift i snart 3 år. Vi har vært gjennom ekstremt mye tøft, men vi har alltid klart oss. Jeg har alltid elsket han, og gjør det enda.
Men...jeg har det ikke bra for tiden. Jeg føler jeg ikke får den oppmerksomheten, støtten og hjelpen jeg trenger. Jeg har fortalt han dette noen ganger iløpet av de siste månedene, og det har hjulpet litt der og da, men det er så lett å falle tilbake til gamle (u)vaner...
Han jobber hver dag og har fri i helgene. Merkelig nok ser jeg han mindre i helgen syns jeg, enn på hverdagene. Enten er han ute og flyr med venner, eller så sover han.
Vi har også totalt forskjellig søvnbehov, jeg må gå og legge meg før kl12 (hvertfall nå som babyen er her), mens han sitter oppe til 1-halv2tiden i hverdagene, og kan sitte helt til tidlig morgen i helgene (da sover han selvfølgelig til langt på dag). Det har jeg også fortalt han at ikke er særlig snilt eller hjelpsomt ovenfor meg som må sitte alene med babyen hver eneste morgen.
Han har fra han var liten tenåring alltid festet mye og ikke hatt de mest fornuftige vennene. Han har ikke alltid vært særlig fornuftig selv heller. Og det viste jeg da vi ble sammen for 9 år siden.
Opp i gjennom årene har festingen alltid vært der, og jeg har ikke vært vanskelig å be jeg heller før jeg ble gravid. Det må likevel sies at jeg alltid har mislikt drikkingen hans, for han er en av de som ikke klarer å slutte før det er tomt.
Han har roet seg betydelig i forhold til hvordan han var før, men likevel har han sine dager i helgene der det frister mer å gå ut å drikke enn å være med meg (og babyen nå som han har kommet). Da kommer han sjelden hjem før utpå dagen etter.
Han har også veldig lett for å bli sittende timesvis med x-boxen, da snakker han kun med kameratene sine han spiller med (mikrofon og headset), og tviler sterkt på om han hadde merket om jeg ikke var der.
Akkurat det med spillingen tok jeg opp med han i slutten av juleferien. Da sa jeg som det var at jeg hadde det ikke bra, og at jeg trengte mer oppmerksomhet og hjelp, og at jeg følte at han ikke har noen interesse av meg lenger siden han bare sitter og spiller.
Dette tok han til seg, og det var bra en stund. Nå merker jeg at han begynner å falle tilbake på sånn som det var..
Når helgen kommer tar han seg alltid en dag hvor han går ut. Han gikk ut nå på fredag, og kom hjem i 5-6tiden igår ettermiddag. Jeg fikk han til å gi babyen flasken sin (pleier som regel å gjøre det selv), og sa han måtte bli mer involvert i leggingen. Etter jeg hadde ammet og lagt babyen, gikk kvelden hans med på å spille og ta noen pils. Vi så en film på tv jeg ville se, og klokken halv12 la jeg meg. Han ble som vanlig sittende oppe til langt på natt. Bortsett fra inatt fant han ut at det var en god idè og ta med seg en spritflaske opp til broren sin som bor over oss, og sitte der oppe å drikke.
Når jeg fant det ut i 6tiden i morges ble jeg kjempesint, og låste døren vår. Ringte opp til broren for å høre om jeg kunne snakke med mannen min, men han var sovnet. Jeg la meg igjen, og ble liggende våken til klokken var kvart over 7. Da kom han ned (hadde fått opp døra jeg låste) og inn på soverommet.
Jeg ba han gå opp igjen for jeg ville ikke ha han der. Han sa nei såklart, (han viste godt at jeg var sint) og la seg. Fortalte han hvor forbanna jeg var, fortalte han at han var egoistisk og respektløs. Og at jeg gikk med tanker på å flytte fra han (dette fortalte jeg han også i juleferien). Jeg har ærlig talt fundert på hvordan det hadde blitt, og har ved et par anledninger sjekket på finn.no hva som er til leie (nå sist idag...)
Han hadde ikke mye å si bortsett fra de vanlige unnskyldningene, (ja jeg vet jeg er dum, det bare skjedde, har ingen respekt for meg selv etter hva jeg har gjort nå, bla bla bla....). Og så sa han 2-3 ganger "Ikke gå fra meg".. På det tidspunktet var babyen våken, så jeg stod opp....og han sovnet.
Og nå sitter jeg her, han har ikke våknet enda.. Tusen tanker surrer i hodet mitt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
For er det en ting jeg ikke har lyst til, er å flytte.....Men jeg kan ikke ha det sånn lenger. Jeg har snakket med han mange ganger om alt fra litt alvorlige ting, til veldig alvorlige ting, og han er alltid enig med meg og sier han skal bli bedre og alt det der.
Jeg får så vondt for lille babyen min som går glipp av så mye tid med pappaen sin, og for mannen min som går glipp av mye tid med babyen sin. Jeg føler han ikke er engasjert i verken meg eller babyen lenger, hva kan jeg gjøre for å få han til å *virkelig* skjønne at dette går ikke lenger........??
Hadde jeg hatt noen jeg kunne flyttet til i noen dager så hadde jeg gjort det, men det har jeg ikke...
Huffameg, ble langt dette....Men måtte bare få det ut.
------------------------------------------------------------------------------------------------
Svigermor ville ha litt babykos (de har vært på hytten i helgen) så da fikk vi en times tid alene. Så vi har snakket litt sammen.
Jeg sa til han at vi hadde problemer. Og at de var alvorlige. Han sa han hadde skjønt det. Virkelig skjønt det. Men jeg sa som jeg mente at jeg har fortalt han dette en del ganger og jeg syns ikke han har tatt det til seg, så vi burde gå å snakke med noen andre om det. Spurte han hva han syns om det, og det kunne han ikke helt svare på, han syns situasjonen var litt surrealistisk som han sa.
Så fortalte jeg litt om hvordan jeg hadde det, sa at jeg følte meg som en alenemamma. Og det så jeg traff han...
Sa også at jeg syns han er veldig flink med Oscar (og det er han og), men det er så lite av det.
Han fortalte meg at han elsker meg veldig mye, og det vet jeg han gjør, men jeg sa at jeg skulle ønske at det var litt mer tydelig gjennom måten han oppførte seg på.
Ba han virkelig tenke gjennom det jeg hadde sagt. Og at jeg har jo ikke lyst til at noe skal skje med oss..men....jeg kan ikke ha det sånn mer.
Så jeg må gi det noen uker (hvertfall over noen helger) for å se om det er noen forbedring, hvis ikke tar jeg opp det med terapi igjen.
Takk for støtten, dere er så snille =)
