Tøffe tider for lille

En tråd i 'Premature og dysmatur' startet av Skrømt (Vimsa), 29 Aug 2017.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    I dag har jeg sendt en mail til helsesøster, som egentlig var overraskende tøff å sende. Og imorgen skal vi ha møte med barnehagen. Lite av det vi skal snakke om er nytt for oss, men det roer seg ikke og blir heller verre.

    Min datter er født 34+5 og dysmatur med en vekt på 1600g. I utgangspunktet godt rustet. Pustet selv, men tok litt tid for henne å komme seg skikkelig. God apgar ved fødsel, og alt i alt så var det ingenting som tydet på at hun skulle ha senfølger av å bli født mildt prematur. Men så er det alle andre faktorer. Stoffskiftet mitt var dårlig frem til uke 25, det kan være uheldig for foster. Morkaken startet å svikte i uke 30, og det er jo ikke bra det heller. Døgnet før hun ble født var gjennomstrømningene dårlig, og hun hadde et par pulsfall på CTG. Også fikk jeg jo kramper før forløsning. Alle disse tingene kan jo spille en rolle i hennes utvikling. Jeg kjenner jeg trenger å lufte litt tanker, mest for min egen del. Det har vært en berg- og dalbane uten like, og nå har vi bedt om hjelp.

    Det er masse positivt, så forstå meg rett [emoji171] Og hun er det aller beste som kunne skjedd oss. Men det har vært mye motgang. 6 uker gammel fikk hun en pustestans i bilen, og ble blå. Vi fikk luft i henne igjen etter en god stund, og fikk henne til legevakten, og da var hun i god form igjen. Det veltet mageinnhold ut av nese og munn. De antok et apneanfall, og sa det ikke var uvanlig, men skulle legges inn om det skjedde igjen. Det gjorde det ikke. I samme moment begynte hun skrike mye. 18 timer i døgnet, lille kroppen. Vi løp ned legevakt og akutt, hun hadde vondt et sted. Men det var delte meninger. Vi fant ut at hun hadde brokk i lysken, men dette skulle ikke gjøre vondt sa de. Vel, hun ble hentet med ambulanse 3 måneder gammel og hasteoperert på Ullevål da det gikk i klem. Joda, hun hadde vondt. Lille kroppen [emoji171] Overstimuli... Hun var jo umoden, så det var hensyn og ta. Hun ble sliten, så vi skjermet. Skjermet vi ikke så slo hun seg ikke til ro, og fikk ikke sove. Andre ganger reagerte hun med søvn, og sov hele dagen. Allerede 4 måneder gammel snakket vi om dette i samtaler på helsestasjonen. Det er jeg glad for nå, for det er lett å få hjelp. En tur på butikken ble for mye. Hun har alltid vært generelt urolig. Et kenguru barn [emoji171] Men sjeldent tid til noe som helst i mer enn 2 minutter. Fra fødsel har hun hatt fysio, for å se på det motoriske. Da hun var 7 måneder rullet hun endelig fra rygg til mage. Men da så vi noe. Høyre armen lå bare der, hun brukte den ikke. Den lå limt til kroppen hennes, mens hun brukte venstre til alt hun ville ta på. Sideulik, et ord som kan være litt skremmende. Vi var hos fysio annenhver uke for å følge med på det, og trene. Den kom seg sakte men sikkert, men kontrollen var ikke som den skulle. Vi ble henvist til nevrolog, og det finnes en mistanke om en mild grad av CP. De vil at fysio følger opp, men henvisning står åpen. De er positive, og vil ikke gjøre en MR av hodet fordi det er bedre å vente å se. Fra 6 til 9 måneder var hun forkjølet. Hele tiden. Som én lang forkjølelse. Feberen lå stabil på 38, i 3 måneder. Vi var mye hos lege, de skjønte lite. Ørebetennelse, crp på rundt 50. Men ble ikke bedre. Masse slim og snørr, og til slutt en lyd i innpust som var grusom å høre på. Røntgen var fin. Blodprøver var fine. Ble henvist til barnelege for astma, og vi er evig takknemlig. Hun hadde ikke astma, eller falsk krupp. Hun hadde kraftig refluks som hadde gitt betennelse i spiserør, hals og slimhinner. Derfor feber, og crp. Og antagelig derfor pustestans i bilen. Fikk medisiner, og gått på det siden. Hun ble bra, og mer fornøyd. Men fortsatt urolig, så vi snakket om dette på helsestasjonen ved hver time. Noen har bare lopper i blod, så antok at jeg hadde en aktiv datter som enda slet litt med å bearbeide inntrykk. Ved 9 måneder satt hun seg opp, 11 måneder krabbet hun og 12 måneder reiste hun seg. Lille kroppen [emoji171] Men høyre arm, den ble fortsatt brukt lite. Vi måtte lokke henne, og holde igjen venstre for at hun skulle bruke den. 14 måneder, hun går med støtte. Men hun halter, med høyre fot. Sleper den litt etter seg. Frem til 16 måneder løp hun på knærne. Turte ikke slippe, og vår frykt var at hun kanskje ikke fikk til å gå selv. Men det gjorde hun, 16 måneder gammel. Fortsatt sideulik, og nå er det snart finmotorikken som skal undersøkes. Det er og snakk om ny time på nevrologisk avdeling. Vi føler oss ganske sikre. Høyre hånd er upresis, og gjemmes ofte bort. Knyttede never, og samboer har til og med måtte brette ut tærne hennes en gang for å få på sokken. Men helsevesenet er positive, og det er jo bra. Så lende de ikke overser noe [emoji171] 16 måneder får hun astmamedisiner, sykdomsforløpet er langt ved hver forkjølelse og hosten går aldri over. Kanskje ikke så rart vi ble litt slitne denne perioden... Alt skulle gå så smertefritt, men hun har vært så uheldig [emoji171]

