Tøff fødselsopplevelse -tiden etterpå

[Praxis]

Jeg ble satt igang 10 dager over termin med barn nummer to. Ventetiden på slutten var lang. Plaget var jeg med bekkenløsning og isjias, som gjorde meg nesten ute av stand til å ta meg av førstemann. Mitt første barn ble tatt med hastekeisersnitt, og det var da mitt ønske å få oppleve å få føde på naturmetoden med nummer to. Men bestandig lå en evt mulighet for ks i bakhodet, selv om alle sa at det skjer ikke to ganger....
 
Etter 2 dager med modningskur, rier, og alle mulighter forå få fortgang på fødsel blir det bestemt ks. da er jeg så sliten og utslitt at det er helt ok. Etter ks får jeg høre at jeg aldri bør få barn mer pga sammenvoksninger i buken (nettopp pga av første ks). Samt at det kan oppstå komplikasjoner pga sammenvoksningene i magen min.
Drømmefødselen fikk jeg ikke, jeg fikk drømmebarnet, og har en mann som stiller opp for meg. Likevel er det tungt å komme meg igjennom dagen, Tenker bare på dette, klarer nesten ikke å se bilder fra fødselen. Føler meg som en annen person etter dette. Jeg kan ikke løfte størstemann pga operasjonssåret, og har behov for hjelp med ham. Attpåtil sliter jeg med barselstårer som forsterker disse følelsene jeg har.
 
Skjønner at jeg må bare slite meg igjennom det. Håper at en dag jeg kan se tilbake på denne tiden og tenke "puh, det var tøft, men jeg kom meg igjennom det, og har blitt sterkere på det"
 
Noen flere med tøffe fødselsopplevelser som dele erfaringer? Av en eller annen grunn føler jeg meg alene om dette, men det er jeg nok ikke. Ikke alle fødsler går på skinner.
 
Takk for at du leste:)

 

[*_tingeling_*]

Huff! Du har ikke hatt det lett!!
 
Jeg hadde heller ikke en bra fødsel, så jeg kan på en måte forstå hvordan du har det! Selv om vi har opplevd det forskjellig.
 
Hvor lenge siden er det du fødte andremann?
 
Jeg kan prøve å fortelle min kort...
 
Jeg gikk 12 dager på overtid før hun kom. Pluss at jeg hadde 3 døgn med intense maserier.
 
Under pressriene ble hun sittende fast, og legene sa hun ikke hadde det bra og måtte ut med en gang, med tang. Det unner jeg ingen å oppleve!! Det var veldig dramatisk og skremmende.
 
Da hun kom ut ble lungene hennes pumpet opp for vann og avføring. Jeg fikk bare et lite glimt av henne før de hastet av sted til intensiv avdeling. Jeg fikk beskjed om å kunne se henne etter et par timer. Det var veldig tungt, for det eneste vi brydde oss om var å få holde og kose meg henne.
 
På slutten av kvelden kom en lege inn for å se på meg for jeg hadde blødd så mye. Det viste seg at jeg måtte på operasjonsbordet og sy sting inn i skjeden, for jeg hadde en rift...
 
Om morgenen ble jeg vekt av en pleier som sa det så alvorlig ut med babyen. Hun hadde hovnet kraftig opp fra overkroppen og opp til hodet, de var redde det var hull på begge lungene, og at det var fare for at de kunne kolapse...
 
Senere på dagen ble hun hastekjørt til Rikshospitalet (2,5 timer unna) og jeg om sambo kom etter en times tid. Heldigvis fikk en glad melding! Det var ikke hull på lungene, men et lite hull på 1mm i pusterøret som forårsaket at det hadde sivet ut luft. Antageligvis pga tangforløsningen.
 
Utrolig nok klarte kroppen å suge opp luften, det ble ikke fare for operasjon. Vi var på sykehus i nesten 2uker.
 
Alt er bra med henne og hun blir snart 2[:D] Men nå er jeg gravid med nr 2 og er veldig redd for fødselen!
 
