Bkno3557340
Første møte med forumet
Hei, er mitt første innlegg og trenger å få luftet tanker og frustrasjon ovenfor min egen fødsel, og om kanskje noen andre har opplevd det samme eller lignende.
!!!Om du har opplevd symfyse ruptur, vær så snill å fortell hvordan det gikk med deg til slutt, fikk du noe hjelp eller må du bare leve med det???!!!!
Opplevelsen:
Jeg er i tidlig 20 årene og fikk min første unge nå i februar. Var egt et veldig greit svangerskap, men sleit tidlig med bekkenløsning og smerter i bekkenet/symfysen.
Jeg ende med å gå et par dager over termin og fikk snakket meg fram til å bli satt igang. Originalt så ønsket jeg å føde i hjembyen min, men siden vi bor i min samboers by så fødte vi på nærmeste sykehus som er ca 1 time unna hjemme.
Jeg er vokst opp i en stor by med et utrolig bra sykehus, så var skeptisk på å føde på et lite sykehus.
Fødselen var nok så rask etter at riene kom for godt. Ble satt igang med ballong i 10 tiden på formiddagen, men ballongen datt ut i 18/19 tiden og riene dabbet så av. Ble sjekket og hadde 3 cm åpning. I 21/22 tiden fikk jeg to piller for å vedlikeholde riene gjennom natten også i 23:30/00 tiden fikk jeg en sovetabelett og smertestillende for at jeg skulle klare å sove. Dette gikk da ikke helt etter planen.
00:30 ble jeg kjørt inn på fødestuen med kraftige rier og 7 cm åpning, fikk aldri noe epidural eller smertelindring. Tiden på fødestuen går og jeg får aldri pressrier, så fikk drypp et par runder. Men igjen kommer aldri pressriene og kroppen værker + jeg er drit trøtt av sovemedisinen jeg fikk. Plutselig kjenner jeg et popp/knekk og føles ut som hele nedre del av kroppen min løsner, en stund etterpå kommer ungen ut. Fødselen tok 4 timer, rimelig raskt og klokka er 04:42.
I 9 tiden blir jeg vekket for å gå på toalettet, men da virker ikke beina mine. Etter litt hyling og desperat forklaring av meg til jordmødrene blir jeg kjørt inn på fødestuen igjen og får lystgass slik at de skal få til å legge meg ned. En lege, tydligvis en overlege kommer inn og kjenner rundt om kring på bekkenet mitt. Han kjenner så et søkk i symfysen. Han forklarte at dette har han opplevd 2 ganger på 30 år, jordmødrene rister så på hodet og sier «dette har vi aldri opplevd» fikk satt inn urinkateteret. Blir så sendt i røntgen med to barnepleiere. Når jeg kom inn til røntgen ble jeg forklart at de måtte løfte meg over på benken, dette tross alt etter at jeg ble lovt at jeg skulle få ligge i sengen under røntgen. Starter så å gråte fordi smertene er allerede kraftige. Fikk så en kommentar av hun ene barnepleieren at «du trenger ikke å gjøre det værre enn det er» rupturen i symfysen blir målt til 26 mm, og jeg blir fortalt at dette er en skade man får i en bilulykke…
Blir liggende totalt 9 netter på sykehuset med en lovnad fra legene om at dette kan de og dette kommer til å gå bra. Tiden på sykehuset ble alt annet en fin. Jeg ble liggende i sengen i totalt 4 døgn før jeg klarte å komme meg opp etter fødselen. Fikk kun skift av sykehuset to ganger. Engang på fredagskvelden over et og et halvt døgn etter fødselen, hadde da ligget i sengen i mitt eget blod og svette fra fødselen. Andre gangen de kom var søndagen. Første gangen jeg fikk dusjet ble over 4 døgn etter fødselen. En av dagene ble jeg også flyttet over i «en bedre» seng. Måtte da 7/8 personer for å få flyttet meg, og siden jeg ikke klarte å sitte eller røre beina så hadde ingen fått til å kle på meg en truse engang. Så de 8 personene som måtte til for å flytte meg fikk se alt… og da mener jeg absolutt alt. Til og med min blødene fifi som da ikke hadde fått blitt vasket siden fødselen også.
