Sykemelding

Iselin1405

Glad i forumet
Sensommerbarna 2016
Burde jeg ha dårlig samvittighet for å sykemelde meg? Hadde en relativt kjip ultralyd i går uten at det egentlig er noe feil på fosteret bare at jeg ble satt så langt tilbake at jeg ble stresset og redd for at det ikke vokser riktig! Jordmor/lege sa ikke så mye Ang det. Annet enn at jeg måtte komme tilbake om 2-3 uker for å se veksten og da sette en ny termin. Men jeg jobber med veldig syke barn/unge og knekker sammen hver gang jeg tenker på det. Jeg har stått på i det siste og jobbet mye, og vurderer å gå til legen i morgen og sykemelde meg..

Alle disse bekymringene og stresset man må gjennom!
 
Jeg synes ikke du burde ha dårlig samvittighet. Tenk på deg selv og den lille, jobben kommer til å være der :)
 
Hvis du på grunn av dette er i psykisk ubalanse kan du sikkert få sykemelding for det. Men det virker ikke ut som du har fått så mye informasjon om dette med at du ble satt tilbake, og må på ny ul. Snakk med legen din, forklar hvordan du har det så er det jo han som vurderer om du trenger sykemelding eller ikke.
 
Jeg vil også legge til at når du går rundt med negative tanker, kan det bli verre av å gå hjemme, jeg snakker av egen erfaring.
 
Kan du få tilrettelegging på jobb? F.eks bli sykemeldt litt og f.eks jobbe med litt administrativt arbeid? Å komme seg ut blandt folk er kjempebra om man plages med litt kipe tanker eller letter psykiske plager.

Men her må du bare kjenne etter selv. Om du og legen blir enig om at det beste for deg er å være sykemeldt en periode til f.eks dere får svar på neste UL så må du ikke ha dårlig samvitighet for det!

Jeg er 100% sykemeldt pga. bekkenløsning. Å gå hjemme tærer veldig på psyken og føler jeg blir isolert fra omverden når det er så vanskelig å komme seg ut. Hadde jeg bare kunne gjort en ting om dagen, utover ting som å stå opp, stelle seg/dusje, smørre frokost og gå på do, så hadde det vært å kunne vært noen timer på jobb. Aldri følt meg så unyttig og overflødig i hele mitt liv, som i dette og forje svangerskap. Å kunne være litt i arbeid betyr mye mer for folk enn de selv ofte tror, før de har gått hjemme en stund. Forje svangerskap måtte jeg ha psykologhjelp til å takle tapet av kroppen, dens funksjoner og det å bli så "isolert" fra omverden. Nå var og er bekenløsning bare toppen av kransekaka av plager i graviditeten, men det er den som hindrer meg mest i å kunne gjøre noe i løpe av dagen. Denne gangen var vi heldigvis godt forberedt på hvordan det mest sansynlig ville bli. Første gang var er stort sjokk. Jeg som trodde de fleste gravide overdrev plagene x10. Karma? :rolleyes:
 
Kan du få tilrettelegging på jobb? F.eks bli sykemeldt litt og f.eks jobbe med litt administrativt arbeid? Å komme seg ut blandt folk er kjempebra om man plages med litt kipe tanker eller letter psykiske plager.

Men her må du bare kjenne etter selv. Om du og legen blir enig om at det beste for deg er å være sykemeldt en periode til f.eks dere får svar på neste UL så må du ikke ha dårlig samvitighet for det!

Jeg er 100% sykemeldt pga. bekkenløsning. Å gå hjemme tærer veldig på psyken og føler jeg blir isolert fra omverden når det er så vanskelig å komme seg ut. Hadde jeg bare kunne gjort en ting om dagen, utover ting som å stå opp, stelle seg/dusje, smørre frokost og gå på do, så hadde det vært å kunne vært noen timer på jobb. Aldri følt meg så unyttig og overflødig i hele mitt liv, som i dette og forje svangerskap. Å kunne være litt i arbeid betyr mye mer for folk enn de selv ofte tror, før de har gått hjemme en stund. Forje svangerskap måtte jeg ha psykologhjelp til å takle tapet av kroppen, dens funksjoner og det å bli så "isolert" fra omverden. Nå var og er bekenløsning bare toppen av kransekaka av plager i graviditeten, men det er den som hindrer meg mest i å kunne gjøre noe i løpe av dagen. Denne gangen var vi heldigvis godt forberedt på hvordan det mest sansynlig ville bli. Første gang var er stort sjokk. Jeg som trodde de fleste gravide overdrev plagene x10. Karma? :rolleyes:

Du minner meg mye om meg selv!

