Jeg ble satt igang 10 dager over termin med barn nummer to. Ventetiden på slutten var lang. Plaget var jeg med bekkenløsning og isjias, som gjorde meg nesten ute av stand til å ta meg av førstemann. Mitt første barn ble tatt med hastekeisersnitt, og det var da mitt ønske å få oppleve å få føde på naturmetoden med nummer to. Men bestandig lå en evt mulighet for ks i bakhodet, selv om alle sa at det skjer ikke to ganger....
Etter 2 dager med modningskur, rier, og alle mulighter forå få fortgang på fødsel blir det bestemt ks. da er jeg så sliten og utslitt at det er helt ok. Etter ks får jeg høre at jeg aldri bør få barn mer pga sammenvoksninger i buken (nettopp pga av første ks). Samt at det kan oppstå komplikasjoner pga sammenvoksningene i magen min.
Drømmefødselen fikk jeg ikke, jeg fikk drømmebarnet, og har en mann som stiller opp for meg. Likevel er det tungt å komme meg igjennom dagen, Tenker bare på dette, klarer nesten ikke å se bilder fra fødselen. Føler meg som en annen person etter dette. Jeg kan ikke løfte størstemann pga operasjonssåret, og har behov for hjelp med ham. Attpåtil sliter jeg med barselstårer som forsterker disse følelsene jeg har.
Skjønner at jeg må bare slite meg igjennom det. Håper at en dag jeg kan se tilbake på denne tiden og tenke "puh, det var tøft, men jeg kom meg igjennom det, og har blitt sterkere på det"
Noen flere med tøffe fødselsopplevelser som dele erfaringer? Av en eller annen grunn føler jeg meg alene om dette, men det er jeg nok ikke. Ikke alle fødsler går på skinner.
Takk for at du leste:)
Etter 2 dager med modningskur, rier, og alle mulighter forå få fortgang på fødsel blir det bestemt ks. da er jeg så sliten og utslitt at det er helt ok. Etter ks får jeg høre at jeg aldri bør få barn mer pga sammenvoksninger i buken (nettopp pga av første ks). Samt at det kan oppstå komplikasjoner pga sammenvoksningene i magen min.
Drømmefødselen fikk jeg ikke, jeg fikk drømmebarnet, og har en mann som stiller opp for meg. Likevel er det tungt å komme meg igjennom dagen, Tenker bare på dette, klarer nesten ikke å se bilder fra fødselen. Føler meg som en annen person etter dette. Jeg kan ikke løfte størstemann pga operasjonssåret, og har behov for hjelp med ham. Attpåtil sliter jeg med barselstårer som forsterker disse følelsene jeg har.
Skjønner at jeg må bare slite meg igjennom det. Håper at en dag jeg kan se tilbake på denne tiden og tenke "puh, det var tøft, men jeg kom meg igjennom det, og har blitt sterkere på det"
Noen flere med tøffe fødselsopplevelser som dele erfaringer? Av en eller annen grunn føler jeg meg alene om dette, men det er jeg nok ikke. Ikke alle fødsler går på skinner.
Takk for at du leste:)