Tøff barseltid?

[PinkiPie]

Hei igjen. Lurer på om noen andre som har det litt tøft etter fødsel?

Jeg har hatt et tøft svangerskap og en veldig tøft fødsel som endte opp med hastekeisersnitt. Trodde jeg ville miste lille. Jeg har gråtet hver dag siden da. Barseltårer, hormoner, lite søvn, utmattelse, ja...

Jeg fullammer nå, men jeg klarer ikke å syntes at det er så koselig som de fleste sier. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg føler at det er et ork å amme. Noen netter vil jeg bare gi han nan på flaske og bli ferdig.

Vi var på kontroll i dag og lille har gått opp 100g på 3 dager. Noe som helsesøster sa var supert. Så han får i seg nok fra meg, noe jeg var veldig redd for at han ikke fikk til å starte med.

Jeg syntes denne tiden er veldig tøft, tøffere enn jeg forventet. Jeg gråter mye og sliter veldig hver gang han gråter. Han fikk sår i rompa her om dagen og da lå jeg og gråt i flere timer. Takk og pris for at mannen min er hjemme nå og er en kjempe god mann og støtter meg. Jeg gruer meg veldig til han starter på jobb igjen til neste uke.

Det er så mye nytt og ukjent. Jeg elsker mitt lille gull, men jeg føler at jeg møter veggen snart. Jeg er helt utmattet. Føler meg udugelig som mor når andre kommer på besøk og sier dette er den mest koseligste tiden ever!!! Mens jeg sitter der og tenker: nei! Jeg syntes ikke det.

Skal til jm om en uke for å prate litt. Ah, tårene bare triller mens jeg skriver, gråter når jeg dusjer og ser meg selv i speilet, føler meg lite pen!!!!! Tenker på den tøffe dagen og operasjonen. Gråter fordi jeg gruer meg til mannen skal bort eller starter på jobb.

Er det bare meg kanskje? Noen andre som syntes dette er vanskelig?

 

[ECB]

Hvis du føler ammingen er et ork så avslutter du det å går over på flaske. INGEN andre en du bestemmer hva som er rett for deg. Hvis du sliter så mye som du skriver så høres det ut som du har fått fødselsdepresjon. Helsesøster informerte meg om at da har man krav på psykologhjelp. Ta kontakt med den lokale helsestasjonen og få hjelp. Det er bedre å søke hjelp enn å slite deg ut.
Håper du får det bedre med deg selv snart. <3

 

[Repunzel]

Barseltiden er ikke lett.Det er ikke alle som synes tiden er den beste! Og det må du ikke ha dårlig samvittighet for. Du er en like god mor selv om du ikke synes tiden er fantastisk.

Ikke amm barnet for en hver pris. Jeg fikk ikle til å amme 6-åringen min og det gikk veldig bra med han. Det går like fint med de som får mme som de som får mm. Det som er viktig er at du finner ut hva som er best for deg.

Men kan du få time til helsestasjonen litt tidligere. Jeg er ingen ekspert, men kanskje du har fått en fødselsdepresjon? Det er help å få, ikke utsett det.
Når mor er for syk til å ta seg av barnet, kan far ta over permisjonen til mor (hele eller deler). Om du har fødselsdepresjon kan det være verdt å snakke Med nav om far kan overta din permisjon en stund. Da kan du bli sykmeldt og han ha foreldrepenger. Kanskje det vil hjelpe på en stund.

Lurt å ta en liten prat med nav først (du eller barnefar) for vilkårene er litt strenge så greit at de rådgir litt før far tar fri

Hør med helsestasjonen, eller lege samt nav.