Jeg er førstegangsgravid med termin i starten av juli, og ble sykemeldt denne uka her.
Hatt et virus som har hengt i i 2 uker nå, og derfor vært veldig rolig - ligget mest på sofaen.

Før jeg ble syk var jeg plaget med lavt blodtrykk (er det fortsatt, og særlig når jeg er i aktivitet - holder på å svime) og vanskelig for meg å sette grenser for meg selv på jobb - har tenkt at graviditet er jo ingen sykdom! Nå har jeg veldig høy hvilepuls i tillegg, og sannelig har jeg ikke nå fått bekkenløsning som ødelegger nattesøvnen også. Har grått mye den siste uka, får dårlig samvittighet overfor jobb og lurer på om jeg takler bli mer nå.....

Jeg var HELT sikker på at jeg ikke kom til å få en plage i svangerskapet da jeg er lett, frisk og "god i kroppen" til vanlig. Aldri hatt vond rygg, ledd, har lavt blodtrykk - ingenting i veien med meg noen gang. Så det har vært et stort sjokk for meg også!

Men man MÅ ta hensyn til babyen, og faktisk ikke være egoistisk i forhold til at en selv taper ansikt eller hva man nå føler.
Det jobber jeg med nå - å se det på den måten istedet for å være skamfull over å være sykemeldt!
 
Du minner meg mye om meg selv!

Jeg er førstegangsgravid med termin i starten av juli, og ble sykemeldt denne uka her.
Hatt et virus som har hengt i i 2 uker nå, og derfor vært veldig rolig - ligget mest på sofaen.

Før jeg ble syk var jeg plaget med lavt blodtrykk (er det fortsatt, og særlig når jeg er i aktivitet - holder på å svime) og vanskelig for meg å sette grenser for meg selv på jobb - har tenkt at graviditet er jo ingen sykdom! Nå har jeg veldig høy hvilepuls i tillegg, og sannelig har jeg ikke nå fått bekkenløsning som ødelegger nattesøvnen også. Har grått mye den siste uka, får dårlig samvittighet overfor jobb og lurer på om jeg takler bli mer nå.....

Jeg var HELT sikker på at jeg ikke kom til å få en plage i svangerskapet da jeg er lett, frisk og "god i kroppen" til vanlig. Aldri hatt vond rygg, ledd, har lavt blodtrykk - ingenting i veien med meg noen gang. Så det har vært et stort sjokk for meg også!

Men man MÅ ta hensyn til babyen, og faktisk ikke være egoistisk i forhold til at en selv taper ansikt eller hva man nå føler.
Det jobber jeg med nå - å se det på den måten istedet for å være skamfull over å være sykemeldt!

Kipt at du også er blitt såpass mye plaget. Det er et sjokk ja, når man brått ikke fungere som man skulle tro og håpet :confused:

Men anngående jobb og sykemelding så har det ingenting med å miste ansikt for meg. Men i en hektisk hverdag er jobben det mest sosiale jeg har, mye ansvar på jobb og føler at jeg gjør stor nytte. Sånn som ting er nå mister jeg både det sosial og følelsen av mestring. Sånn som ting er nå føler jeg at jeg ikke mestrer noe. Mestring er noe av det viktigste man har i hverdagen. Føler man at man ikke mestrer på jobb eller ellers i hverdagen, er det kort vei til depresjon. Så jeg jobber med å bruke teknikker jeg lærte fra psykologen i forje svangerskap, ikke legge for mye planer for dagen og heller trekke frem de små tingene og se verdien av de. Som at jeg i går faktisk klarte å lage middag eller at jeg i dag har klart å gå gjennom mye av babyklærne etter første baby :smug:

I første svangerskap kjennte jeg nok også mer på nederlaget og dette medå miste ansikt med å ikke klare å jobbe. Syntes det var flaut. Og var redd for hva kollegaer , sjefen og andre tenkte om meg. Men de skjønnte ganske fort hvordan ting var og tror ingen hadde noe annet enn sympati med meg.

Der må du sikkert jobbe litt med deg selv for å klara å ikke ha dårlig samvitighet om du ikke er der enda, som du absolutt ikke bør ha! Men du klarer det nok etter vært. Som du sier. Er du og lille som er viktigst! :Heartred
 
Back
Topp