M
Meg1
Guest
Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, eller forklare meg for å få ut alt jeg tenker på.. Men jeg føler at her inne kan jeg i det minste få luftet tankene litt, og få ut ting jeg har inni meg.
Jeg og samboer venter vårt første barn. Vi er begge veldig glade, spente og veldig klar for et lite nytt menneske i livene våre.
Vi har god kontakt med min familie, søsken, foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. Den lille i magen kommer til å bli elsket.
Så var det hans familie.. Der er historien en helt annen..
Det er så mye dritt som kommer fra den siden, jeg vet ikke helt hvor jeg står der.
Samboer har hatt lite kontakt med sin familie gjennom årene, når vi ble sammen møtte jeg hans familie etter ca 1.5 år. Da var det 3 år siden han hadde sett de.
Han har hatt en røff oppvekst, foreldre som ikke syns han er god nok, som syns han er en dårlig person, og er blitt stemplet som familiens sorte får. Jeg vet ikke alt, men noe.. Far truet med pisk og belte og andre ting i barndommen, det var mye alkohol hos stefar, mobbing i oppveksten osv. Det er veldig mye baksnakking, mye stygge ting som blir sagt. Når jeg møtte de hadde de allerede et bilde av hvordan jeg var som person, pga eldste søsteren hans hadde møtt meg et par ganger tidligere.
Han flyttet vekk fra hjembygden, og hadde en litt tøff periode med mye alkohol og prøving av diverse stoffer.
Dette er han ferdig med for lenge siden, det er ikke noe problem i livene våre nå.
Moren hans har uttrykt at hun syns ting var bedre før, at han alltid endrer seg og stenger familien ute når han får seg kjæreste. Før var han ettergivende, moren er ekspert på å gi han dårlig samvittighet..
Nå som vi venter en liten sliter han veldig med dårlig samvittighet for ting som ikke er skjedd enda. Han ønsker ikke noe kontakt med familien, men han tenker på fremtiden til barnet vårt, om han har rett til å nekte barnet å besøke sine besteforeldre. Han tenker på barnedåp. Han vil det skal være en lykkelig, fin dag, men for han blir den bare det uten familien hans tilstede. Men så tenker han på reaksjonene som da vil komme, og blir veldig deppet.
Sist gang vi snakket om dette sa jeg "men hva om JEG ikke vil at barnet skal ha kontakt!?".. For det er helt ærlig noe jeg tenker på.. Jeg vet hvordan de har ødelagt kjæresten min, hva han sliter med pga familien og den oppveksten han har hatt.. Jeg ønsker ikke en sånn innflytelse på mitt barn!
Jeg kan ikke være sikker på fremtiden.. Men jeg tror han kommer til å knekke, og invitere de i barnedåp, la de ha kontakt osv. Selv om det kommer til å gå hardt ut over han selv.
Har så mange tanker rundt dette.. Er det egoistisk av han å ikke ønske de i livet vårt, i barnet vårt sitt liv? Er det egoistisk av meg å tenke det samme? Noen andre der ute, som har en tanke de vil dele med meg?
Jeg og samboer venter vårt første barn. Vi er begge veldig glade, spente og veldig klar for et lite nytt menneske i livene våre.
Vi har god kontakt med min familie, søsken, foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. Den lille i magen kommer til å bli elsket.
Så var det hans familie.. Der er historien en helt annen..
Det er så mye dritt som kommer fra den siden, jeg vet ikke helt hvor jeg står der.
Samboer har hatt lite kontakt med sin familie gjennom årene, når vi ble sammen møtte jeg hans familie etter ca 1.5 år. Da var det 3 år siden han hadde sett de.
Han har hatt en røff oppvekst, foreldre som ikke syns han er god nok, som syns han er en dårlig person, og er blitt stemplet som familiens sorte får. Jeg vet ikke alt, men noe.. Far truet med pisk og belte og andre ting i barndommen, det var mye alkohol hos stefar, mobbing i oppveksten osv. Det er veldig mye baksnakking, mye stygge ting som blir sagt. Når jeg møtte de hadde de allerede et bilde av hvordan jeg var som person, pga eldste søsteren hans hadde møtt meg et par ganger tidligere.
Han flyttet vekk fra hjembygden, og hadde en litt tøff periode med mye alkohol og prøving av diverse stoffer.
Dette er han ferdig med for lenge siden, det er ikke noe problem i livene våre nå.
Moren hans har uttrykt at hun syns ting var bedre før, at han alltid endrer seg og stenger familien ute når han får seg kjæreste. Før var han ettergivende, moren er ekspert på å gi han dårlig samvittighet..
Nå som vi venter en liten sliter han veldig med dårlig samvittighet for ting som ikke er skjedd enda. Han ønsker ikke noe kontakt med familien, men han tenker på fremtiden til barnet vårt, om han har rett til å nekte barnet å besøke sine besteforeldre. Han tenker på barnedåp. Han vil det skal være en lykkelig, fin dag, men for han blir den bare det uten familien hans tilstede. Men så tenker han på reaksjonene som da vil komme, og blir veldig deppet.
Sist gang vi snakket om dette sa jeg "men hva om JEG ikke vil at barnet skal ha kontakt!?".. For det er helt ærlig noe jeg tenker på.. Jeg vet hvordan de har ødelagt kjæresten min, hva han sliter med pga familien og den oppveksten han har hatt.. Jeg ønsker ikke en sånn innflytelse på mitt barn!
Jeg kan ikke være sikker på fremtiden.. Men jeg tror han kommer til å knekke, og invitere de i barnedåp, la de ha kontakt osv. Selv om det kommer til å gå hardt ut over han selv.
Har så mange tanker rundt dette.. Er det egoistisk av han å ikke ønske de i livet vårt, i barnet vårt sitt liv? Er det egoistisk av meg å tenke det samme? Noen andre der ute, som har en tanke de vil dele med meg?