Som noen sikkert har fått med seg, sliter vi med at 3 åringen vår blir overstimulert, sliten og sint, etter lange dager eller når det har foregått mye. Hun sliter også med søvnen, både og sove og oppvåkninger, og noen netter våkner hun og har ett voldsomt raserianfall. Dette skjer så og si aldri flere netter på rad (disse raserianfallene). Hun sliter med leggingen, og virker engstelig. [&o]
Nå har jeg vært på østlandet i 3 netter, måtte over og hjelpe søsteren min med noen ting, og i natt var fjerde natten på rad som jentungen hadde ett skikkelig raserianfall. [:(] Om det er fordi det har skjedd mye (barnehage + noen timer barnevakt) eller fordi jeg er borte, men uansett er samvittigheten skikkelig svart! [:(]
Aner ikke hva vi skal gjøre med dette, vi orker ikke og ha det slik mer, orker ikke og se hun sliter mer, og føler oss så hjelpesløse!
Har nå fått henvisning til søvnsenter av fastlegen, men så skulle psykologen på helsestasjonen skrive vedlegg, og det har vi ventet på i 3 uker. Ringte og purret i dag, så nå kommer det i posten i begynnelsen av neste uke. Men så skal vi jo vente på time også.
Har også kontakt med psykologen på helsestasjonen som sagt, men hun har egentlig veldig lite råd og gi oss, da vi har prøvd alt hun kan anbefale. Hun skal komme hjem og filme oss på ettermiddagstid, for og lettere kunne gi råd om hvordan vi skal håndtere trass/raseriet som oppstår på dagtid, men her også er det jo bare og vente og vente. Hun skulle også nevne datteren vår og hennes problemer i ett møte hos bup, så jeg er veldig spent på hva de sier. Men nok en gang er det venting.
Har også søkt på nytt om ekstra ressurser i barnehagen, til ekstra skjerming, men det får hun ikke før tidligst til høsten om vi er heldige og får i det hele tatt. Fikk avslag for det året her.
Nå begynner jeg og føle meg desperat. Problemene har vedvart i 2-2,5 år, bare endret form i perioder. Vi er lei av ventingen, vi vil ha hjelp NÅ! Siden hun er prematur, og mange av disse problemene skyldes overstimulering og utrygghet, så øker det også sansynligheten for senere og andre senskader (konsentrasjonsvansker/++), så vi er ikke interessert i og vente lenger. Jeg føler på en måte man leker med sjangsene her.
Vi er ute fra all oppfølging pga. prematuriteten, det har vi vært siden hun var ett år korrigert, så det har vært/er en kamp og få hjelp. Og for alle ting de skal utelukke går det ca. ett halvt år eller noe, før VI må finne en ny mulig grunn, og vente på undersøkesle av dette også. Det tar jo evigheter, og ingen ting blir bedre.
Skulle så forferdelig gjerne hatt oppfølging av ett tverrfaglig team, slik at vi slapp og gjøre all jobben med og finne ut hva det kan vøre, hvor vi skal henvende oss, overbevise om at vi trenger hjelp ++ gang på gang. Nå er det nok! Problemene eskalerer, og vi er redd for at vi får en mer og mer utrygg unge, med dårligere og dårligere søvn og dager, og vi føler oss helt hjelpesløse!
Det ser også ut som at kurset jeg skal begynne på til uken går fløyten, rett og slett fordi det ikke virker som hun kan ha lengre dager i barnehagen. [:(] Selv om jeg gjør det som er riktig for datteren min, så har jeg ett stort behov for og ha noe annet og tenke på og annet og gjøre enn og bare være mor nå. Nå har jeg gått hjemme i over tre år, og blir skikkelig deprimert og tømt for energi av det. [:(]
Aner ikke hva vi skal gjøre, eller kan gjøre, annet enn og fortsette og vente og se på at ting blir vanskeligere og vanskeligere. [:(] Det ER jo ting som skal skje fremover, så vi får jo ikke sagt stort på det, men jeg synes alt tar for lang tid!
Nå har jeg vært på østlandet i 3 netter, måtte over og hjelpe søsteren min med noen ting, og i natt var fjerde natten på rad som jentungen hadde ett skikkelig raserianfall. [:(] Om det er fordi det har skjedd mye (barnehage + noen timer barnevakt) eller fordi jeg er borte, men uansett er samvittigheten skikkelig svart! [:(]
Aner ikke hva vi skal gjøre med dette, vi orker ikke og ha det slik mer, orker ikke og se hun sliter mer, og føler oss så hjelpesløse!
Har nå fått henvisning til søvnsenter av fastlegen, men så skulle psykologen på helsestasjonen skrive vedlegg, og det har vi ventet på i 3 uker. Ringte og purret i dag, så nå kommer det i posten i begynnelsen av neste uke. Men så skal vi jo vente på time også.
Har også kontakt med psykologen på helsestasjonen som sagt, men hun har egentlig veldig lite råd og gi oss, da vi har prøvd alt hun kan anbefale. Hun skal komme hjem og filme oss på ettermiddagstid, for og lettere kunne gi råd om hvordan vi skal håndtere trass/raseriet som oppstår på dagtid, men her også er det jo bare og vente og vente. Hun skulle også nevne datteren vår og hennes problemer i ett møte hos bup, så jeg er veldig spent på hva de sier. Men nok en gang er det venting.
Har også søkt på nytt om ekstra ressurser i barnehagen, til ekstra skjerming, men det får hun ikke før tidligst til høsten om vi er heldige og får i det hele tatt. Fikk avslag for det året her.
Nå begynner jeg og føle meg desperat. Problemene har vedvart i 2-2,5 år, bare endret form i perioder. Vi er lei av ventingen, vi vil ha hjelp NÅ! Siden hun er prematur, og mange av disse problemene skyldes overstimulering og utrygghet, så øker det også sansynligheten for senere og andre senskader (konsentrasjonsvansker/++), så vi er ikke interessert i og vente lenger. Jeg føler på en måte man leker med sjangsene her.
Vi er ute fra all oppfølging pga. prematuriteten, det har vi vært siden hun var ett år korrigert, så det har vært/er en kamp og få hjelp. Og for alle ting de skal utelukke går det ca. ett halvt år eller noe, før VI må finne en ny mulig grunn, og vente på undersøkesle av dette også. Det tar jo evigheter, og ingen ting blir bedre.
Skulle så forferdelig gjerne hatt oppfølging av ett tverrfaglig team, slik at vi slapp og gjøre all jobben med og finne ut hva det kan vøre, hvor vi skal henvende oss, overbevise om at vi trenger hjelp ++ gang på gang. Nå er det nok! Problemene eskalerer, og vi er redd for at vi får en mer og mer utrygg unge, med dårligere og dårligere søvn og dager, og vi føler oss helt hjelpesløse!
Det ser også ut som at kurset jeg skal begynne på til uken går fløyten, rett og slett fordi det ikke virker som hun kan ha lengre dager i barnehagen. [:(] Selv om jeg gjør det som er riktig for datteren min, så har jeg ett stort behov for og ha noe annet og tenke på og annet og gjøre enn og bare være mor nå. Nå har jeg gått hjemme i over tre år, og blir skikkelig deprimert og tømt for energi av det. [:(]
Aner ikke hva vi skal gjøre, eller kan gjøre, annet enn og fortsette og vente og se på at ting blir vanskeligere og vanskeligere. [:(] Det ER jo ting som skal skje fremover, så vi får jo ikke sagt stort på det, men jeg synes alt tar for lang tid!
