Svigerinne mistet i uke 28

[WonderGirl]

Hei.. som overskriften sier så fikk vi en grusom nyhet i går at min kjære svigerinne mistet prinsessa si i går.. 27+ Hun skal på sykehuset idag, og regner med at de setter i gang fødselen osv.. Jeg må inrømme at jeg føler meg rådløs.. Det er vanskelig å vite hvordan man bør forholde seg til dem, og hva man bør si osv. Og hva som kan hjelpe... Vi har lite til ingen erfaring med dette, og døpte sønnen vår dagen før nyheten.. Så jeg sitter og igjen med en smule skyldfølelse for at vi har vår friske sønn, mens de mistet datteren deres 3 mnd før termin.. </3 Vi har også ett veldig nært forhold med dem, og jeg kjenner at det er veldig vondt, og jeg kan ikke tenke meg hvor vondt de må ha det... Vi vet ennå ikke hvor lenge hun har vært død i henne... men hva kan man forvente seg om det har gått flere dager? Vet ikke helt hva jeg lurer på eller hva jeg ønsker med dette innlegget.. Men noen råd, tips, erfaringer hva som helst egentlig hadde vært fint <3

 

[Vbt]

Bør der for henne og partneren hennes. Hjelp med praktiske ting, da slikt kan være vanskelig i den første tiden. Som f.eks lag mat til de, vask klær etc, vær der, men gi de også rom. Mulig de vil slite å forhold seg til dere en stund fremover siden dere har en liten en, aksepter at det er slik det er om det er tilfellet.
Vær der over tid, og husk den lille, regn med den lille i familien deres fremover. De vil alltid ha et barn for lite.
Tips de gjerne om Lub (landsforeningen uventet barnedød) om ikke sykehuset gjør det. På Lub.no finner dere dessuten en god del ressurser både for foreldre som har mistet barn, men også for pårørende og alle andre rundt.

 

[Vbt]

Om lille har vært død noen dagen, så vil lille kunne bære preg av det. Men det anbefales i de aller fleste tilfeller å se og gjerne ta bilder av den lille. Fantasien er ofte verre enn virkeligheten.

 

[Eskimonika]

Så leit å høre for dere alle.

Vær der for dem. Gjør praktiske ting, ikke bare be dem si ifra om det er noe dere kan gjøre. kom med mat, vask klær/hus etc. Vær lydhør og var ift om de trenger litt avstand siden dere har gutten deres eller om det plutselig snur..

 

[snippsnappsnuppa]

Enig i det Eskimonika og Vbt sier. Snakk gjerne om den lille de har mistet, hvis de vil. Og ja-praktiske gjøremål som å komme med litt mat, gjøre noen ærend for dem eller liknende kan hjelpe mye. Hvis de ikke orker besøk må dere respektere det. Det kommer etterhvert, de trenger å vite at dere ser dem og forstår at de sørger. Iallefall er det min erfaring. Du må ikke ha skyldfølelse for det. Selv om en mister, så gleder en seg over hver baby som lever. Selv om det kan være veldig tungt å se andres barn. Da jeg mistet i fjor, hadde svigerinna og broren min fått baby to måneder tidligere. I starten var det godt å holde han og trøste meg litt med han, men etterhvert ble det vanskelig. Orket ikke å være med i kirka på dåpen hans, men tok en liten tur innom selskapet etterpå. Alt sånt er jo individuelt-så ikke lett å gi råd, annet enn å være der for dem konkret.

 

[Heipadei]

Vær der ! Ikke bare si det, men vis det. Spør, vær interressert. Gråt sammen, vis at du mener det. Det var det beste våre nære kunne gjøre for oss nå i november og etterpå. De vi fikk mest i vrangstrupen her var de som skrev lange avhandlinger om hvor lei seg de var, og hadde massevis av ideer hvordan vi burde gjøre det i forhold til avskjed osv. Men som aldri, ikke enda heller, har spurt oss HVA som skjedde. De har antatt.
Så bry dere, og respekter det uansett hva slags reaksjoner disse nå får etter dette. Alt svinger veldig, ikke bare dag til dag, men også time til time. Minutt for minutt.

 

[Troillmor]

Inne på LUB, Landsforeningen Uventet Barnedød, står det mye som kan være greit for både de og dere rundt å lese. Fx fra disse linkene...

https://www.lub.no/service/råd-og-veiledning

Til familie og pårørende:
https://www.lub.no/sorg/besteforeldre-familie-og-venner

Til den sørgende...
https://www.lub.no/tema/sorg/gode-råd-til-deg-som-sørger

https://www.lub.no/praktiskerad

Virker kanskje kaldt å starte med en rekke med linker, men om man virkelig vil stille opp så kan det være greit å lese igjennom. Når barnet dør i mors liv etter er det uke 22/23 mener jeg det er så blir det medisinsk sett en dødfødsel. De får nok sannsynligvis mye informasjon som dette i linkene over på sykehuset idag, om de ikke allerede har fått det...
Om barnet ikke ikke har vært dødt i mange uker eller ikke har død pga misdannelser kan de forvente seg en perfekt liten baby. Veldig liten, kanskje litt sjør/skadet i huden og mulig litt mer "rødlig/mørkere" i huden fordi ytterhuden er litt tynnere og evnt fordi døden beklagelig vis har vært på besøk ei stund... men som nevnt over her blir det somregel anbefalt å se og eller ta bilder.... uansett hudfarge så kan man finne mange små nydelige detaljer å ta bilder av. håndt/fotavtrykk kan være fint å ha. Hårlokk om der skulle være nok hår....