    Nå har vi altså bedt om et møte. Helsestasjonen er imøtekommende, og vet godt om situasjonen. Jeg er kanskje litt negativ til tider, men ikke fordi jeg ser alt som en krise. Jeg er bare veldig opptatt av at hun skal få den hjelpen hun trenger. Lille kroppen [emoji171] Siden hun var 12 måneder har hun slått hodet med vilje. I vegger, gulv stoler, bilstolen etc. Både i frustrasjon, og av uventede grunner. Normalt, for veldig mange. Men det blir verre og verre... Og nå er hun 18 måneder. Det eskalerer. Hun får totalt "melt down" og vi er så rådville da vi ikke får til å hjelpe henne. Hun vil ikke røres når det skjer. Og får hun ikke klype meg, så river hun seg selv i ansiktet. Vi har rutiner, og skjermer fortsatt, det er hun totalt avhengig av. Hun går i barnehage, og trives med korte dager. Det har ikke vært noen stor forverring etter barnehagestart, annet enn mer uroligheter på natt. Enda mer inntrykk. Så barnehagen er også imøtekommende, de skjermer henne, og følger med på henne. Utbruddene kommer selv enkelte ganger hvor vi ikke aner utløseren. Ofte er det nok bearbeiding av inntrykk, det får hun ikke til [emoji171] Og det er tøft for et lite hode. Men hun vil ikke kose når det står på, vil bare ligge å skrike og rulle rundt på gulvet i indre smerte. Så må har vi bedt om hjelp. Hun kan ikke ha det sånn i lengden. Lille kroppen [emoji171] Vi får til mye, og kjenner henne vanvittig godt. Men nå er både vi og helsestasjonen enige i at nå trenger hun også profesjonelle. Vi foreldre kan mye, men ikke alt... Noe plager henne veldig, og vi er nødt til å finne ut av det så hun kan ha det best mulig. Det er vondt å se sitt barn slik... Barnehagen sier hun er selvstendig. Men selvstendighet hos henne er gjerne å være med voksne, fortelle hva hun vil eller leke alene. Noen ganger med andre, men helst alene. Hjemme er hun avhengig av oss. Koselig at hun vil lære og være med på alt [emoji171] Men det bekymrer meg at hun alltid må settes i gang. Alltid. Også varer det kanskje 2 minutter, om vi er heldige.

