Sykemeldt og ivf?

[Angeldust]

Hei
Vet ikke helt hvor jeg skal starte denne tråden, men i utgangspunktet ønsker jeg andres erfaringer, tanker og tips rundt det å være sykemeldt samtidig som man søker hjelp til å bli gravid.

Bakgrunnsinfo: jeg er 33 år, har et barn på 7 fra tidligere, og har vært samboer med nåværende partner i straks 4 år. Vi startet ganske tidlig med å prøve på baby (des 2020), og prøvde håpefullt lenge uten hell. Noen kjemiske mistenker jeg at det var på veien. Fordi jeg på daværende tidspunkt var under utdanning, forsøkte vi å legge babyplanene litt på hylla (fortsatt prøvende uten stress hver måned). Jeg ble ferdig utdannet juni 23, og jobbet noen måneder før jeg etter mange års utmattelse ble sykemeldt. Det er jeg fortsatt per dags dato, men har jobbet litt av og på. Er 100% sykemeldt idag.

Jeg går gjennom en traumebehandling hos psykolog, som er krevende, fint, men tar lang tid. Jeg er utålmodig, men skjønner at det tar tid å bli helt "frisk", da traumene sitter fra hele barndommen og ungdomsår. Jeg skal også henvises til spesialist for utredning av fysiske årsaker til de mange plagene/smertene i hverdagen.

Så til temaet. Jeg føler tiden renner litt fra meg, og jeg hadde alltid sett for meg flere barn. Det er et stort savn og ønske bpde for neg og samboer. Denne måneden er vår 52. Prøveperiode, og det er ganske åpenbart at det ikke kommer til å klaffe naturlig.
Jeg er redd for å (igjen) ta opp temaet for legen min. Vi diskuterte mulig henvisning for et par år siden, men har ikke nevnt det siden jeg ble sykemeldt for 10 måneder siden. Jeg er redd for å bli avvist på grunnlag av min helsetilstand, men føler også at prosessen snart bør igangsettes før det muligens blir ror sent for et barn til.

Er det noen som har erfaring med å være sykemeldt og å søke hjelp? Er sannsynligheten stor for å bli avvist?
Håper på forståelse, og takker for tiden det tok å lese alt dette

 

[Høsteple]

Personlig tenker jeg at dersom du er langtidssykemeldt for somatisk lidelse, samtidig som du er under behandling for psykisk lidelse, så ville jeg absolutt fokusert på å få helsa bedre før oppstart av ivf. Både behandling og alt som kommer ved eventuelt mislykka eller lykka forsøk krever god helse.
God bedring

 

[Angeldust]

Personlig tenker jeg at dersom du er langtidssykemeldt for somatisk lidelse, samtidig som du er under behandling for psykisk lidelse, så ville jeg absolutt fokusert på å få helsa bedre før oppstart av ivf. Både behandling og alt som kommer ved eventuelt mislykka eller lykka forsøk krever god helse.
God bedring

Setter pris på din tilbakemelding
Nå handlet dog spørsmålet mer om erfaringer knyttet til stigma/avslag/gangen i en slik prosess. Ingen vet hvor mange år det vil ta å oppnå optimal helse, eller hvor lang tid det vil ta samlet fra henvisning til en baby. Var heller usikker og nysgjerrig på andres erfaringer med hvordan man har blitt møtt i en slik situasjon

 

[Skogsjente]

Jeg synes du skal snakke med fastlegen om barneønsket og høre hva han mener. Hvis fastlegen "godkjenner" deg og sender henvisning tror jeg mye er gjort. De som er helt uføre får også ivf, så lenge man har en oppegående partner og kan vise til at man fortsatt har omsorgsevne for barn, på tross av sykdom.

Hvis det blir spørsmål om dette på sykehuset, er det fint å vise til at du og fastlegen sammen allerede har tatt en vurdering på dette.