Jeg mistet ikke på langt nær så seint... men det jeg personlig satte mest pris på var venninner som turte å være der, venninner jeg kunne være sammen med uansett hvordan jeg følte meg akkurat den dagen, timen, minuttene osv. Noen som tålte reaksjonene mine, som turte å spørre og turte å la meg snakke og som viste de ikke glemte lille [emoji7]

Uendelig trist hver gang en mamma joiner denne hjerteskjærede klubben... mine tanker er med dere!

 

[Aoede]

Enig med de over! Vær der for de, hjelp de med ting, ha med noe ferdiglagd mat som de bare kan varme opp de første dagene de kommer hjem(det satt vi utrolig stor pris på, jeg klarte ikke å smøre meg en brødskive en gang), spør de om det du lurer på, og ikke minst vis at du fortsatt tenker på den lille fremover. Det er mange som får masse støtte i de første ukene også dabber det naturligvis av. Da er det utrolig koselig når noen andre nevner babyen selv om det har gått mange måneder/år. Ikke tenk på at du ikke vil minne de på det som har skjedd, for det tenker man på hele tiden og etterhvert hver dag uansett.

Utrolig trist å høre om! Og prøv å ikke ha dårlig samvittighet for din lille baby, det er sikkert litt vemodig for de som har mistet men de ville ikke at du skulle vært uten din lille.

 

[snippsnappsnuppa]

Det Aoede skriver- at en nevner babyen og viser at en husker den, det betyr så vanvittig mye. Ja, det er tøft å snakke om, men det er mye verre når folk ikke gjør det, selv om de ikke har glemt det så blekner det fort for dem det ikke gjelder.

 

[Moderator Eve]

Huff. Noe så tragisk.... Sender bare klemmer uten noen gode råd dessverre...

 

[Igloo]

Enig med de over.

Og ikke slutt å snakke om babyen/spørre hvordan de har det etter noen uker. Sorgen vil vare en stund selv om de etterhvert klarer å smile og le, og da er det godt at andre husker på babyen og hva som har skjedd.

Den kan kanskje virke litt rart, men etterhvert kan du kanskje spørre om du kan få se bilde av henne? Selv om gutten min var død følte jeg noe av den samme stoltheten som jeg hadde da jeg fikk datteren min, og hadde lyst til å vise han frem til andre. Noe av det jeg husker best fra sykehuset er at en av jordmødrene kom innom rommet vårt etter han var født, gikk bort og så godt på han og sa: "For en nydelig gutt". Jeg vet jo at han så liten og død ut, men det var utrolig godt å høre. Det er ikke sikkert at de tenker likt på å vise han frem, men kanskje ihvertfall takke ja hvis de spør.

 

[Eskimonika]

Enig med de over.

Og ikke slutt å snakke om babyen/spørre hvordan de har det etter noen uker. Sorgen vil vare en stund selv om de etterhvert klarer å smile og le, og da er det godt at andre husker på babyen og hva som har skjedd.

Den kan kanskje virke litt rart, men etterhvert kan du kanskje spørre om du kan få se bilde av henne? Selv om gutten min var død følte jeg noe av den samme stoltheten som jeg hadde da jeg fikk datteren min, og hadde lyst til å vise han frem til andre. Noe av det jeg husker best fra sykehuset er at en av jordmødrene kom innom rommet vårt etter han var født, gikk bort og så godt på han og sa: "For en nydelig gutt". Jeg vet jo at han så liten og død ut, men det var utrolig godt å høre. Det er ikke sikkert at de tenker likt på å vise han frem, men kanskje ihvertfall takke ja hvis de spør.

Og de er så absolutt nydelige, bare dessverre ikke i live mer..

 

[Troillmor]

Og de er så absolutt nydelige, bare dessverre ikke i live mer..

Sååå sant!! De er like vakkre som hvilke som helst nyfødt, bare beklageligvis uten pust og hjerteslag. OG uansett hvor prega hud/farge er av døden så skal det mye til å ikke finne noen detaljer å forelske seg i...

Her er de pitte pitte ørsmå perfekte tærne brent seg inn på netthinnen. Husker dem som dagen jeg så dem [emoji7], enda det snart er 5 år siden.

 

[WonderGirl]

Tusen hjertelig takk for alle svar.. Sitter med hjertet i halsen og venter. Hun har akkurat begynt med små rier, så får se når hun kommer Kjenner jeg har veldig lyst å se henne på bilder og håper hun ser vakker ut Vakker er hun uansett. Utrolig gode tips dere har. Skal prøve å ta de inn og lese de linkene Det er utrolig rart og være pårørende for jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal reagere. Merker sorgen kommer i bølger her. Og jeg kan ikke forstår hvordan de må ha det nå jeg blir lei meg fordi jeg ser for meg hvordan de må ha det høres helt absurd ut. Det mangler absolutt ett barn i familien