    Evig langt innlegg fra min side, men jeg trengte å få luftet hodet nå. Det er så mye om dagen. Og ingenting føles verre enn å ikke klare å hjelpe sitt eget barn [emoji171]
     
    • Hjertelig Hjertelig x 7
    Last edited: 29 Aug 2017
  2. NinjaInPyjamas (bygdejente) Gift med forumet Marsboerne2017 Himmelbarn

    For en flott mamma du er! Og for en strek frøken.
    Dere har virkelig måttet gjennom mye allerede. Håper virkelig dere får hjelp av de profesjonelle og at dagene deres kansje blir litt lettere. Du er jo så positiv at jeg tror det kommer til å gå helt fint!:Heartbigred
     
    • Liker Liker x 1
  3. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Åh, takk for veldig gode ord [emoji171] Jeg håper at vi skal få ballen til å rulle uten å måtte skrike for høyt, men må vi det så gjør vi det også. Jeg gjør så godt jeg kan og prøver å være positiv. Men det har og vært mye tårer og frustrasjon [emoji171] Ingen liker å se ens barn ha det vondt.
     
  4. Stolt mamma Forumet er livet Septemberbarna 2019

    For en utrolig god jobb dere har gjort med henne!!!! Det må ha kostet utrolig mye krefter og energi. Synes også at det at dere nå ber om hjelp er et bevis på deres kjærlighet og ønske om å hjelpe henne. Tenker at det å be om hjelp ikke er et tegn på svakhet eller at man har mislykkes som foreldre, men det motsatte!
     
    • Liker Liker x 1
  5. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Tusen takk [emoji171] :) Og jeg er enig med deg. Vi har jo også et ansvar for henne, og sørge for at hun har det bra. Ikke minst er det frustrerende å vondt når vi bare kan se på, fordi vi ikke strekker til når det blir for mye... Vi foreldre kan fikse det meste, men enkelte saker tenker jeg er mer "mat" for fagfolk, selvom det kan være tøft det også [emoji171] Det er veldig godt å få slike tilbakemeldinger.
     
  6. Herre min hatt, tårene kom jaggu meg frem.

    Får en utrolig reise dere har vært igjennom!
    Å ikke får å snakke om for en super mamma du er :Heartred

    Tusen hjertelig takk for at du delte historien :Heartred
     
    • Liker Liker x 1
  7. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Åh, jeg får en tåre i øyekroken av alle de fine kommentarene deres også [emoji171] For oss er den selvfølge å hjelpe henne, men jeg vil tro at den dagen vi ser tilbake på dette så er vi nok mer slitne enn vi selv forstår.

    Tusen takk for veldig fine ord, det varmer et mammahjerte som gjør så godt hun kan [emoji171]
     
  8. endelig_vår_tur Forumet er livet Maiblomstene 2017

    Godt man ikke på forhånd vet alt man må igjennom. Tar av meg hatten for deg. For en mamma du er, wow. Det er ekte kjærlighet!
    Håper dere får riktig hjelp og at deres lille får det bedre. Fortjener en pustepause fra utfordringer og sykdom nå.
    Sender støtteklem
     
    • Liker Liker x 1
  9. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Ja man skal være glad for det :) Jeg tror de fleste foreldre hadde gjort det samme [emoji171] Men ja, det er ren kjærlighet [emoji171] Tusen takk for fine ord og en god støtteklem :)
     
  10. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    I dag hadde jeg møte med ped.leder i barnehagen, og det føltes veldig godt. De fikk en kortversjon, og de ønsker å tilrettelegge for lillemor så godt de kan. Vi fikk beskjed om at hun fungerer godt sosialt, men at hun surrer litt rundt. Og slik kjenner jo vi henne også. Hun vil og leke med de store barna, fremfor de små, hehe. Luringen. Ellers er hun ganske klar på beskjeder, og få frem hva hun vil. Hun har og vist tegn til å si ifra hvis noen er for brå, det liker hun ikke.