 
Det vil nok ordne seg Praxis[:)] Og ja, en dag kommer du nok til å tenke tilbake på det, men du kom deg igjennom[:)]
Sender en trøsteklem[:)] 
 
 
 
 
 

 

[Glad70]

Jeg skjønner utrolig godt at dette er vanskelig for deg. Jeg var i samme situasjon selv da jeg var gravid med nr. 2, kunne ikke tenke på annet enn om jeg skulle få føde vaginalt denne gangen eller ikke. Og som deg måtte jeg vente en god stund over termin (12 dager), men jeg var så heldig at fødselen da startet av seg selv, og jeg fikk en kjempefin fødselsopplevelse denne gangen.[:)] Jeg skjønner kjempegodt at du må ha blitt utrolig skuffet og lei deg etter din andre fødsel.[:(] Jeg tenkte selv på forhånd at jeg ikke trodde jeg kom til å komme over det hvis det ble keisersnitt igjen.[:(]
 
Her er fødselshistorien min fra eldstejenta ble født, den er lang, men jeg orker ikke å skrive den om (har den lagret, så jeg bare limer inn):
 
Jeg var 35 uker gravid. Kl 0800 om morgenen hadde jeg time til svangerskapskontroll hos legen min. Hadde hatt veldig vondt i magen noen dager, som jeg trodde kom fra tarmene, men det ble bare verre og verre så denne natten hadde jeg ikke sovet overhodet. Orket ikke tanken på å kjøre bil, så sambo ble med til legen. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli mor innen "arbeidsdagens slutt", jeg trodde jo det var minst en måned igjen!
 
Legen sendte oss videre til fødepoliklinikken på sykehuset, hvor det ble foretatt ctg, ultralyd og undersøkelser, og jeg ble lagt inn til observasjon for noe jeg trodde var en mild form for svangerskapsforgiftning. Det ble tatt blodprøver, jeg fikk en seng, og jordmor sa at det kommer nok ikke til å skje så mye mer for deg i ettermiddag. Derfor dro sambo hjem for å hente litt toalettsaker o.l. til meg (bl.a. briller/ekstra linser som jeg er HELT avhengig av).
 
Jeg lå på sengen og lurte på om jeg skulle stikke en tur i kiosken og kjøpe den nye utgaven av "Gravid" som hadde kommet den dagen. Plutselig kommer jordmor tilbake sammen med en alvorlig utseende mann som sier at blodprøvene viser at jeg har svangerskapsforgiftning, og det av en meget alvorlig grad. De kunne prøve å sette i gang fødselen dersom livmorhalsen hadde begynt å modne, noe han tvilte på om den hadde. Men før han fikk sjekket dette kom det flere prøvesvar, som viste at jeg hadde nesten ingen blodplater igjen, og en kontrollprøve viste at de var raskt synkende. Blodplatene er viktige i blodets levringsprosess, og fra nå gikk ting veldig fort.
 
Tre jordmødre jobbet med å gjøre meg klar, det var bl.a. problemer med å få satt venefloner, det er visst veldig vanskelig når man har lavt blodplatetall. De ringte sambo (som akkurat hadde kommet hjem og begynt å pakke), og han hadde sitt livs verste biltur tilbake til sykehuset. Jeg ble trillet til operasjonssalen, fikk tilslutt en veneflon på halsen, de vasket magen og la på kleder osv. og stilte masse spørsmål om allergier osv., før jeg fikk narkose. De sa de skulle vekke meg igjen inne på operasjonssalen, men det har jeg overhodet ingen minner om. Det første jeg har minner om i dag er at sambo kom på besøk, han var veldig rørt og hadde med det aller første bildet av jenta vår.
 
Jeg var veldig dårlig, og ble liggende to dager på intensivavdelingen hvor det ble tatt jevnlige blodprøver og jeg ble ”etterfylt” for det som manglet etter hvert. Først dagen etter fikk jeg se jenta mi for første gang. Jeg fikk morfin mens jeg lå på intensiven, og dessverre blir man nokså følelsesmessig avstumpet av det, så det første møtet med gulljenta mi ble ikke det magiske øyeblikket jeg hadde drømt om mens jeg var gravid. Forstå meg rett, jeg var glad for at jeg endelig fikk se henne, men noe manglet. Og den dag i dag vet jeg ikke hvor mye klokken var ved vårt første møte…
 
Etter nesten to uker på sykehuset kunne vi endelig ta veslejenta med hjem. Jeg var veldig sliten, ikke minst mentalt, men etter noen trilleturer i frisk luft kom jeg meg overraskende fort, og følte jeg var i bedre form en noensinne!
 
Alt har gått bra med oss begge to, og som sagt har jeg nå opplevd en flott fødsel også. Solskinnshistorien min kan leses her, om noen har lyst: http://forum.babyverden.no/tm.aspx?m=8236722