Klem til deg

 

[Luffa]

Syntes også dette høres ut som fødselsdepresjon ❤ du har krav på hjelp og jeg ville tatt en telefon til hs så fort som mulig og forklart hvordan du har det! Du skal ikke gå å føle deg slik uten hjelp kjære deg.
4e trimester er også en reel ting som ikke er like lett for alle

 

[M#]

Å kjære deg! Høres ut som du har fått en skikkelig tøff og vond start på barseltiden! Barseltiden er tøff, jeg husker jeg slet de første par ukene med nr.1. Det gikk mye på manglende mestringsfølelse i mammarollen og skyldfølelse for at jeg ikke var sånn "forelsket" i babyen min som det virket som at alle andre nybakte mødre rundt meg var. Og det er helt normalt å føle at ikke alt er så rosenrødt som enkelte skal ha det til, det er ikke lett å bli mamma og hormonene løper løpsk og gjør både bølgetoppene og bølgedalene mer ekstreme.

Jeg synes du skal prøve å fremskynde timen med jm så du får snakket med henne så fort det lar seg gjøre, eventuelt fastlegen. Sånn du beskriver det kan det høres ut som du har fått en fødselsdepresjon og da er det viktig å ta tak i det så tidlig som mulig.

Håper du snart føler deg bedre! ♡

 

[Dårris]

Kjære deg, så trist å lese
Jeg kan fortelle deg at du ikke er alene. Jeg hadde en veldug tøff fødsel som jeg slet med å akseptere. Jeg mistet mye blod og trodde jeg skulle dø. Hasteoperasjon pga blødning og ingen tid med vesla på brystet. Ammingen var dritt, jeg fikk det ikke til. Hadde ingen energi, og gråt hver dag. En del nybakte mødre opplever mye barseltårer, men det kan også være starten på en fødselsdepresjon. Jeg utviklet etterhvert angst for å dø, eller at vesla skulle dø. Jeg fikk hjelp, men følte vel egentlig at jeg var nedstemt hele permisjonen, og skulle ønske jeg fikk hjelp før. Så mitt råd, snakk åpenhjertig til hs! Få hjelp nå, tidlig!
Også vil jeg bare si en ting som flere sa til meg (selvom det ikke hjalp noe der og da); DET BLIR BEDRE Nå har jeg det bra, og har verdens skjønneste treåring Det er ikke noenederlag å ikke danse rundt på en rosa sky etter fødsel, og det kan godt være dette er barseltårer også, men snakk for all del med hs!
Stor klem til deg!

 

[Tiril123]

Du har allerede fått mange fine og gode svar her. Jeg vil bare si, ring helsestasjonen allerede i morgen, ikke vent. Spør om hjelp og noen å snakke med. Det er så viktig!

Om du kjenner det blir håpløst den dagen far skal tilbake på jobb, få deg legetime slik at du blir sykmeldt. Da tar far over permisjonen din og dere kan være hjemme sammen

Sender deg en god klem

 

[Juli2018]

Så tøff du er som klarer å sette ord på dette, og deler det med oss

Som flere sier, søk hjelp. Ha med deg det du har skrevet her hvis du synes det er vanskelig å sette ord på "face to face".

Klarer du å snakke med mannen din om dette, og skjønner han hvordan du har det?
Jeg tror det er veldig viktig at han forstår og ønsker å ta i et tak for at du skal få det bedre, og da er det lurt som noen sier over her og sjekke ut om du kan sykemelde og han ta over permisjonen til du får det bedre.

Det kommer til å bli bedre, men det er ingen trøst i dag. Lykke til. Igjen - du er skikkelig tøff!

 

[PinkiPie]

Tusen takk for mange fine ord. Det hjalp litt <3

Pappa er veldig flink, han hjelper til mye fordi han vet jeg sliter litt. Han pleier å trille lille ut i de siste dagene så jeg kan få sove litt. Har snakket med han angående det at han kan bli hjemme litt lenger, men det er veldig vanskelig for han da han er sjef. Han lovte å komme hjem tidligere når det lar seg gjøre da.

Skal prøve å få snakket med hs/jm så fort som mulig.