    Jeg fikk forklart til barnehagen at denne surringen til tider kan være at hun forsøker å komme litt unna, om det blir for mye. Hvis hun pusler veldig mye alene, kan det være hun er sliten i hodet. Barnehagen la frem et forslag om at de kan gi henne et par pauser i hverdagen, hvor en voksen kan ta henne med seg for å lese en bok, eller høre litt musikk, bare henne. Eller kanskje en til. Vi synes det høres ut som en god start, for en slik type skjerming har fungert godt i andre settinger også. Roe ned litt.

    Ellers snakket vi litt løst om det motoriske. Jeg forklarte at hun følges av fysio, fordi høyre side er litt mer passiv. Dette kunne ped.leder relatere til, de hadde hatt en episode hvor hun og hadde merket dette. De skulle trykke avtrykk av hender, og de måtte "brette ut" fingrene på høyre hånd. Vet ikke helt hvordan jeg skal ta det, jeg håpet kanskje jeg bare lette etter masse tegn. Men de er jo der, og jeg vet det. Kanskje kan det styrke en ekstra undersøkelse i forhold til skade hos henne, og gjøre at vi ikke må sloss så mye på veien når vi har fler i ryggen som ser det samme som oss.

    Også fikk jeg svar fra helsesøster. Et godt svar. Hun skrev at vi ikke kan ha det slik som dette, og at de skal stille opp og ordne et møte. Men først skal vi en tur til fastlegen, for å utelukke fysiske årsaker til plage, så godt det lar seg gjøre. Blant annet fordi hun drikker ekstremt mye på natt i tillegg til det hun drikker på dag, og tisser seg ut så vi må ta både 1 og 2 bleieskift. Så vi skal be om å få sjekket blodsukkeret, for å være helt sikre på at hun egentlig bare er veldig tørst av naturlige årsaker, og ikke noe annet.

    Alt i alt føltes dette første skrittet som en stor lettelse i det hele. I dag har dagen hennes vært tøff igjen, men nå sover hun i allefall [emoji171]
     
    • Hjertelig Hjertelig x 2
  11. Stolt mamma Forumet er livet Septemberbarna 2019


    Så godt å høre at møte med barnehagen gikk bra og at helsestasjonen kommer på banen. Håper virkelig at dere går bedre tider i møte :Heartred
     
    • Liker Liker x 2
  12. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Og sånn kan det gå... Det blir liksom aldri nok for den lille tøffe kroppen. I går var vi hos barnelegen som følger opp lillemor med refluks. Hun er nå 19 måneder, og symptomene kommer rasende etter 2 dager når vi forsøker å seponere medisiner. Det var ikke helt planen, men da får vi fortsette. Og nå har hun utviklet astma, antagelig som følge av refluks/eller at refluks gjør en astma verre hos henne enn den ville vært alene. Heldigvis er hun flink med maska :)

    Imorgen skal jeg prøve å få henne med en tur til legen, for å utelukke at det ikke er noe tilsynelatende fysisk som utløser at hun har det vondt og er sint til tider, samt sjekke blodsukker. Jenta drikker 1 liter om natta og tisser seg ut. Vi håper det bare er en "dårlig" vane, og antar det også.

