Jeg skjønner at man kan ha en jobb man ikke helt liker eller som er vanskelig å tilrettelegge. Det er ikke gøy når man er gravid..
MEN, det er ikke gøy å gå hjemme så lenge heller tro meg! Gikk sykemeldt hele forrige svangerskap, først pga ekstrem oppkast kvalme, lå over do hele døgnet, spiste maten min på do, det lille jeg fikk i meg.. Sånn holdt jeg på fra uke 7 til uke 26. Så gikk jeg på krykker pga bekkenet og fikk svangerskapsdiabetes og måtte bruke insulin. Som sykepleier i en travel jobb, hadde jeg ingen mulighet for å spise jevnt og måle blodsukker når jeg skulle, og blodsukkeret ble veldig ustabilt av det. Hele veien ville jeg forsøke å komme tilbake i jobb, selv om jeg var kjempedårlig. Til slutt satte legen ned foten og sa nei. Han sa det er han som bestemmer og han sykemeldte meg ut tiden. Jeg fikk ikke lov å jobbe mer. Syns det var kjempetøft, og følte jeg mista mye av meg selv, og identiteten min.. Når jeg endelig fikk gutten ut, var jeg lei av å være hjemme og klarte ikke nyte tida skikkelig. Er veldig redd det blir sånn denne gangen også. Skulle virkelig ønske jeg kunne jobbe. :(
Hvis du har en jobb som kan tilrettelegges, og arbeidsgiver er faktisk pliktig til det, så ville jeg gjort det jeg kunne for å få jobbe. Hvis ikke, så finnes det svangerskapspenger..
Men jeg ville ikke blitt hjemme eller kjempet for å sykemelde meg uten grunn.