Sykemelding for deg og partner

[Qwertyu]

Hei!

Bare av ren nysgjerrighet. Hvor lenge var du sykemeldt etter at du mistet? Og hvor lenge var partneren din sykemeldt?

Jeg er selv sykemeldt i 3 uker første omgang, samboer i 2. Disse fikk vi på sykehuset og må kontakte fastlege for evt videre sykemelding.

Nå føles det ut som jeg aldri skal bli klar for jobb igjen, jeg griner bare jeg ser mennesker jeg er glad i og klarer ikke konsentrere meg om noe som helst. Tenker bare på vår lille skatt

Vet at det nok er veldig individuelt. Sosionomen på sykehuset sa også at alt fra 6 uker til 6 måneder var vanlig. Hun anbefalte også å «passe på» når man går tilbake, så man ikke presser seg før man er klar og da får seg en smell og blir enda lenger sykemeldt.

Jeg kjenner også på at jeg ikke er klar for at mannen skal tilbake på jobb allerede fra mandag av. Jeg føler på en vanvittig avhengighet ovenfor han, og jeg er livredd for å være alene nå i starten...

 

[Iva82]

Jeg har vært 2 uker og hadde 1 uke tidligere planlagt ferie. Mannen min bare 1 uke. Sosionom sa at vi bør ta 6uker noe jeg tenker er lurt. Du må bli forsiktig og ta kontakt med fastlege for å få det du trenger. Stor klem,det blir bedre jeg lover det,ikke snart desverre

 

[Veivalsa]

Hei!

Bare av ren nysgjerrighet. Hvor lenge var du sykemeldt etter at du mistet? Og hvor lenge var partneren din sykemeldt?

Jeg er selv sykemeldt i 3 uker første omgang, samboer i 2. Disse fikk vi på sykehuset og må kontakte fastlege for evt videre sykemelding.

Nå føles det ut som jeg aldri skal bli klar for jobb igjen, jeg griner bare jeg ser mennesker jeg er glad i og klarer ikke konsentrere meg om noe som helst. Tenker bare på vår lille skatt

Vet at det nok er veldig individuelt. Sosionomen på sykehuset sa også at alt fra 6 uker til 6 måneder var vanlig. Hun anbefalte også å «passe på» når man går tilbake, så man ikke presser seg før man er klar og da får seg en smell og blir enda lenger sykemeldt.

Jeg kjenner også på at jeg ikke er klar for at mannen skal tilbake på jobb allerede fra mandag av. Jeg føler på en vanvittig avhengighet ovenfor han, og jeg er livredd for å være alene nå i starten...

Jeg var sykemeldt i nærmere 4 mnd etter mistet. Mannen følte for å komme tilbake til hverdagen i sin sorg, så han var borte fra 1 uke etter begravelsen. Jeg synes det var godt å være alene, men ser jo nå i ettertid at jeg burde hatt noen å snakke med i løpet av ukene, litt mer enn jeg gjorde og at jeg faktisk var for mye alene. Samtidig orket jeg ikke noe annet. Det var litt venninner iblant, men jeg burde absolutt ha tatt kontakt med helsestasjonen for å få psykolog og samtaler med jordmor mye tidligere.
Uansett, ikke noe rart at du ikke ønsker å være alene helt enda kanskje mannen kan være hjemme litt lenger og eventuelt har kortere arbeidsdager i begynnelsen.

Det er ingen fasit i denne sorgen, men jeg anbefaler dere veldig å snakke med noen profesjonelle. Det er ofte mye kortere ventetid via helsestasjonen, vet dessverre en del som får avslag på psykolog via fastlege etter å ha mistet barnet sitt (det er visst for normalt å gå gjennom livets største sorg til at man skal trenge hjelp) og at det er lange ventetider.
Men jeg skjønner godt at du ikke føler deg klar hverken til jobb eller å være alene, og det er så rett og viktig ikke å presse seg for mye i begynnelsen. Selv synes jeg bare en tur på butikken var helt utmattende i lang tid etterpå.
Har dere vurdert å melde dere inn i LUB?