    På onsdag neste uke er det time hos fysio og igjen, og jeg er utrolig spent og gruer meg litt også. Vi får bare se hva som blir sagt :) Men jeg håper de lytter.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  13. Stolt mamma Forumet er livet Septemberbarna 2019

    Huff det høres ikke greit ut verken for lillemor eller dere. Håper at det går bra både hos legen og fysio :)
     
  14. SingerAlite Gift med forumet Novemberlykke 2015 VIP

    Du er en slik mamma jeg ønsker/prøver å være. Du er helt rå på å være mamma <3
     
    • Liker Liker x 1
    • Enig Enig x 1
  15. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    SingerAlite da! [emoji171] Du er garantert helt rå på å være mamma du også. Ja jeg sloss med nebb og klør, og dragen kommer frem når det kommer til å hjelpe lille. Men det har baksider det også. Jeg er ikke alltid tålmodig, fordi jeg er sliten. Jeg husker ikke alltid at hun er sensitiv, når det har vært døgn på døgn med sutring og lite søvn. Jeg blir sint når hun kaster medisinene sine veggimellom, fordi hun er lei. Jeg er også lei. Men vi må [emoji171] Jeg er ikke perfekt, jeg er også menneske. Men når det kommer til å sørge for at hun får det hun trenger av hjelp, når vi som foreldre er alt for slitne og det tydeligvis er en for stor oppgave for oss alene så sloss jeg med nebb og klør. Og vi gjør det vi kan og makter for å holde henne innenfor en ramme hun takler, men vi feiler vi også. Tusen takk for fine ord [emoji171] Vi er alle fine foreldre for våre barn [emoji8]
     
  16. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Her kommer det visst løpende oppdatering. Jeg har vært litt offline grunnet egen helse, men har behov for å dele litt med dere igjen. Det ender vel som en dagbok til slutt, vi får se.

    Etter 3 uker med masse feber, lite søvn og ubehag hos lille så viste det seg at hun hadde dobbeltsidig ørebetennelse, og måtte ha penicillin. Nå er hun i barnehagen igjen, og er allerede mye bedre etter 5 dager på kur, og skal ha i 5 dager til. Enda en runde er over - det er godt for oss alle.

    I forrige uke hadde jeg møte med helsesøster, familieveileder og kommunepsykolog for å se om vi sammen kan finne ut av hva som kan gjøres for å hjelpe lille. De har nok ikke helt forstått hvor ille ting faktisk er til tider, før de fikk se det selv. Jeg fikk filmet en episode hvor vi alle 3 kommer hjem, og hun får total "melt down" med en gang vi kommer inn døra. Ingen utløsende årsak, annet enn at hun er hjemme. Og hjemme er det trygt, der kan følelsene løpe. Hun skrek og skrek og gråt og gråt. Hun vil ikke røres, vil ikke prates til, hun vil bare ligge å vri seg på gulvet. Etter en halvtimes tid har vi prøvd å bryte inn et par ganger, for å roe henne ned, men trukket oss tilbake da hun gir klare signaler om at hun trenger rom. Til slutt løftet samboer henne opp, og gikk med henne frem og tilbake i gangen som han alltid har gjort. Han går, hun skriker, men lavere og lavere, og mindre og mindre. Og til slutt slapper hun av. Det er slik vi kan hjelpe henne... Men det skal jo ikke være slik! På møtet fikk de se en snutt på knappe 1 minutt, og det var nok det de trengte å se for å forstå hva vi mente. Hun har tydelige utfordringer med sensitivitet og inntrykk, og reaksjonene er voldsomme. Helsesøster gikk fra å være usikker på om dette var en sak for BUP, til å si at dette kan absolutt være en sak for småbarnsteamet. Vi er ikke henvist enda, men jeg kommer til det litt senere. Vi ble og enige om å forsøke å få til en ordning i barnehagen med faste pauser, til faste tider, hver dag. Denne samtalen gjenstår da lille har vært syk, men i løpet av uka som kommer så hører vi med de. Har de ikke kapasitet, så må vi snakke med andre instanser for hun er tydelig i behov og nytte av pause rundt hodet i ny og ned, og da må barnehagen få midler til å kunne gjøre dette. Mange tenker at jeg kunne jo hatt henne hjemme. Og ja, selvsagt kunne jeg det, for jeg er selv sykemeldt og hjemme. Men det er flere grunner til at vi velger barnehagen, og barnehagen i seg selv gir ikke de største reaksjonene. Jeg har en sykdom i hjernen, som gjør at jeg nå går å venter på mulighet for en operasjon. Samboer er nødt til å være på jobb. Og lille elsker (!) å være i barnehagen, og går inn døra hver morgen uten gråt og sier hadet til mamma for hun har ikke tid til meg, hun skal leke [emoji171] Og dette er også viktig for henne, for det er noe hun ønsker og trives med. Da er det opp til oss å gjøre det så bra som mulig for henne mens hun er der. Vi korter heller ned dagene med å levere senere og hente tidligere.