 

[Angeldust]

Jeg synes du skal snakke med fastlegen om barneønsket og høre hva han mener. Hvis fastlegen "godkjenner" deg og sender henvisning tror jeg mye er gjort. De som er helt uføre får også ivf, så lenge man har en oppegående partner og kan vise til at man fortsatt har omsorgsevne for barn, på tross av sykdom.

Hvis det blir spørsmål om dette på sykehuset, er det fint å vise til at du og fastlegen sammen allerede har tatt en vurdering på dette.

Takk for innspill!
Både fastlege og psykolog vet at jeg er den beste mammaen for barnet mitt, og at jeg kjemper med nebb og klør for ham (det har vært en del kamper å stå i med bhg og skole). I tillegg har jeg midt i alt dette gjennomført en bachelorgrad. Jeg har bare ikke vært like flink til å bruke stemmen min til min egen helse og hva jeg har behov for. Jeg har nok bare vært redd for avvisning, men fordi barneønsket er så stort hos både meg og samboer, er nok tiden inne for å be om hjelp.

 

[Månen]

Jeg hadde vært sykemeldt med long covid i 2,5 år da jeg og min kone ba om råd og henvisning til ivf. Jeg var utmatta og hadde en god del andre plager selvom jeg var på bedringens vei. Jeg var da nesten 34 og var også veldig redd for å ikke rekke å få barna vi ønsker før en eventuell friskmelding. Legen min sa at mange (men ikke alle) opplever å bli friskere av utmattelsessyndromer under og etter gravid og at hvis vi føltes oss klare for det og kona mi var innstilt på å hjelpe ekstra mye så støtta hun oss absolutt. Så henvisningen ble sendt og nå er jeg 40 uker på vei og sprekkeklar veldig glad for at vi startet når vi gjorde det, man vet aldri hvor lang tid det kommer til å ta heller.

Hvis jeg var deg ville jeg ordnet med fertilitetssjekk privat for å se om det er noen åpenbare faktorer som gjør at det ikke har klaffet (da taes det blodprøver, skyll av egglederne og innvendig undersøkelse og ville bedt om sædanalyse av samboeren). Hvis du gjør dette privat så sparer du tid i det offentlige også. Og så ville jeg dratt til fastlegen og tatt en samtale om ønsket deres og evt henvisning. Det kan ta lang tid før man får sette igang med behandling.

 

[Stor&liten]

Jeg tenker at hvis du hadde kommet inn på mitt kontor med den historien du har, så hadde jeg ikke tenkt noe over den historien når du sier at du ønsker en større familie. Det er da ditt eget valg, og noe du selv har bevist før at du klarer helt fint. Forstår hva du spør om, men husk at i dagens samfunn har din mening mest å si. Så om du føler deg klar og fit for fight for familieforøkelse - snakk med legen din og sett i gang. Å være sykemeldt er ingen grunn for å utsette barnedrømmen, du er da virkelig ikke en dårligere mor selv om du har psykiske vansker? De verste er vell de som ikke vet at de har det engang! Og hvem vet - kanskje det hjelper deg mer enn du aner? Noe annet å fokusere på i tillegg til behandling du allerede får?

Jeg har selv fått hjelp psykisk mens jeg stod i ivf-forsøk. Vondt er det selvfølgelig når det ikke går men så får man støtte på det, og man klarer så ufattelig mye mer enn man tror. Eneste jeg angrer på var at jeg ikke begynte før. Så hopp i det - om du er klar for det nå. Jeg synes du høres såpass reflektert ut at dette overhodet ikke skal være noe problem for verken deg, barnet ditt eller den kommende babyen. Masse masse lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

 

[Stor&liten]

Og selv med samboer som prøvde å ta eget liv - og jeg med mine utfordringer (kortvarig men likevell) fikk ikke avslag. Heller fikk vi ekstra hjelp, for hos oss veide "vi ønsker oss barn" mye, MYE høyere. Vi er pr i dag gravid, overlykkelige og ting er fint igjen. Men vi er også mer rustet mot utfordringer som kommer, for det har vi stått gjennom før.