Stor klem i en vanskelig tid

 

[Qwertyu]

Jeg var sykemeldt i nærmere 4 mnd etter mistet. Mannen følte for å komme tilbake til hverdagen i sin sorg, så han var borte fra 1 uke etter begravelsen. Jeg synes det var godt å være alene, men ser jo nå i ettertid at jeg burde hatt noen å snakke med i løpet av ukene, litt mer enn jeg gjorde og at jeg faktisk var for mye alene. Samtidig orket jeg ikke noe annet. Det var litt venninner iblant, men jeg burde absolutt ha tatt kontakt med helsestasjonen for å få psykolog og samtaler med jordmor mye tidligere.
Uansett, ikke noe rart at du ikke ønsker å være alene helt enda kanskje mannen kan være hjemme litt lenger og eventuelt har kortere arbeidsdager i begynnelsen.

Det er ingen fasit i denne sorgen, men jeg anbefaler dere veldig å snakke med noen profesjonelle. Det er ofte mye kortere ventetid via helsestasjonen, vet dessverre en del som får avslag på psykolog via fastlege etter å ha mistet barnet sitt (det er visst for normalt å gå gjennom livets største sorg til at man skal trenge hjelp) og at det er lange ventetider.
Men jeg skjønner godt at du ikke føler deg klar hverken til jobb eller å være alene, og det er så rett og viktig ikke å presse seg for mye i begynnelsen. Selv synes jeg bare en tur på butikken var helt utmattende i lang tid etterpå.
Har dere vurdert å melde dere inn i LUB?

Stor klem i en vanskelig tid

Mannen her er nok også mer klar enn meg, han har heldigvis begynt tilbake på fotballtrening og har vært med på en kamp hittil. Når han er på trening reiser jeg til mamma fordi jeg kvir meg sånn til å være alene. Nå har han legetime idag om en timestid og jeg vurderer faktisk å sitte i bilen imens... Selvom jeg vet at jeg hadde hatt godt av å benytte sjangsen til å være alene hjemme!

Kan jeg spørre hva du gjorde på når du var hjemme? Jeg ser på TV, sitter konstant på telefonen og har nå begynt å hekle litt for å få vekk den konstante scrollingen på telefonen. Vi har i tillegg gjort en del hjemme, gått gjennom bod, vaskerom og garderobeskap hittil. Tenker å ta opp igjen treningen når mannen går tilbake på jobb. Trene litt på dagtid for å få dagen til å gå, og kroppen til å bli sliten.

Jeg blir også ekstremt sliten av alt jeg gjør. Jeg iheltenker alt, jeg tør ikke gå på senteret eller noe fordi jeg er så redd for å møte folk. Når jeg skulle ha kjole til begravelsen kjørte jeg i over en time for å heller ta et senter hvor jeg var 100% sikker på at jeg ikke kom til å møte på noen bekjente.

Jeg har takket ja til sorggruppe gjennom sykehuset, då venter på oppstart her (usikker på når det er) også har jeg snakket litt med jordmoren som tok mot henne og som var på jobb og var ansvarlig for oss disse tre dagene i ettertid.
Har vært innpå LUB og sett, vurdert å melde oss inn men føler ikke at jeg er helt klar for at de ringer oss enda.

Tusen takk for fint svar!

 

[Hjertemor]

Jeg er fortsatt ikke i jobb, det er veldig inviduelt når man kommer tilbake til jobb, men ja du må lytte på deg selv. Jeg mistet sønnen min i 2018, mai. Og begynte å føle meg klar nå, men så ble jeg gravid og oppfølging av de som har mistet er en full tidsjobb i seg selv så er fortsatt ikke i jobb. Og glad for at jeg har fått min tid. Det har vært et ekstremt tøft år. Sier som over gå i sorggrupper i LUB! Anbefaler virkelig at dere melder dere inn så dere kan begynne i sorggrupper der, starter rundt denne tiden så dere ikke må vente for lenge.
Jeg kan ikke si jeg gjorde noe de tre første månedene annet enn å gråte, skrike og være apatisk. Skrive begynte jeg med etterhvert også serier, men tok tid til jeg greide andre mennesker, og tok måneder til jeg greide å kjøre bil alene å stole på meg selv. Prøv virkelig å kontakt LUB for da kan dere få noen å prate med som har opplevd det samme. Virkelig viktig for min del å kunne prate med noen, ventet lenge følte jeg, siden jeg mistet i mai og grupper starter rundt august september. Men lytt til lubs råd, de virker rare men fy de hjelper Kondolerer så mye

 

[Veivalsa]

Mannen her er nok også mer klar enn meg, han har heldigvis begynt tilbake på fotballtrening og har vært med på en kamp hittil. Når han er på trening reiser jeg til mamma fordi jeg kvir meg sånn til å være alene. Nå har han legetime idag om en timestid og jeg vurderer faktisk å sitte i bilen imens... Selvom jeg vet at jeg hadde hatt godt av å benytte sjangsen til å være alene hjemme!

Kan jeg spørre hva du gjorde på når du var hjemme? Jeg ser på TV, sitter konstant på telefonen og har nå begynt å hekle litt for å få vekk den konstante scrollingen på telefonen. Vi har i tillegg gjort en del hjemme, gått gjennom bod, vaskerom og garderobeskap hittil. Tenker å ta opp igjen treningen når mannen går tilbake på jobb. Trene litt på dagtid for å få dagen til å gå, og kroppen til å bli sliten.

Jeg blir også ekstremt sliten av alt jeg gjør. Jeg iheltenker alt, jeg tør ikke gå på senteret eller noe fordi jeg er så redd for å møte folk. Når jeg skulle ha kjole til begravelsen kjørte jeg i over en time for å heller ta et senter hvor jeg var 100% sikker på at jeg ikke kom til å møte på noen bekjente.

Jeg har takket ja til sorggruppe gjennom sykehuset, då venter på oppstart her (usikker på når det er) også har jeg snakket litt med jordmoren som tok mot henne og som var på jobb og var ansvarlig for oss disse tre dagene i ettertid.
Har vært innpå LUB og sett, vurdert å melde oss inn men føler ikke at jeg er helt klar for at de ringer oss enda.

Tusen takk for fint svar!

Jeg hørte på ENORMT mye lydbøker via storytel, så det kan anbefales. Da fikk jeg et mentalt pusterom, samtidig som man ikke får den følelsen av å se på mobil eller skjerm, jeg føler meg alltid litt fjern i hodet etterpå etter mye mobilscrolling. Også strikket jeg masse mens jeg hørte på lydbøker. Prøvde også å gå litt turer og trene, men det var ikke mye jeg orket. Sorg kan være fysisk utmattende selv om man sitter helt stille. Men jeg hadde krefter til å gjøre litt kreative ting, som å pusse opp litt møbler og håndarbeid. Det var aktiviteter som ga meg noe, og det var godt.

Sorggruppe gjennom sykehuset blir sikkert fint. Vi har ikke tilbud på sykehuset her, derfor ble det gjennom LUB. De kan også sette deg i kontakt med en person som kan ha hatt veldig lik historie som dere og det er mye støtte i å kunne snakke med noen som har vært gjennom det samme. Når du er klar for det om dere melder dere inn i LUB nå, kan du alltids skrive i mailen at du ønsker at de venter noen uker med å ringe også. Men det er veldig forståelsesfulle personer som er vant til at man gråter masse, masse i den andre enden av røret

 

[XuperB]

Etter 3 uker, og det var alt for tidlig. Begynte å trene på treningssenter også og pusha meg alt for mye. Fikk meg en skikkelig knekk, kroppen klappa helt sammen i tillegg til at jeg sleit psykisk. Fikk heldigvis god hjelp med det mentale, og ro etterfulgt av sakte opptrening fiksa kroppen. Men det tok lang tid.

Mannen etter ei eller to, husker ikke helt.

 

[Qwertyu]

Jeg er fortsatt ikke i jobb, det er veldig inviduelt når man kommer tilbake til jobb, men ja du må lytte på deg selv. Jeg mistet sønnen min i 2018, mai. Og begynte å føle meg klar nå, men så ble jeg gravid og oppfølging av de som har mistet er en full tidsjobb i seg selv så er fortsatt ikke i jobb. Og glad for at jeg har fått min tid. Det har vært et ekstremt tøft år. Sier som over gå i sorggrupper i LUB! Anbefaler virkelig at dere melder dere inn så dere kan begynne i sorggrupper der, starter rundt denne tiden så dere ikke må vente for lenge.
Jeg kan ikke si jeg gjorde noe de tre første månedene annet enn å gråte, skrike og være apatisk. Skrive begynte jeg med etterhvert også serier, men tok tid til jeg greide andre mennesker, og tok måneder til jeg greide å kjøre bil alene å stole på meg selv. Prøv virkelig å kontakt LUB for da kan dere få noen å prate med som har opplevd det samme. Virkelig viktig for min del å kunne prate med noen, ventet lenge følte jeg, siden jeg mistet i mai og grupper starter rundt august september. Men lytt til lubs råd, de virker rare men fy de hjelper Kondolerer så mye

Takk for svar! Og gratulerer med en liten skatt på vei! Har du tett oppfølging nå i dette svangerskapet?

Ja, jeg skal melde oss inn der. Tenkte se på det litt imorgen. Har bestilt den lille sorgboka derfra og fikk den igår, har lest litt smått i den allerede.

Tusen takk!

 

[Qwertyu]

Jeg hørte på ENORMT mye lydbøker via storytel, så det kan anbefales. Da fikk jeg et mentalt pusterom, samtidig som man ikke får den følelsen av å se på mobil eller skjerm, jeg føler meg alltid litt fjern i hodet etterpå etter mye mobilscrolling. Også strikket jeg masse mens jeg hørte på lydbøker. Prøvde også å gå litt turer og trene, men det var ikke mye jeg orket. Sorg kan være fysisk utmattende selv om man sitter helt stille. Men jeg hadde krefter til å gjøre litt kreative ting, som å pusse opp litt møbler og håndarbeid. Det var aktiviteter som ga meg noe, og det var godt.

Sorggruppe gjennom sykehuset blir sikkert fint. Vi har ikke tilbud på sykehuset her, derfor ble det gjennom LUB. De kan også sette deg i kontakt med en person som kan ha hatt veldig lik historie som dere og det er mye støtte i å kunne snakke med noen som har vært gjennom det samme. Når du er klar for det om dere melder dere inn i LUB nå, kan du alltids skrive i mailen at du ønsker at de venter noen uker med å ringe også. Men det er veldig forståelsesfulle personer som er vant til at man gråter masse, masse i den andre enden av røret

Det høres fint ut! Kanskje jeg skal høre litt på lydbøker jeg også mens jeg hekler. Nå ser vi på litt serier bare.
Ja, dette er noen av det mest utmattende jeg har vært borti! Føler meg så utslitt til tross for at jeg stortsett ikke gjør noe fysiskt anstrengende.

Jeg skal melde oss inn i LUB imorgen

 

[Qwertyu]

Etter 3 uker, og det var alt for tidlig. Begynte å trene på treningssenter også og pusha meg alt for mye. Fikk meg en skikkelig knekk, kroppen klappa helt sammen i tillegg til at jeg sleit psykisk. Fikk heldigvis god hjelp med det mentale, og ro etterfulgt av sakte opptrening fiksa kroppen. Men det tok lang tid.

Mannen etter ei eller to, husker ikke helt.

Det forstår jeg at kan ha føles alt for tidlig ut ja. Mener sosionomen anbefalte hvertfall 6 måneder.

Godt at du fikk hjelp og kom deg ovenpå igjen! Sender deg en god klem

 

[Igloo]

Jeg var 100% sykemeldt i 6 uker, og gradert sykemeldt i rett over 4 måneder etter det. Jeg følte meg absolutt ikke klar etter 6 uker, men jeg begynte med å jobbe kun 20% og økte sakte men sikkert. Det funket fint for min del

 

[Hjertemor]

Takk for svar! Og gratulerer med en liten skatt på vei! Har du tett oppfølging nå i dette svangerskapet?

Ja, jeg skal melde oss inn der. Tenkte se på det litt imorgen. Har bestilt den lille sorgboka derfra og fikk den igår, har lest litt smått i den allerede.

Tusen takk!

Tusen takk, ja har veldig tett oppfølging, og fått valg om hvor jeg vil følges opp. Så nå følges jeg opp tett av sykehuset, med jm og lege derfra. Ul annen hver Uke og kan komme når jeg vil innom om jeg trenger det. Men det er uansett super vanskelig å være gravid igjen. Og sorgen vanskelig å takle mens jeg er gravid.
Ja LUB er mest for at dere skal få møte likesinnede (noe jeg tenkte var helt på tryne når jeg mistet), men herregud så godt det var den første samtalen med en som faktisk forsto hva jeg følte og sa.
Håper dere lytter til hva som er rett for dere og gjør det, i sorg så har ingen rett eller galt, det er deres sorg

 

[Qwertyu]

Jeg var 100% sykemeldt i 6 uker, og gradert sykemeldt i rett over 4 måneder etter det. Jeg følte meg absolutt ikke klar etter 6 uker, men jeg begynte med å jobbe kun 20% og økte sakte men sikkert. Det funket fint for min del

Takk for svar! Jeg har også bestemt meg for å gå gravis tilbake, men veldig usikker på når jeg er klar!

 

[Qwertyu]

Tusen takk, ja har veldig tett oppfølging, og fått valg om hvor jeg vil følges opp. Så nå følges jeg opp tett av sykehuset, med jm og lege derfra. Ul annen hver Uke og kan komme når jeg vil innom om jeg trenger det. Men det er uansett super vanskelig å være gravid igjen. Og sorgen vanskelig å takle mens jeg er gravid.
Ja LUB er mest for at dere skal få møte likesinnede (noe jeg tenkte var helt på tryne når jeg mistet), men herregud så godt det var den første samtalen med en som faktisk forsto hva jeg følte og sa.
Håper dere lytter til hva som er rett for dere og gjør det, i sorg så har ingen rett eller galt, det er deres sorg

Fant de ut hvorfor du mistet sist? Helt lov å ikke svare om du føler for det altså!
Så fantastisk at du følges så tett opp, det er jeg sikker på at jeg også vil trenge når vi blir gravide igjen!

Nå har jeg meldt meg inn og sendt forespørsel om å få bli med i sorggruppe der. Den har oppstart allerede på tirsdag, men det er den eneste som er satt opp her i år. Spent på om det er ledig plass!

 

[Hjertemor]

Fant de ut hvorfor du mistet sist? Helt lov å ikke svare om du føler for det altså!
Så fantastisk at du følges så tett opp, det er jeg sikker på at jeg også vil trenge når vi blir gravide igjen!

Nå har jeg meldt meg inn og sendt forespørsel om å få bli med i sorggruppe der. Den har oppstart allerede på tirsdag, men det er den eneste som er satt opp her i år. Spent på om det er ledig plass!

Håper du får plass i sorggruppene, den er gullverdt. Ja krybbedød i magen, altså ingen årsak som de fant. Så derfor blir jeg vel ekstra redd også selv om jrg hat fått kub test og sjekkes hele tiden, for døden sitter veldig fast i meg. Håper du får nå og når du blir gravid igjen en tett oppfølging. LUB sine sorggrupper er godt å ha. Jeg syntes hvertfall det, et sted der alt er godtatt. Hvorfor mistet dere? Og hvor langt gammel var barnet i magen? Som sagt må ikke svare

 

[Qwertyu]

Håper du får plass i sorggruppene, den er gullverdt. Ja krybbedød i magen, altså ingen årsak som de fant. Så derfor blir jeg vel ekstra redd også selv om jrg hat fått kub test og sjekkes hele tiden, for døden sitter veldig fast i meg. Håper du får nå og når du blir gravid igjen en tett oppfølging. LUB sine sorggrupper er godt å ha. Jeg syntes hvertfall det, et sted der alt er godtatt. Hvorfor mistet dere? Og hvor langt gammel var barnet i magen? Som sagt må ikke svare

Så forferdelig trist forstår godt at det sitter fast i deg, døden er så uforutsigbar og skremmende!
Jeg hadde verdens fineste jordmor til å ta imot vår kjære lille skatt, hun har ringt meg en gang og skulle ringe igjen. Er så takknemlig for henne, virkelig! Hun har gjort alt dette til å samtidig som det er trist, så er det fint. Kommer til å huske henne resten av livet vårt. Snakk om engel på jorden!

Vi venter på svar på alle prøver, det vil ta noen måneder. Men etter all sannsynlighet har jeg en svak livmorhals så jeg vil få satt inn cerklage tidlig i neste svangerskap og få ganske tett oppfølging.
Jeg var på føden 21+0 pga noen stikkende smerter i underlivet og da så de at jeg hadde 1,3cm åpning men lang og fin livmorhals. Den så ut som en trakt.. Ble innlagt for observasjon og neste morgen var det åpnet seg til 1,8cm. Fikk reise hjem for å vente etter eget ønske. Reiste inn igjen fredag morgen og da var åpningen 4cm og vi ble lagt rett på en fødestue. Der lå vi hele fredag. Fredag kveld startet riene og lørdag morgen ble vår lille skatt født (21+3). Den dagen stoppet livet vårt opp og jeg kjenner at jeg sliter ekstremt med å «starte det» igjen...

 

[Hjertemor]

Så forferdelig trist forstår godt at det sitter fast i deg, døden er så uforutsigbar og skremmende!
Jeg hadde verdens fineste jordmor til å ta imot vår kjære lille skatt, hun har ringt meg en gang og skulle ringe igjen. Er så takknemlig for henne, virkelig! Hun har gjort alt dette til å samtidig som det er trist, så er det fint. Kommer til å huske henne resten av livet vårt. Snakk om engel på jorden!

Vi venter på svar på alle prøver, det vil ta noen måneder. Men etter all sannsynlighet har jeg en svak livmorhals så jeg vil få satt inn cerklage tidlig i neste svangerskap og få ganske tett oppfølging.
Jeg var på føden 21+0 pga noen stikkende smerter i underlivet og da så de at jeg hadde 1,3cm åpning men lang og fin livmorhals. Den så ut som en trakt.. Ble innlagt for observasjon og neste morgen var det åpnet seg til 1,8cm. Fikk reise hjem for å vente etter eget ønske. Reiste inn igjen fredag morgen og da var åpningen 4cm og vi ble lagt rett på en fødestue. Der lå vi hele fredag. Fredag kveld startet riene og lørdag morgen ble vår lille skatt født (21+3). Den dagen stoppet livet vårt opp og jeg kjenner at jeg sliter ekstremt med å «starte det» igjen...

Huff ikke lett når barn dør uansett hvordan, men hørtes ut som en tung prosess Ja hvis de finner ut hvorfor så kan de observere og passe på til neste graviditet Sønnen min bare sluttet å sparke mandag 14.mai tid dager før termin(uke39), så skal nok føde lenge før de ukene der denne gangen. Håper virkelig dere får svar, jeg syntes det var vondt å ikke få noen svar

 

[Qwertyu]

Jeg har vært 2 uker og hadde 1 uke tidligere planlagt ferie. Mannen min bare 1 uke. Sosionom sa at vi bør ta 6uker noe jeg tenker er lurt. Du må bli forsiktig og ta kontakt med fastlege for å få det du trenger. Stor klem,det blir bedre jeg lover det,ikke snart desverre

Jeg tenker nok at jeg kommer til å minst 6 uker ja. Imorgen har det gått to uker og jeg kjenner jeg overhodet ikke er klar for jobb. Skal å møte venninnegjengen min imorgen for første gang og kjenner jeg er egentlig ikke klar for det engang. Men det hjelper ikke å bare sitte hjemme, så har nok veldig godt av å ihvertfall treffe dem!

 

[Qwertyu]

Huff ikke lett når barn dør uansett hvordan, men hørtes ut som en tung prosess Ja hvis de finner ut hvorfor så kan de observere og passe på til neste graviditet Sønnen min bare sluttet å sparke mandag 14.mai tid dager før termin(uke39), så skal nok føde lenge før de ukene der denne gangen. Håper virkelig dere får svar, jeg syntes det var vondt å ikke få noen svar

Herlighet så forferdelig, så nær termin!!

 

[Hjertemor]

Herlighet så forferdelig, så nær termin!!

Ja det er vondt uansett når man mistet et barn, men ja jeg kommer aldri til å bære et barn så lenge igjen.