    For noen uker siden var vi hos fysio. Vi har vært fulgt opp siden hjemkomst, og har følt det trygt og godt da hun har sine utfordringer, som nevnt i hovedinnlegget. Men de siste 2 gangen har det vært vikar, og vi har desverre ikke møtt den samme forståelsen her, noe som har skapt endel frustrasjon. Hun kunne ikke se det samme som oss, og planen for høsten var en helt annen enn hva vi fikk. Hun skulle observeres finmotorisk, mens vi opplevde å få en ny og helt generell kontrolltime. Hun skulle henvises på nytt, om det så ut til å være behov for det, men det ble ikke nevnt. Det ble deretter nevnt at hun kanskje var blitt litt lat i sin høyre side etter å ha blitt vant med å bruke den lite, noe jeg stilte et stort spørsmålstegn ved da vi hele tiden har fokus på å bruke høyre hånd, og høyre arm. Vi lokker og stimulerer til bruk. Hun skulle bare visst hvor mye vi har prøvd, og enda prøver. Til slutt endte svaret med "nei, jeg vet ikke hvorfor hun bruker sidene ulikt". Hun går fint, men skal hun løpe så stivner hun. Hun løper ikke, men hun går fort. Vi sa vi hadde film og bilder, for hun knytter never og tær, men det ble aldri spørsmål om å gå se. Det siste spørsmålet vi fikk var om vi ville sette opp en ny time senere, eller om vi skulle ringe om vi så det nødvendig i og med at alt så helt fint ut. Og det var her jeg bestemte meg for å takke nei til ny time, og heller finne ut hvordan vi skulle løse dette. Når foreldrenes erfaring og magefølelse ikke lengre blir hørt, da er det en utfordring. Etter litt samtaler her hjemme, og en samtale med helsesøster så ble vi enige om å ikke gi oss. Vi kontaktet fastlegen, og dro på time. Hun virket først til å være noe usikker på hva hun skulle tenke, og det var uendelig mye å lese igjennom fra 6 ukers alder og til nå når hun er 20 måneder gammel, så fastlegen sa hun gjerne ville ha litt tid til å lese og heller sette opp en time uka etter til å snakke om dette med motorikk, noe vi takket ja til. Vi var veldig usikre på om vi ville få støtten her, i og med at legen også virket litt usikker og fikk plantet dette i fanget på 5 minutter. Vel, i dag hadde vi time. Og det gikk over all forventing! Vi har virkelig den mest fantastiske fastlegen noensinne. Hun hadde lest seg opp, og ville nå høre hva jeg hadde å si. Jeg forklarte, viste filmer, viste bilder, og vår opplevelse av å bli avvist. Mens jeg forklarte så satt hun å noterte, og informerte om at hun formulerte en henvisning tilbake til barnenevrolog på sykehuset! For en lettelse. Vi la også frem at vi som foreldre lurte på om dette med hennes uro og utløp for følelser kan ha sammenheng med det motoriske, noe legen godt kunne se hun også. Samtidig innebar svangerskapet mange risikofaktorer for henne til å få en skade, og dette ble aldri sjekket etter fødsel da hun tilsynelatende var veldig frisk. Også kom det "store". Det som virkelig fikk meg som mor til å føle meg hørt, og trodd. Andre hadde jo sagt det før, men så har det blitt litt feid under teppet. Hun så på meg og sa: "Jeg kan ikke diagnosere dette, og jeg kan heller ikke konkludere da dette er nevrologene sin jobb i dette tilfellet. Jeg kan også ta feil, men jeg vil gjerne fortelle deg noe. Jeg har sett slike hender og føtter før... Jeg kan kjenne igjen noe av det du viser på bilder, og forteller. Min mann har cerebral parese, og han gjør også sånn". I det hun sa det, ramlet 10 tonn fra mine skuldre. Dette bekreftet at hun trodde oss, og var enige i at dette burde utredes igjen, nå som hun er mye eldre. Cerebral parese er nevnt for oss tidligere, nærmere for over 1 år siden, men hun har så milde symptomer at usikkerheten har vært stor, og er vel det enda. Det er jo mulig det er noe annet. Men dette føles som et enormt skritt i riktig retning! Endelig skal noen som kan dette få vurdere henne igjen, så vi kan få et skikkelig svar og slippe å gå i uvitenhet av alle løse ord som tidligere er sagt [emoji171]