 

[Angeldust]

Jeg hadde vært sykemeldt med long covid i 2,5 år da jeg og min kone ba om råd og henvisning til ivf. Jeg var utmatta og hadde en god del andre plager selvom jeg var på bedringens vei. Jeg var da nesten 34 og var også veldig redd for å ikke rekke å få barna vi ønsker før en eventuell friskmelding. Legen min sa at mange (men ikke alle) opplever å bli friskere av utmattelsessyndromer under og etter gravid og at hvis vi føltes oss klare for det og kona mi var innstilt på å hjelpe ekstra mye så støtta hun oss absolutt. Så henvisningen ble sendt og nå er jeg 40 uker på vei og sprekkeklar veldig glad for at vi startet når vi gjorde det, man vet aldri hvor lang tid det kommer til å ta heller.

Hvis jeg var deg ville jeg ordnet med fertilitetssjekk privat for å se om det er noen åpenbare faktorer som gjør at det ikke har klaffet (da taes det blodprøver, skyll av egglederne og innvendig undersøkelse og ville bedt om sædanalyse av samboeren). Hvis du gjør dette privat så sparer du tid i det offentlige også. Og så ville jeg dratt til fastlegen og tatt en samtale om ønsket deres og evt henvisning. Det kan ta lang tid før man får sette igang med behandling.

Tusen takk for langt og utfyllende svar om egen erfaring først og fremst: gratulerer så mye med graviditeten, så fantastisk!!

Så fint å høre om noen i liknende situasjon. Kan jeg spørre om hvor lang tid det tok fra du snakket med legen, til du ble gravid? Skjønner at dette er individuelt og at det kan variere.

Jeg har ikke fått utvidede blodprøver og/eller skyll av eggledere, men flere gynekologer har iallefall funnet mange egg, men dog også cyster på hvertfall en av eggstokkene. Mannen har tatt 2 sædanalyser, men dessverre manglet vi en ordentlig gjennomgang av hva prøven betydde, og måtte tyde og google mye selv. Men på bakgrunn av den, mistenker jeg at det kan være nedsatt kvalitet på svømmere. Skal absolutt vurdere å ta en ny test hos noen andre som følger opp mer i etterkant. Om 2 dager skal jeg inn til en privat endometriosekonsultasjon, som muligens vil avklare hvertfall et par ting hos meg.

I forrige graviditet opplevde jeg faktisk det du nevner; en boost energimessig og bedring av psyken. Så det er absolutt en mulighet

Masse lykke til med innspurten av graviditeten

 

[Månen]

Tusen takk for langt og utfyllende svar om egen erfaring først og fremst: gratulerer så mye med graviditeten, så fantastisk!!

Så fint å høre om noen i liknende situasjon. Kan jeg spørre om hvor lang tid det tok fra du snakket med legen, til du ble gravid? Skjønner at dette er individuelt og at det kan variere.

Jeg har ikke fått utvidede blodprøver og/eller skyll av eggledere, men flere gynekologer har iallefall funnet mange egg, men dog også cyster på hvertfall en av eggstokkene. Mannen har tatt 2 sædanalyser, men dessverre manglet vi en ordentlig gjennomgang av hva prøven betydde, og måtte tyde og google mye selv. Men på bakgrunn av den, mistenker jeg at det kan være nedsatt kvalitet på svømmere. Skal absolutt vurdere å ta en ny test hos noen andre som følger opp mer i etterkant. Om 2 dager skal jeg inn til en privat endometriosekonsultasjon, som muligens vil avklare hvertfall et par ting hos meg.

I forrige graviditet opplevde jeg faktisk det du nevner; en boost energimessig og bedring av psyken. Så det er absolutt en mulighet

Masse lykke til med innspurten av graviditeten

Tusen takk Vi snakket med legen i april, og da ble henvisningen sendt og i desember var jeg gravid. Første forsøk var i november, og fryseinnsett i desember da dette var st. Olavs. Lengre ventetid hos riksen feks. Men det hjalp at vi hadde tatt alt av utredning på forhånd. Der sparte vi litt tid.

Hvis dere tror at samboeren din kan ta på seg litt ekstra arbeid med babyen hvis du er for utslitt så ville jeg absolutt ikke ha ventet så mye lenger med den henvisningen. Men da må jo begge to være innstilt på det. Høres ut som om du er godt i gang med utredning i hvert fall masse lykke til og håper du snart vil føle deg bedre og at det kanskje blir en baby etterhvert også!

 

[Angeldust]

Jeg tenker at hvis du hadde kommet inn på mitt kontor med den historien du har, så hadde jeg ikke tenkt noe over den historien når du sier at du ønsker en større familie. Det er da ditt eget valg, og noe du selv har bevist før at du klarer helt fint. Forstår hva du spør om, men husk at i dagens samfunn har din mening mest å si. Så om du føler deg klar og fit for fight for familieforøkelse - snakk med legen din og sett i gang. Å være sykemeldt er ingen grunn for å utsette barnedrømmen, du er da virkelig ikke en dårligere mor selv om du har psykiske vansker? De verste er vell de som ikke vet at de har det engang! Og hvem vet - kanskje det hjelper deg mer enn du aner? Noe annet å fokusere på i tillegg til behandling du allerede får?

Jeg har selv fått hjelp psykisk mens jeg stod i ivf-forsøk. Vondt er det selvfølgelig når det ikke går men så får man støtte på det, og man klarer så ufattelig mye mer enn man tror. Eneste jeg angrer på var at jeg ikke begynte før. Så hopp i det - om du er klar for det nå. Jeg synes du høres såpass reflektert ut at dette overhodet ikke skal være noe problem for verken deg, barnet ditt eller den kommende babyen. Masse masse lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

Tusen takk for ditt svar, og fine støttende ord gratulerer så mye med baby i magen!!

Jeg vet jo egentlig at det er sant alt du sier, og føler meg veldig trygg i min rolle som mor, samt omsorgsevne. Men det er mange forskjellige meninger, så har vært redd for å virke urealistisk eller naiv. Men mennesker som ikke behøver ekstra hjelp får jo barn uavhengig av psyke og evne, så det er jo på en måte en betryggende tanke. Som du nevner så har man allerede et støtteapparat rundt seg, som jeg anser å være i positiv fordel dersom et forsøk ikke skulle gå, eller man får en nedtur.

Leit å høre at du måtte oppleve at samboer forsøkte å ta sitt eget liv, og er veldig glad for å høre at situasjonen er lysere. Er sikker på at tidligere motganger og erfaringer bare har gjort dere sterkere, som du også nevner. Fantastisk med solskinnshistorier
Ønsker dere all lykke på veien videre, og takk for at du delte

 

[Angeldust]

Tusen takk Vi snakket med legen i april, og da ble henvisningen sendt og i desember var jeg gravid. Første forsøk var i november, og fryseinnsett i desember da dette var st. Olavs. Lengre ventetid hos riksen feks. Men det hjalp at vi hadde tatt alt av utredning på forhånd. Der sparte vi litt tid.

Hvis dere tror at samboeren din kan ta på seg litt ekstra arbeid med babyen hvis du er for utslitt så ville jeg absolutt ikke ha ventet så mye lenger med den henvisningen. Men da må jo begge to være innstilt på det. Høres ut som om du er godt i gang med utredning i hvert fall masse lykke til og håper du snart vil føle deg bedre og at det kanskje blir en baby etterhvert også!