 

[Nanakorobi Yaoki]

Det du føler er SÅ normalt
Jeg hadde det helt likt med første.
Denne gangen gikk det litt bedre, men det var likevel masse hormoner, vanskelige følelser og tårer de første to ukene. Grudde meg mssse til han skulle tilbake på jobb! Nå er hun 3 uker gammel og det er så mye bedre allerede.

Amming ER dritt i begynnelsen, men går du over til flakse er det kjempemye styr om natta (jeg måtte over til flaske da eldste var 4 mnd. De sier amming er (Iallefall kan være) mer slitsomt enn flaske de første 6 ukene, men at etter det er amming mye lettere enn flaske! Og det kan jeg skriver under på. Når du har kommet over kneika er amming så greit og enkelt. Du har puppen alltid med, du sovner mye lettere etter nattamming enn etter nattflaske pga hormonene som skilles ut. Etter jeg gikk over til flakse slet jeg med Insomnia, klarte ikke sovne igjen etter nattflaskene. Før baby er 5-6 mnd er det også MYE styr med desinfisering og koking, både av vannet og flaskene.

Vit at alt du føler er SÅ normalt og det BLIR bedre. Men prat med noen likevel, helsesøster, barselgruppe, gå i åpen barnehage. Alt det der hjalp meg veldig med første, som attpåtil hadde kolikk

Det er en tøff og slitsom tid, men du kommer til å se tilbake på bildene av den søte babyen og tenke på de fine tingene også, selv om du ikke tror det nå. For selv om det føles som en evighet nå går det faktisk ganske fort (i etterpåklokskapens lys).

Siden jeg vet det denne gangen og vet at alt går over takler jeg nok alt litt bedre nå enn sist.

Klem til deg

 

[Milla :^)]

Du er ikke aleine! Jeg møtte veggen skikkelig for ikke mange dagene siden. Vesla er 9 dager i dag. Jeg hadde veldig lite søvn før, under og etter fødselen og vesla ville ligge konstant på puppen om natta ellers blei det bare skriking. Synes derfor også ammingen var et herk, men må synes jeg faktisk det går bedre allerede. Jeg gråt helt utrøstelig i noen dager og klarte nesten ikke få i meg mat. Samboer var helt fantastisk og gjorde alt han kunne og veit ikke hvordan jeg skulle klart meg uten han. Gruer meg også til han skal tilbake på jobb, men blir nok mer og mer trygg etter hvert. Jeg var sikker på at jeg hadde fødselsdepresjon, men tror faktisk det bare var barseltårer og mye hormoner i sving pluss lite søvn. Jeg snakket med nærmeste familie om hvordan jeg hadde det og hvor vanskelig jeg synes det var. (Samboer ringte de er vel mer riktig da jeg hylgråt så jeg ikke klarte snakke). Jeg er av typen som synes det hjelper å snakke om det, men det fungerer nok ikke for alle. Jeg føler meg i allefall mye bedre allerede og håper du vil gjøre det også.

 

[Dragen]

Hei igjen. Lurer på om noen andre som har det litt tøft etter fødsel?

Jeg har hatt et tøft svangerskap og en veldig tøft fødsel som endte opp med hastekeisersnitt. Trodde jeg ville miste lille. Jeg har gråtet hver dag siden da. Barseltårer, hormoner, lite søvn, utmattelse, ja...

Jeg fullammer nå, men jeg klarer ikke å syntes at det er så koselig som de fleste sier. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg føler at det er et ork å amme. Noen netter vil jeg bare gi han nan på flaske og bli ferdig.

Vi var på kontroll i dag og lille har gått opp 100g på 3 dager. Noe som helsesøster sa var supert. Så han får i seg nok fra meg, noe jeg var veldig redd for at han ikke fikk til å starte med.

Jeg syntes denne tiden er veldig tøft, tøffere enn jeg forventet. Jeg gråter mye og sliter veldig hver gang han gråter. Han fikk sår i rompa her om dagen og da lå jeg og gråt i flere timer. Takk og pris for at mannen min er hjemme nå og er en kjempe god mann og støtter meg. Jeg gruer meg veldig til han starter på jobb igjen til neste uke.

