Syns ikke det er noe stas å være gravid :(

[Bluebella]

Jeg er nå gravid med nr 2, og var denne gangen forberedt på at det å være gravid ikke er noe for meg, men at det som kommer ut i andre enden er sååå verdt det, så jeg får bare holde ut!
Tingen er at siden jeg har lave forventninger til gravid-tiden, så er alt blitt mye værre enn sist Jeg har ingen fysiske plager, men sliter så sinnsykt med å finne gleden med å være gravid. Ikke syns jeg det er noe pent med babymage, man vokser i alle retninger som man sliter i flere år etterpå for å få av. Har ingen kontroll på tanker og følelser og har mistet kontrollen på min kropp.
Syns rett og slett det er helt grusomt å ikke kunne spise, drikke og gjøre det jeg vil ( selv om jeg så fint klarer det.. det er bare tanken på at det er fordi jeg er gravid som gjør at jeg må holde meg unna)

Når man leser artikler så får man en følelse av at alle syns det er så fantastisk å være gravid, alt blir fremstilt med røde hjerter, latter og glede. Man skal nyte tiden, få max ut av den, kose seg og huske på den fine tiden!
Når folk sier "ååå...nyt tiden.." så tenker jeg, hva er det å nyte? er det så fantastisk å få dunket i stykker ribbein og få flatpresset blære? Føle seg som en flodhest og svette som en gris? vente, lure, tenke, undre og bekymre seg... er det stas?

Har skikkelig dårlig samvittighet for å tenke sånn, og jeg vet at det bare er for en periode, men det er lang tid da.. å trykke seg selv ned og føle seg dritt.... Er det flere der ute som føler det sånn? som rett og slett ikke finner gleden i å være gravid?

... men gleder seg masse masse til kidden er ute og egentlig er en veldig glad person

 

[MammaTilLilleGutt]

Jeg hadde det også sånn under graviditeten. Husker jeg følge meg fanget i min egen kropp. Jeg gjemte magen så godt jeg kunne i håp om at ingen skulle se den sånn at jeg slapp å snakke om det. Jeg viste at den lille ville være verdt det, men det å ikke kjenne noe glede over den lille spiren i magen var grusomt. Følte meg som verdens verste person og syntes det var vanskelig å snakke om det. Den lille som kom ut var absolutt verdt det. Men kjenner jeg gruer meg til å en gang i framtiden skulle være gravid igjen.

 

[Spiren2018]

Jeg liker heller ikke det å gå gravid. Mye fordi kroppen forandrer seg på alle måter, både i forhold til hormoner, vekt, etterhvert bevegelighet og selvsagt alle bekymringer. Jeg har savnet kroppen min hvert svangerskap.
Prøver likevel å tenke positivt. Vi er heldige som kan bli gravide, og å kjenne spark har sin sjarm. Ultralyd er spennende, da kommer morsfølelsen snikende. De gangene jeg ikke klarer å tenke slik skulle jeg ønske det fantes en rugeboks som lyser grønt når barnet er klar [emoji12]

 

[Neidajoda]

Jeg skammer meg ikke over å si at jeg til nå (er i uke 18) har hatet hele graviditeten. Jeg er utrolig takknemlig og lykkelig over at jeg skal få bli mamma, så resultatet av graviditeten hater jeg ikke. Men selve prosessen hater jeg.

Jeg vet jeg er langt fra alene, det er plenty av andre som føler akkurat som meg.

Jeg blir også dritprovosert når folk ber meg nyyyyte graviditeten, spesielt de som sier det til folk i 1. trimester, når kvalmen og utmattelsen gjerne er som verst. Det å være kvalm, helt ufattelig utslitt hele tiden, ha mensmurringer konstant, ligamentsmerter, elendig kondis, ikke få spise som man vil, ikke få trene som man vil, osv, er faktisk ikke noe å nyte..

 

[K+N=ML]

Jeg hata å være gravid. Synes ikke det var noe hyggelig og noe å nyte. Jeg hadde mye plager og var dårlig, så kan ha noe med det å gjøre også.
Men følte at kroppen min ikke tilhørte meg lengre og alle plutselig skulle ha noe å si om alt ved den, bare fordi jeg var gravid.

 

[Bluebella]

Jeg hadde det også sånn under graviditeten. Husker jeg følge meg fanget i min egen kropp. Jeg gjemte magen så godt jeg kunne i håp om at ingen skulle se den sånn at jeg slapp å snakke om det. /QUOTE]

Akkurat det jeg gjorde sist, og kommer sikkert til å gjøre igjen når magen blir større! Takk og lov for at moten er "stor" om dagen, og man kan gjemme seg bak store kjoler og gensere.

det er så vanskelig å sette seg inn i at folk gleder eg til magen strutter og de stolte kan vise den frem... jeg blir egentlig bare flau, og har lyst til å skjule den.

 

[Bluebella]

Takk for svar dere

Selv om ikke det kommer til å bli noe bedre, så er det på en måte litt betryggende å vite at jeg ikke er alene om de tankene.


Det er ikke et tema som er kjempe hyggelig å ta opp med andre glade og entusiastiske gravide, eller begeistrende besteforeldre som bare sier "nei, nå må du slutte, sånn er det ikke, bare slapp av så blir det bra skal du se.... er jo bare hyggelig"

Skal slutte å skamme meg over å føle det slik, for sånn er jeg bare!
Jeg visste denne gangen at jeg gikk inn i noe jeg ikke er komfortabel med, så da må jeg bare være stolt over at jeg tør å være ærlig med å si at jeg hater denne prosessen!
Kanskje det hjelper litt på humøret etterhvert