    Dette ble et evig langt innlegg, så all ære om noen leser. Godt å få tankene ned, og godt å kunne dele. Nå skal vi ta det med ro en periode, og vente på neste runde. Forhåpentligvis med litt mindre kamp, enn hva som har vært [emoji171] Lille kriger, mamma elsker deg [emoji171]
     
    • Hjertelig Hjertelig x 5
  17. Endelig Elsker forumet Marsboerne2017 Novemberlykke 2020

    Du er tøff, og lille er heldig som har deg ❤️
    Godt legen hørte på deg!
     
  18. Stolt mamma Forumet er livet Septemberbarna 2019

    Du har vært gjennom mye de siste dagene, med egen sykdom i tillegg. Så bra at du kan bruke oss her inne til å dele tanker og bekymringer med. Høres ut som dere har en kjempe flink fastlege! Håper dere svart får time til utredning så dere kan få en avklaring og legge en plan videre :signs003
     
  19. SingerAlite Gift med forumet Novemberlykke 2015 VIP

    Det å ikke bli hørt er så frustrerende! Vi fikk time med den andre fastlegen på samme kontor. Den fastlegen vi hadde skrev ut allergi medisin. Vi følte dette ikke stemte overhodet. Og den andre legen henviste oss til barnepoliklinikken. I mellomtiden tok jeg video og opptak av høsten og man kan se godt på video at han virkelig ikke var i form. Vi ble hørt og fikk endelig en rask time til barnelegen. Ble tatt en del tester og vi fikk diagnosen bakteriell bronkitt etter 7 uker. Altså ikke astma!

    Jeg er så imponert over deg. Du står på og du gir deg ikke. Kjenner en del mødre som hadde gått på veggen for mindre.. det at man glemmer seg i ny og ne er ikke noe rart når det står på som verst over lengre tid. Spesielt når man har sykdommer selv man må ta hensyn til. Det at man ser det selv og kan ta seg selv i nakkeskinnet for å "ta seg sammen" er det som utgjør forskjellen. Du er en så fabelaktig mamma ❤ og jeg mente det jeg sa i innlegget over ☺ luft tanker, bekymringer, følelser.. det gjør ikke situasjonen bedre og fikser ikke alt, men det gjør at en får det litt bedre med en selv.
    Stor klem til deg ❤
     
  20. Druesaft Elsker forumet FebbisBebbis2021 ❄️

    Det høres slitsomt ut, og vondt å se de små plages. Jeg vil bare si at en del av de tingene du skriver om ikke nødvendigvis trenger å være noe "galt". Kjenner meg igjen i flere av problemstillingene du forteller om. Min eldste var svært plaget av refluks, særlig det første året, og han er/var også en urolig type. Klarte ikke sitte i ro helt fra han var baby. Mye vondt, og mye gråt. Veldig mye syk med feber hele det første året av barnehagen, og hostet i flere måneder vinterhalvåret. I dag er han tre og et halvt år, og har det siste året funnet ro til å leke lenge med lego, perler, togbane osv. Er veldig sosial og går godt med andre barn, både i lek og ellers sosialt. Kun positive tilbakemeldinger fra barnehage. Hodedunking holdt min yngste på med en god stund, før det heldigvis gav seg. Dunket hodet i senga osv, både når han var irritert og tilsynelatende uten grunn. Mange barn gjør dette i en periode, uten at det nødvendigvis er noe galt. Det kan selvfølgelig tyde på understimuli, at de ikke føler seg sett osv. Men det trenger ikke nødvendigvis være det heller. At barn strammer muskler, gjør rare ting som kan tolkes som noe farlig er heller ikke uvanlig. Begge mine barn hadde mystiske kramper, som resulterte i EEGer på sykehuset, i løpet av første året av livet. Begge to var helt friske, og med tiden gikk "krampeanfallene" over. Med eldste var dette relatert til refluks, med andre hadde de ingen annen forklaring enn at små barn gjør rare ting av og til. Når barn har vondt spenner de seg, og det kan gå ut over den motoriske utviklingen. Min yngste, som slet med kolikk, skrek som din storparten av døgnet. Måtte til fysio for å jobbe med at han utviklet seg bra motorisk, både med tanke på sidelikhet og for å få "samlet" han. "Friskmeldt" rundt 6 måneder, etter kontinuelig jobb med hans utfordringer. Frustrasjonsanfall etter barnehage høres veldig kjent ut også. Min førstefødte får også for mye hvis det blir mange inntrykk, særlig da han var yngre, fra 1-2,5 år spesielt. Først da han kom hjem kunne han slippe følelsene løs og vise at han var sliten. Lå også på gulvet og ville ikke bli tatt i, når han ble litt større kastet han leker veggimellom. I alderen 1-2 år skjer det utrolig mye, og barna lærer i en rasende fart. Det er klart det blir mye for mange av de. På samme tid har de ikke språk til å kunne uttrykke seg enda. De forstår heller ikke hvorfor de føler seg slik de gjør, de mangler evnen til å reflektere over egne reaksjoner. Det kommer først etter tre år. Motorisk sett er det også helt innenfor normalen at barn ikke går før de er 18 måneder. Jeg syntes det høres ut som jenta de har tatt igjen sine jevnaldrende i løpet av det første året. Også det at hun klarer å gjøre seg forstått og er interessert i å leke med de eldre barna er jo veldig positivt. Det er først når de er over to år at de vanligvis begynner å leke sammen med andre barn, før det er det parallellek som gjelder. Så det absolutt mest vanlige i den alderen er at barna leker for seg selv, side om side med andre barn.

    Jeg syntes det er bra at dere blir tatt på alvor, og det er helt riktig at de undersøker om det er noe som plager jenta di fysisk eller psykisk, slik at hun kan få den hjelpen hun eventuelt har krav på og trenger. Til tross for en litt utfordrende start på livet, og komplikasjoner i svangerskapet kan det også ha gått helt bra, det må du også huske. Det er fort gjort å tenke det verste, og en blir jo veldig redd når det gjelder de små.

    Jeg håper det blir bedre for dere framover. Jeg håper det viser seg at jenta di ikke har fått senskader av den litt tøffe starten på livet, men hvis hun har det er hun heldig som har en god mor som passer på. Lykke til :)
     

Del denne siden