Det er så mye nytt og ukjent. Jeg elsker mitt lille gull, men jeg føler at jeg møter veggen snart. Jeg er helt utmattet. Føler meg udugelig som mor når andre kommer på besøk og sier dette er den mest koseligste tiden ever!!! Mens jeg sitter der og tenker: nei! Jeg syntes ikke det.

Skal til jm om en uke for å prate litt. Ah, tårene bare triller mens jeg skriver, gråter når jeg dusjer og ser meg selv i speilet, føler meg lite pen!!!!! Tenker på den tøffe dagen og operasjonen. Gråter fordi jeg gruer meg til mannen skal bort eller starter på jobb.

Er det bare meg kanskje? Noen andre som syntes dette er vanskelig?

Sender deg en klem.

https://lillemini.com her inne er et mye fin info til nye foreldre, om det aller meste. Det du føler er ikke unormalt, men kan jo være fint å snakke med noen om det du føler klem

 

[AM]

Jeg var heller ikke forberedt på alle tårene og følelsene som kom med et lite barn. Slet og sliter enda med morsfølelsen og om forventningene til at alt skal være perfekt, om jeg i det hele er god nok.

Synes det burde blitt snakket mer åpent om! For dette er tydeligvis veldig normalt.

viktig å få snakket om det med folk som forstår. Det har hvertfall hjulpet meg.

 

[Moderator Kristin]

Å kjære deg
Å bli mamma er ikke bare enkelt. Jeg hadde selv et hardt svangerskap og en fødsel som holdt på å gå skikkelig galt.

Jeg vil først og fremst si at du absolutt ikke er alene om å gråte i dusjen, i sengen, når du mater babyen eller kommer hjem med tannkrem istede for shampoo fra butikken.
Det er faktisk helt normalt.

Men jeg synes du skal ta kontakt med helsestasjon og fastlege allerede i morgen. For fødselsdepresjon skal man ikke ta lett på!

Jeg bokstavelig talt hatet de første 6 mnd av barseltiden. Men det blir bedre! Jeg lover!

 

[PinkiPie]

Tusen takk alle sammen.

I dag har vært en dritt dag, verre er det pga varmen. Jeg har så dårlig samvittighet for at mannen må trille lille ut for at jeg skal slappe av. Har gråtet masse i dag. Jeg syntes så synd i mannen som bokstaveligtalt har gjort det meste borsett fra amming. Jeg orker ikke stelle eller skifte bleie på lille. Alt jeg vil er at han skal sove, med en gang han er urolig blir jeg så stressa, for da tenker jeg: åh, nei, nå våkner han!!!!

Missforstå meg rett, jeg elsker lille gullet mitt, men jeg klarer bare ikke å gjøre ting eller glede meg over ting. Føler jeg bare sutrer over ting andre mestrer :/

Håper på bedre dager hvor jeg kan glede meg over ting igjen.

 

[Babystar]

Her starta alt kjempefint. Vi er veldig heldige som har ei prinsesse som gråter lite og sover stort sett gjennom nettene.
Mannen har også vært hjemme fram til denne uken. Det var i sist uke alt det tunge starta og tyngre vil det bli. Kreften til mor som stjeler henne raskt fra oss. Vi brukte sist uke på å skrive testament kladden ferdig, komfirmasjonskort til alle barnebarn, dåpskortet til frøkna mi , hun ville tilogmed skrive bryllupskort til meg. Bryllupsgave fikk jeg også.. å jeg er ikke engang forlova [emoji33]
Det blir noen tunge uker/ mnd framover nå.
Men en fantastisk samboer, svigerforeldre og nærmeste venner er der [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️

 

[Lillerose]