På dag 8 etter fødselen klarte jeg endelig å gå litt i krykker, og da startet sykehuset med å presse meg hjem. Da jeg sa at det går ikke fordi jeg har trapper hjemme for å komme meg opp til både toalett og soverom så satte de igjang trappetrening. Fikk også røntgen og symfysen hadde trukket seg sammen til 21mm.
Den dag i dag, nesten 3 mnd etter fødselen så klarer jeg enda ikke å gå uten krykker, sykehuset har fraskrevet seg alt ansvar. Symfysen har sluttet å gro på 11mm. Så nå bruker jeg tiden på å krangle med helsepersonell om å ta meg seriøs fordi jeg trenger hjelp, er over 11 uker siden jeg sist klarte å sove på en av sidene, over 11 uker på rygg. Våkner i store smerter siden jeg stivner om natten og har nedsatt følelse og bevegelighet i ene foten. Har heller ikke fått noen å snakke med og blir behandlet som om dette er noe helt normalt. Sykehuset jeg fødte på lovet også å henvise meg til fysio, selv om man kan fikse dette selv. Fikk aldri den henvisningen fordi det glemte de sa dem. Måtte så fikse det selv, men er dessverre ingen i byen jeg bor i som har vært borti symfyseruptur i sammenheng med fødsel.
Er det virkelig så dårlig oppfølging av kvinner i barseltid her i Norge? Og vi skal liksom leve i et så bra land?
Har fått kontakt med noen spesialister og alle reagerer på at sykehuset ikke sendte meg til et storsykehus som hadde kompentanse innenfor dette, de har også reagert på at jeg ikke ble henvist til ortoped med engang også. Pr d.d har jeg enda ikke vært hos ortoped, men venter på henvisning via fastlege.
I pasientjournalen min er også ting og tiden ved sykehuset ekstremt dårlig beskrevet.
Eneste jeg føler meg heldig med er at mannen får ta over all permisjonen, men snart må jeg ut i AAP da jeg var delvis sykemeldt under graviditeten også.
Er jeg idiotisk som forventet å få mere hjelp? Og bør jeg søke pasientskade erstatning? Er det noe dere ville gjort?
!!!Om du har opplevd symfyse ruptur, vær så snill å fortell hvordan det gikk med deg til slutt, fikk du noe hjelp eller må du bare leve med det???!!!!
Opplevelsen:
Jeg er i tidlig 20 årene og fikk min første unge nå i februar. Var egt et veldig greit svangerskap, men sleit tidlig med bekkenløsning og smerter i bekkenet/symfysen.
Jeg ende med å gå et par dager over termin og fikk snakket meg fram til å bli satt igang. Originalt så ønsket jeg å føde i hjembyen min, men siden vi bor i min samboers by så fødte vi på nærmeste sykehus som er ca 1 time unna hjemme.
Jeg er vokst opp i en stor by med et utrolig bra sykehus, så var skeptisk på å føde på et lite sykehus.
Fødselen var nok så rask etter at riene kom for godt. Ble satt igang med ballong i 10 tiden på formiddagen, men ballongen datt ut i 18/19 tiden og riene dabbet så av. Ble sjekket og hadde 3 cm åpning. I 21/22 tiden fikk jeg to piller for å vedlikeholde riene gjennom natten også i 23:30/00 tiden fikk jeg en sovetabelett og smertestillende for at jeg skulle klare å sove. Dette gikk da ikke helt etter planen.
00:30 ble jeg kjørt inn på fødestuen med kraftige rier og 7 cm åpning, fikk aldri noe epidural eller smertelindring. Tiden på fødestuen går og jeg får aldri pressrier, så fikk drypp et par runder. Men igjen kommer aldri pressriene og kroppen værker + jeg er drit trøtt av sovemedisinen jeg fikk. Plutselig kjenner jeg et popp/knekk og føles ut som hele nedre del av kroppen min løsner, en stund etterpå kommer ungen ut. Fødselen tok 4 timer, rimelig raskt og klokka er 04:42.
