Hei til dere andre som er i liknende situasjon.
Hva jeg tenker på? Jo det skal jeg si deg.... Hvorfor går det ikke vår vei?
Føles ut som de siste tre siste åra har bestått av å telle dager og måneder. Hormoner som går helt i ball.
Har vært igjennom fire inseminasjoner og fire IVF forsøk, og skal igang med det femte nå denne mnd.
Har hatt positiv el.test idag og har fått avtale for innsett førstkommende onsdag. Dette skal skje i normal syklus uten hormoner. Bortsett fra å starte med Litinus på lørdagen.
I starten startet jeg denne prosessen med å bli gravid med friskt mot og forsto at det kunne ta tid. Dette hadde jeg både lest og blitt forklart. Hadde også tilogmed blitt informert om hvordan de psykiske påkjenningene kunne bli. I starten så gikk det veldig bra tross negavite graviditetstester. Nå derimot går det ikke så bra.
Føler at alt dreier seg om å bli gravid. Jeg ser gravide folk absolutt overalt, og "alle" venner osv er gravide.
Når jeg treffer venninner, så er det stort sett barna deres det prates om.
Forstår at de er stolte over barna sine, men det er rett og slett tortur innimellom å høre på de. Iallfall når de begynner å snakke/klage om hvor liten tid de har til alt mulig og at de våknet på natten for den lille ville ikke sove mer osv....
Skulle gitt mye for å være i deres situasjon. Jeg forstår at det er slitsomt med små barn, men våkenetter og tidsklemma er en del av pakka skjønner jeg.
Våren og høsten 2017 hadde jeg en såkalt kjemisk graviditet. Nå våren 2018 var jeg gravid igjen, men mistet.
Etter at jeg mistet høsten 2017 føles det som alt har gått i spinn følelsesmessig.
Jeg blir 38 om et halvt år, og har en flott jente som jeg har vært sammen med i mange år, men likevel er det som om alt irriterer meg i forholdet. Er det flere som har opplevd dette?
Prøver selvfølgelig å tenke at det er hormoner og tanker som spiller meg et puss.
Får blandt annet tanker om å bli singel og bare ta meg en tur på byen osv. Får veldig dårlig samvittighet når disse tankene dukker opp. Føles ut som jeg har blitt besatt av å få dette til.
Hvordan har dere der ute taklet denne prosessen?
Trengte å få luftet noen av tankene.... Phuuuu....
Hva jeg tenker på? Jo det skal jeg si deg.... Hvorfor går det ikke vår vei?
Føles ut som de siste tre siste åra har bestått av å telle dager og måneder. Hormoner som går helt i ball.
Har vært igjennom fire inseminasjoner og fire IVF forsøk, og skal igang med det femte nå denne mnd.
Har hatt positiv el.test idag og har fått avtale for innsett førstkommende onsdag. Dette skal skje i normal syklus uten hormoner. Bortsett fra å starte med Litinus på lørdagen.
I starten startet jeg denne prosessen med å bli gravid med friskt mot og forsto at det kunne ta tid. Dette hadde jeg både lest og blitt forklart. Hadde også tilogmed blitt informert om hvordan de psykiske påkjenningene kunne bli. I starten så gikk det veldig bra tross negavite graviditetstester. Nå derimot går det ikke så bra.
Føler at alt dreier seg om å bli gravid. Jeg ser gravide folk absolutt overalt, og "alle" venner osv er gravide.
Når jeg treffer venninner, så er det stort sett barna deres det prates om.
Forstår at de er stolte over barna sine, men det er rett og slett tortur innimellom å høre på de. Iallfall når de begynner å snakke/klage om hvor liten tid de har til alt mulig og at de våknet på natten for den lille ville ikke sove mer osv....
Skulle gitt mye for å være i deres situasjon. Jeg forstår at det er slitsomt med små barn, men våkenetter og tidsklemma er en del av pakka skjønner jeg.
Våren og høsten 2017 hadde jeg en såkalt kjemisk graviditet. Nå våren 2018 var jeg gravid igjen, men mistet.
Etter at jeg mistet høsten 2017 føles det som alt har gått i spinn følelsesmessig.
Jeg blir 38 om et halvt år, og har en flott jente som jeg har vært sammen med i mange år, men likevel er det som om alt irriterer meg i forholdet. Er det flere som har opplevd dette?
Prøver selvfølgelig å tenke at det er hormoner og tanker som spiller meg et puss.
Får blandt annet tanker om å bli singel og bare ta meg en tur på byen osv. Får veldig dårlig samvittighet når disse tankene dukker opp. Føles ut som jeg har blitt besatt av å få dette til.
Hvordan har dere der ute taklet denne prosessen?
Trengte å få luftet noen av tankene.... Phuuuu....