Her starta alt kjempefint. Vi er veldig heldige som har ei prinsesse som gråter lite og sover stort sett gjennom nettene.
Mannen har også vært hjemme fram til denne uken. Det var i sist uke alt det tunge starta og tyngre vil det bli. Kreften til mor som stjeler henne raskt fra oss. Vi brukte sist uke på å skrive testament kladden ferdig, komfirmasjonskort til alle barnebarn, dåpskortet til frøkna mi , hun ville tilogmed skrive bryllupskort til meg. Bryllupsgave fikk jeg også.. å jeg er ikke engang forlova [emoji33]
Det blir noen tunge uker/ mnd framover nå.
Men en fantastisk samboer, svigerforeldre og nærmeste venner er der [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️

Føler sånn med deg [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️ for en utrolig tøff tid for dere, helt umulig å sette seg inn i, men det må være helt forjævlig.. håper du kan finne litt trøst i det nye lille livet, selv om det må være tøft med en nyfødt oppi alt. [emoji173]️

 

[Babystar]

Føler sånn med deg [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️ for en utrolig tøff tid for dere, helt umulig å sette seg inn i, men det må være helt forjævlig.. håper du kan finne litt trøst i det nye lille livet, selv om det må være tøft med en nyfødt oppi alt. [emoji173]️

Det er utrolig tøft, spesielt med lille prinsessa så liten. Blir en god del reising til mor slik at hun skal få mest mulig tid med både meg og Hermine, å slik at jeg også får tatt mest mulig bilder så jeg kan vise Hermine når hun blir eldre. Jeg viste denne tiden ville komme når min mor fikk kreftdiagnosen sin, for jeg fikk en vond følelse i magen, men jeg trodde vi ville få et par år til. Å når jeg ble gravid så håpet jeg virkelig at det skulle bli nok år til at Hermine fikk sjangsen til å bli kjent med mormora si og skape egne fantastiske minner.
Jeg vet at det vil bli tungt når hun ikke lenger er oppegående, og jeg vet det vil bli tungt når hun faller vekk.
Men jeg vet også at de tungste stunnene vil komme senere. Bursdagen min, dåpsdagen, første jul, Hermines 1 års dag, når Hermine blir gammel nok å spørr hvorfor hun ikke har mormor og morfar slik som alle andre unga på gården her har.
Men den vanskeligste dagen blir nok bryllupsdagen om/når den kommer. Ingen foreldre, ekstremr lite familie igjen.
Men Hermine gir masse glede oppi alt dette [emoji173]️[emoji173]️ å samboer, bonusdatter og svigers er også kjempegode ha og god støtte [emoji173]️

 

[Lillerose]

Det er utrolig tøft, spesielt med lille prinsessa så liten. Blir en god del reising til mor slik at hun skal få mest mulig tid med både meg og Hermine, å slik at jeg også får tatt mest mulig bilder så jeg kan vise Hermine når hun blir eldre. Jeg viste denne tiden ville komme når min mor fikk kreftdiagnosen sin, for jeg fikk en vond følelse i magen, men jeg trodde vi ville få et par år til. Å når jeg ble gravid så håpet jeg virkelig at det skulle bli nok år til at Hermine fikk sjangsen til å bli kjent med mormora si og skape egne fantastiske minner.
Jeg vet at det vil bli tungt når hun ikke lenger er oppegående, og jeg vet det vil bli tungt når hun faller vekk.
Men jeg vet også at de tungste stunnene vil komme senere. Bursdagen min, dåpsdagen, første jul, Hermines 1 års dag, når Hermine blir gammel nok å spørr hvorfor hun ikke har mormor og morfar slik som alle andre unga på gården her har.
Men den vanskeligste dagen blir nok bryllupsdagen om/når den kommer. Ingen foreldre, ekstremr lite familie igjen.
Men Hermine gir masse glede oppi alt dette [emoji173]️[emoji173]️ å samboer, bonusdatter og svigers er også kjempegode ha og god støtte [emoji173]️

[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️ Sender deg en stor klem[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️

 

[Pepperknotten]

Har du fått snakket med jordmor?