Herlig
Da er det kanskje bare å rive av plasteret og få tak i en time hos legen så fort som mulig, og kanskje forhøre meg på tirsdag om veien videre. Forhåpentligvis finnes det noen gode fertilitetssenter i nærheten, da timen på tirsdag et 2 timer unna

Samboer er hvertfall supermotivert til å ta stor del i jobben med baby sammen med meg, og han er allerede veldig god til å ta vare på meg i hverdagen, så tenker at dette ordner seg. Tusen takk igjen for gode ord

 

[Daisybloom]

Jeg er delvis sykemeldt på grunn av utbrenthet, og strevde med de samme tankene som deg. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg var over 40 år når jeg begynte og fikk høre fra legene at jeg ikke skulle stresse med den biologiske klokken. Man har ofte mer tid enn man frykter (dog ikke alltid). Men jeg er aleneprøver, og jeg ville starte. Det var ingen av legene mine som sa noe på det. Både psykologen min og fastlegen jublet når jeg fortalte det. De som har vært mest skeptiske er de jeg har snakket med som er utenom helsevesenet. Og da er min erfaring at deres bekymringer kommer mest av uvitenhet rundt utbrenthet, og ikke minst hvordan utbrenthet har påvirket akkurat meg. Og også generell uvitenhet rundt psykisk helse. Tvert imot har både psykologen og fastlegen vært tydelige på at det å gå gjennom tøffe tak psykisk, jobbe med det og være i prosess med å bearbeide det ofte gjør deg MER egnet som forelder. Og ja, jeg har også hørt at en prosess rundt baby og graviditet kan gjøre deg bedre. Det betyr ikke at det er det som kommer til å skje nødvendigvis, men det kan altså være et like sannsynlig utfall. Jeg vil anbefale deg å gå videre med prosessen. Ikke vær redd for hva legene kommer til å synes. Min opplevelse er at de er positive og vil hjelpe deg å lykkes. Ikke la din egen frykt stoppe deg, og iallfall ikke andres tanker og fordommer om psykisk helse. Snakk med legen din

 

[Angeldust]

Jeg er delvis sykemeldt på grunn av utbrenthet, og strevde med de samme tankene som deg. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg var over 40 år når jeg begynte og fikk høre fra legene at jeg ikke skulle stresse med den biologiske klokken. Man har ofte mer tid enn man frykter (dog ikke alltid). Men jeg er aleneprøver, og jeg ville starte. Det var ingen av legene mine som sa noe på det. Både psykologen min og fastlegen jublet når jeg fortalte det. De som har vært mest skeptiske er de jeg har snakket med som er utenom helsevesenet. Og da er min erfaring at deres bekymringer kommer mest av uvitenhet rundt utbrenthet, og ikke minst hvordan utbrenthet har påvirket akkurat meg. Og også generell uvitenhet rundt psykisk helse. Tvert imot har både psykologen og fastlegen vært tydelige på at det å gå gjennom tøffe tak psykisk, jobbe med det og være i prosess med å bearbeide det ofte gjør deg MER egnet som forelder. Og ja, jeg har også hørt at en prosess rundt baby og graviditet kan gjøre deg bedre. Det betyr ikke at det er det som kommer til å skje nødvendigvis, men det kan altså være et like sannsynlig utfall. Jeg vil anbefale deg å gå videre med prosessen. Ikke vær redd for hva legene kommer til å synes. Min opplevelse er at de er positive og vil hjelpe deg å lykkes. Ikke la din egen frykt stoppe deg, og iallfall ikke andres tanker og fordommer om psykisk helse. Snakk med legen din

Tusen takk for at du deler din erfaring har ikke fått varsel om dette, derfor litt sent svar.
Det er så fint å høre om andre som er i samme situasjon. Det har gitt mot og styrke til å følge magefølelsen. På tirsdag skal vi til privat fertilitetssjekk, slik som flere har anbefalt, og til onsdag har jeg booket en dobbelt legetime hos fastlege for å lufte tanker. I mellomtiden har jeg også vært hos privat spesialist, og det er også svært sannsynlig at jeg har adenomyose og også mulig endometriose.
Psykologen min sier kjør på!! Så da gjenstår det bare å høre hva de andre har å si, men det har virkelig hjulpet å høre andres erfaringer