I 9 tiden blir jeg vekket for å gå på toalettet, men da virker ikke beina mine. Etter litt hyling og desperat forklaring av meg til jordmødrene blir jeg kjørt inn på fødestuen igjen og får lystgass slik at de skal få til å legge meg ned. En lege, tydligvis en overlege kommer inn og kjenner rundt om kring på bekkenet mitt. Han kjenner så et søkk i symfysen. Han forklarte at dette har han opplevd 2 ganger på 30 år, jordmødrene rister så på hodet og sier «dette har vi aldri opplevd» fikk satt inn urinkateteret. Blir så sendt i røntgen med to barnepleiere. Når jeg kom inn til røntgen ble jeg forklart at de måtte løfte meg over på benken, dette tross alt etter at jeg ble lovt at jeg skulle få ligge i sengen under røntgen. Starter så å gråte fordi smertene er allerede kraftige. Fikk så en kommentar av hun ene barnepleieren at «du trenger ikke å gjøre det værre enn det er» rupturen i symfysen blir målt til 26 mm, og jeg blir fortalt at dette er en skade man får i en bilulykke…
Blir liggende totalt 9 netter på sykehuset med en lovnad fra legene om at dette kan de og dette kommer til å gå bra. Tiden på sykehuset ble alt annet en fin. Jeg ble liggende i sengen i totalt 4 døgn før jeg klarte å komme meg opp etter fødselen. Fikk kun skift av sykehuset to ganger. Engang på fredagskvelden over et og et halvt døgn etter fødselen, hadde da ligget i sengen i mitt eget blod og svette fra fødselen. Andre gangen de kom var søndagen. Første gangen jeg fikk dusjet ble over 4 døgn etter fødselen. En av dagene ble jeg også flyttet over i «en bedre» seng. Måtte da 7/8 personer for å få flyttet meg, og siden jeg ikke klarte å sitte eller røre beina så hadde ingen fått til å kle på meg en truse engang. Så de 8 personene som måtte til for å flytte meg fikk se alt… og da mener jeg absolutt alt. Til og med min blødene fifi som da ikke hadde fått blitt vasket siden fødselen også.
På dag 8 etter fødselen klarte jeg endelig å gå litt i krykker, og da startet sykehuset med å presse meg hjem. Da jeg sa at det går ikke fordi jeg har trapper hjemme for å komme meg opp til både toalett og soverom så satte de igjang trappetrening. Fikk også røntgen og symfysen hadde trukket seg sammen til 21mm.
Den dag i dag, nesten 3 mnd etter fødselen så klarer jeg enda ikke å gå uten krykker, sykehuset har fraskrevet seg alt ansvar. Symfysen har sluttet å gro på 11mm. Så nå bruker jeg tiden på å krangle med helsepersonell om å ta meg seriøs fordi jeg trenger hjelp, er over 11 uker siden jeg sist klarte å sove på en av sidene, over 11 uker på rygg. Våkner i store smerter siden jeg stivner om natten og har nedsatt følelse og bevegelighet i ene foten. Har heller ikke fått noen å snakke med og blir behandlet som om dette er noe helt normalt. Sykehuset jeg fødte på lovet også å henvise meg til fysio, selv om man kan fikse dette selv. Fikk aldri den henvisningen fordi det glemte de sa dem. Måtte så fikse det selv, men er dessverre ingen i byen jeg bor i som har vært borti symfyseruptur i sammenheng med fødsel.
Er det virkelig så dårlig oppfølging av kvinner i barseltid her i Norge? Og vi skal liksom leve i et så bra land?
Har fått kontakt med noen spesialister og alle reagerer på at sykehuset ikke sendte meg til et storsykehus som hadde kompentanse innenfor dette, de har også reagert på at jeg ikke ble henvist til ortoped med engang også. Pr d.d har jeg enda ikke vært hos ortoped, men venter på henvisning via fastlege.
I pasientjournalen min er også ting og tiden ved sykehuset ekstremt dårlig beskrevet.
Eneste jeg føler meg heldig med er at mannen får ta over all permisjonen, men snart må jeg ut i AAP da jeg var delvis sykemeldt under graviditeten også.
Er jeg idiotisk som forventet å få mere hjelp? Og bør jeg søke pasientskade erstatning? Er det noe dere ville gjort?
