Sykemelding og graviditet

Mary Evelyn

Mary Evelyn

Glad i forumet
Det sies at antall sykemeldte gravide har økt mot hva som var tilfellet før.. Er det noen som har kunnskap om tallene bak tallene? Jeg har mange venninner som har vært gravide de siste årene. Noen, og ja, de fleste, har vært sykemeldte, helt eller delvis. Men årsakene har jo vært helt klare, og har ingenting med "nå" og "da" og gjøre. De kan altså ikke forklares i sløvskap. Jeg lurer meg på om økt antall sykemeldte gravide faktisk kan komme av at flere kvinner er i jobb nå mot før..? Hva tror dere?
 
Det er jo faktisk ikke umulig. Jeg måtte sykemeldes fordi jeg spydde som en gris. Man har jo ingenting å gjøre på jobb når man konstant må løpe på dass for å spy. Så det var helt klart sykemeldingsgrunnlag. Denne gangen slapp jeg sykemelding, men så er jeg ikke i jobb heller. ;-) 
 
Tror helt klart at det spiller inn. Andelen kvinner i fulltidsarbeid (utenfor hjem vel og merke) har jo aldri vært høyere. Kom over en artikkel om det en gang ifbm forskning på bekkenløsning og kvinners opplevelse av den, men husker ikke hvor det var jeg fant den... Men den konkluderte med at det er urealististk å vente at alle klarer 100% jobb, ta seg av familie og hus (deler av disse oppgavene faller fremdeles mest på kvinner) OG gå gravid. At det å bære fram et barn er en fysisk (og psykisk) krevende jobb som bør ha større anerkjennelse rett og slett. Mange av dagens yrker er også dårlig kompatible med ting man bør unngå med f.eks bekkenløsning - mye sitte/stå i samme stilling osv. Noen klarer seg jo superfint, noen få snylter systemet, men de aller fleste av de som blir helt / delvis sykemeldt har nok gode grunner for det!
 

Det der akkurat det der som får meg til å føle meg som en snylter og syter! Kjenner jeg blir forbanna av all de "svangerskap er ingen sykdom" folkene som mener det er en selvfølge at alle gravide skal kunne klare å jobbe 100 % til babyen kommer og helst være klar til jobb dagen etter! 

Selv jobber jeg i bhg og har slitt med hodepine siden uke 9 eller 10. Nå er jeg i uke 23 og er fortsatt en god del plaget. Har vært fullt sykemeldt i rundt 3 uker og halvt sykemeldt i 4 uker. Og egentlig så skulle jeg ha sykemeldt meg lenge før! Stakkars barn, jeg har ikke vært psykisk tilstede på jobb siden jeg ble gravid, jeg var/er hissig og har null tolmodighet pga kvalme (som nå har gitt seg) og hodepine. Da har jeg absolutt ingenting på jobb å gjøre, i mine øyne. Pluss at tempoet på en avdeling med 15 barn i alderen 1- 6 år er høyt og med et stadig mer skranglete bekken og "psyke" så klarer jeg rett og slett ikke å henge med en hel dag, 5 dager i uka PLUSS at man da har mann og barn hjemme man må ta seg av, og et hus.. 
Med 50% sykemelding føler jeg at jeg har jobbet full dag, på en god, normal, ikke- gravid dag og det holder LENGE for min del. Det er tross alt mer enn jobb som betyr noe her i livet og jeg vil kose meg med å være gravid. Jeg vil ikke se på graviditeten som en pest og en plage og være ulykkelig hele svangerskapet fordi jeg presser meg til å yte maks på jobb og hjemme. 

Men tilbake til mine tanker om det der, før var kvinnene hjemme å styrte med barn og hjemmet. Og DET blir noe annet... Presset på oss har økt noe grassalt, vi skal holde orden hjemme, oppdra barn, gjøre mannen fornøyd OG yte maks på jobb. Før så var man "bare" hjemme, i allefall mange. Og før (har jeg inntrykk av) hadde man ikke respekt for kroppens signaler, da var det ikke noe kjære mor jobb til du stuper liksom, så var det vel å ty til flaska som en utkobling;P Haha. Mulig jeg drar den litt langt, men det irriterer meg så jævlig og jeg føler meg så truffet av de uttalelsene om at svangerskapet er ingen sykdom for jeg føler at jeg bare syter og klager og at jeg egentlig bare burde bite tennene sammen å yte maks på jobb og hjemme til ungen er ute.... 

 
Åh, denne tråden trengte jeg akkurat nå. Jeg har så mye vondt nå at jeg har beslutta å kaste inn håndkleet. Har legetime i morgen. Men man føler seg jo som en sutrekopp når en ikke klarer å jobbe, så jeg har hatt litt blandede følelser. Vondtene er ikke imaginære akkurat; bekkenet er skikkkkkelig vondt, ryggen krangler, jeg er sliten, trøtt, kvalm, har vondt i hodet og hoster og hoster etter siste tur i svømmehallen der det var bitrende kaldt i garderobe/dusjrom..så kanskje jeg faktisk skylder meg selv, min datter, min mann og den lille som vokser i magen å la jobb være jobb de siste 12 ukene før permisjonen trer i kraft?
 
Les denne: http://www.dagen.no/Nyheter/Samfunn/tabid/248/articleView/true/ModuleId/37410/Default.aspx Jeg tror det ligger en del her. Og jeg tror faktisk ikke at kvinner før bare ignorerte signalene med en liten "kneet" eller en røyk, selv om de nok også gjorde det innimellom, men jeg tror det var en langt mer etablert enighet og forståelse rundt det at man skulle ta det roligere når man var gravide. Det var vanligere at familiene bodde nærmere hverandre(blivende besteforeldre), og lettere å hjelpe til. Så tror jeg også at kroppen er mer avansert enn at hormoner fører til "unødig sutring", men at følelsen som dukker opp i oss med ønske om å trappe ned på jobb og ta det mer rolig, er et viktig bidrag til best mulig trivsel for barnet. Jeg har tenkt svært mye på dette den siste tiden, da jeg merket at jeg "vil" være mer hjemme og ta det rolig, men ikke har andre plager enn at jeg er svært sliten. Jeg er av typen som jobber mye, og greide ikke helt holde meg borte fra jobb sist jeg var sykemeldt. Typen min bekymrer seg litt for det. Anyway: etter et par turer innom føden med sterke kynnere ble det på sist kontroll snakk om hvor sliten som er for sliten. Og jeg innser at ønsket mitt om å være mer hjemme og ta det rolig(som jeg har ignorert da jeg følte det var "sutrehormoner" som sto bak), faktisk var noe jeg skulle lyttet til. Synes ingen skal ha dårlig samvittighet for sykemelding under svangerskap. Heller tvert imot. Dette handler faktisk om liv og helse, og er en svært liten del av vår yrkeskarriere totalt.
 
Jeg skulle veldig gjerne ha jobbet 100 %, men bekkenet tillater ikke at jeg sitter i samme stilling hele dagen.. Hadde jeg fått en recliner og en bærbar maskin på kontoret hadde jeg neppe hatt noe problem med å jobbe fullt, men det har ikke kommuna råd til å tilrettelegge for meg, så da jobber jeg 50 % og må ha vikar i 50 %.. Helt greit det altså, for jeg får gjort mye mer hjemme enn jeg ville ha gjort om jeg jobbet fullt, og kan kose meg mer på sofaen med sprellebaby i magen ;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp