Svangerskapsdepresjon

[H-2023]

Hei.
Jeg vet at det stort sett bare er positive tanker og følelser (bortsett fra noe nervøsitet og uro) her, og jeg vil ikke dra ned positiviteten, men jeg vil høre om det er noen med erfaringer her, kanskje spesielt fra tidligere svangerskap. Jeg sliter veldig med min egen psyke i svangerskapet (jeg er 14+0) og kan ikke beskrive det som noe annet enn at jeg er veldig deprimert og har ganske mørke tanker. Dette startet tidlig og jeg har snakket med fastlege som har henvist meg til DPS. i mellomtiden har jeg kontaktet en privat psykolog (har ikke råd til dette over lang tid men til jeg eventuelt hører noe fra DPS), men jeg opplever at hun ikke tar meg alvorlig og nesten fniser litt og har holdningen at sånn er det bare sånn er det med disse hormonene ho ho ho typ. Jeg merker selv at dette er alvorlig og tankene mine er periodevis svært ille. En ting som også bekymrer meg er at alle sier at sånn man har det postpartum er myyyye verre enn graviditet og graviditet er bare småtteri. Jeg er veldig redd for hvordan det da skal bli. Jeg er også redd for å snakke om dette fordi jeg tenker at jeg skal komme på neste ultralyd og ikke se hjerteslag og da vil det være idioti at jeg brukte tid på dette.
Jeg lurer på om det er noen her som har opplevd noe lignende og at det har gått bra, om noen har tips, og om noen kan fortelle om hvordan det gikk postpartum etter depresjon i svangerskapet.

 

[HegeHG]

Trist å høre at du går gjennom dette meg godt du har tatt tak og bedt om hjelp.

Ingen erfaring med svangerskapsdepresjon, men gikk selv gjennom en depresjon i 2021-2022. Vært innom tre forskjellige psykologer og det var ikke før den siste (dps) jeg virkelig følte jeg fikk hjelpen jeg trengte. Hvis du ikke føler denne psykologen du går til nå tar deg alvorlig så ville jeg ha byttet, det er ikke vits å sløse bort tiden med en psykolog som ikke passer til deg!

 

[HCS]

Hei.
Jeg vet at det stort sett bare er positive tanker og følelser (bortsett fra noe nervøsitet og uro) her, og jeg vil ikke dra ned positiviteten, men jeg vil høre om det er noen med erfaringer her, kanskje spesielt fra tidligere svangerskap. Jeg sliter veldig med min egen psyke i svangerskapet (jeg er 14+0) og kan ikke beskrive det som noe annet enn at jeg er veldig deprimert og har ganske mørke tanker. Dette startet tidlig og jeg har snakket med fastlege som har henvist meg til DPS. i mellomtiden har jeg kontaktet en privat psykolog (har ikke råd til dette over lang tid men til jeg eventuelt hører noe fra DPS), men jeg opplever at hun ikke tar meg alvorlig og nesten fniser litt og har holdningen at sånn er det bare sånn er det med disse hormonene ho ho ho typ. Jeg merker selv at dette er alvorlig og tankene mine er periodevis svært ille. En ting som også bekymrer meg er at alle sier at sånn man har det postpartum er myyyye verre enn graviditet og graviditet er bare småtteri. Jeg er veldig redd for hvordan det da skal bli. Jeg er også redd for å snakke om dette fordi jeg tenker at jeg skal komme på neste ultralyd og ikke se hjerteslag og da vil det være idioti at jeg brukte tid på dette.
Jeg lurer på om det er noen her som har opplevd noe lignende og at det har gått bra, om noen har tips, og om noen kan fortelle om hvordan det gikk postpartum etter depresjon i svangerskapet.

Sniker. Jeg slet med svangerksapsdwpresjon med han som er fem måneder nå. Gikk allerede til psykolog pga tidligere greier, så det var jo praktisk. Helt enig i kmmentearen over - viktig at du finner en som passer deg. Jeg har faktisk videokonsultasjoner med min psykolog fordi vi startet opp under covid, og så fortsatte vi sånn. Men det vil si at su sannsynligvis kan velge folk lenger unna hvis det funker bedre. Vet det finnes noen som kan svangerskap litt ekstra godt - uten at jeg kommer på i farten. Ville også stilt meg spørsmålet; hva trenger jeg egentlig nå? For meg var det å ikke jobbe for mye, og ikke være for mye alene. Så her ble mannen faktisk 50% sykemeldt i flere måneder pga meg. (Ja, jeg vet at det egentlig ikke går an, men alternativet er pleiepenger, som resulterer i samme kostnad for staten, men med mye mer styr for både oss og staten.). Det er tungt å stå i, men jeg lover at det er lys i andre enden av tunnelen. Jeg utviklet heller ikke fødselsdepresjon, så det er ikke sånn at det er selvsagt

 

[Lilly!]

Hei.
Jeg vet at det stort sett bare er positive tanker og følelser (bortsett fra noe nervøsitet og uro) her, og jeg vil ikke dra ned positiviteten, men jeg vil høre om det er noen med erfaringer her, kanskje spesielt fra tidligere svangerskap. Jeg sliter veldig med min egen psyke i svangerskapet (jeg er 14+0) og kan ikke beskrive det som noe annet enn at jeg er veldig deprimert og har ganske mørke tanker. Dette startet tidlig og jeg har snakket med fastlege som har henvist meg til DPS. i mellomtiden har jeg kontaktet en privat psykolog (har ikke råd til dette over lang tid men til jeg eventuelt hører noe fra DPS), men jeg opplever at hun ikke tar meg alvorlig og nesten fniser litt og har holdningen at sånn er det bare sånn er det med disse hormonene ho ho ho typ. Jeg merker selv at dette er alvorlig og tankene mine er periodevis svært ille. En ting som også bekymrer meg er at alle sier at sånn man har det postpartum er myyyye verre enn graviditet og graviditet er bare småtteri. Jeg er veldig redd for hvordan det da skal bli. Jeg er også redd for å snakke om dette fordi jeg tenker at jeg skal komme på neste ultralyd og ikke se hjerteslag og da vil det være idioti at jeg brukte tid på dette.
Jeg lurer på om det er noen her som har opplevd noe lignende og at det har gått bra, om noen har tips, og om noen kan fortelle om hvordan det gikk postpartum etter depresjon i svangerskapet.

Så godt å høre at du er henvist til DPS! Jeg er helt enig i det andre over her sier, når psykologen oppfører seg sånn - bytt!
Disse har spesialisert seg på kvinnehelse, svangerskap og småbarnstid, og de tilbyr digital oppfølging:

Forside

www.klinikkpartum.no

Kommunen din skal også ha et lavterskel tilbud innen for psykisk helse, hvor du raskt skal kunne få time. Så kanskje snakk med jordmor?

Jeg tenker at en behandlet svangerskapsdepresjon ikke trenger å bli en enorm fødselsdepresjon. Innen du kommer så langt kan du ha kommet langt

 

[FruJohnsen]

Jeg hadde en begynnende svangerskapsdepresjon forrige gang jeg gikk gravid. Jeg er litt usikker på hvor langt det gikk, for alt var bare tåke og mørkt. Men jeg fikk ikke depresjon i barseltiden. Jeg var tvert imot i ekstase og full av endorfiner. Jeg fikk en depresjon igjen senere, men det hadde ikke noe med svangerskap eller barsel å gjøre. Så det kan gå fint

Redigert: jeg vil bare legge til at du aldri skal behøve å kjenne på at du drar ned stemninga eller noe sånt. Vi er flere her som ikke har det rosenrødt hele tiden og det plass til alle følelser her. Både de gode og de vonde, de er en del av det.

 

[Aaavinter]

Jeg tenker at det er så viktig at man innser det og oppsøker hjelp, det er søren ikke lett det heller.

Jeg har heldigvis ikke depresjon nå. Men er veldig obs på faresignalene, for jeg tror nok det fort kan komme. Men jeg tror nok jeg er mer tilbøyelig å få det i barsel.

Selv om dette er en ønsket graviditet på mange måter, så ser jeg på ingen måte like positivt å rosenrødt på ting denne gangen som sist. Jeg vet vel mer hva jeg går til kanskje.

Har dessverre vært mange mørke tanker om både kommende graviditet og barseltiden.

Jeg må dessverre innrømme at jeg synes mye av det var grusomt sist, men jeg hadde også en baby som var veldig krevende og det var bare gråt og ingen søvn, vi var stort sett stuck hjemme i evig gråt, ingen andre fikk tatt henne noe særlig, for hun bare gren enda mer hos andre, var mega klengete på meg og hadde total seperasjonsangst fra meg LEENGE. Kjenner på mange måter at den erfaringen har skremt meg litt fra å få en til ganske lenge, men til slutt så ble det jo slik. Selv om jeg synes svangerskap og barsel har vært dritt så har jo resten av tiden med snuppa mi vært fantastisk, så prøver å huske at slike perioder går over og at det langsiktig blir bra.

Jeg er faktisk livredd for å få en til baby som er like krevende. Så jeg håper bare så mye at jeg får en baby som er mer tilpass denne gangen, og forhåpentligvis en med bedre sovehjerte.

Nåværene er nå 5 år, hun vokner fremdeles hver natt omtrent. Og jeg kjenner at tanken på å ha to stk som vokner på natten gjør at jeg blir helt gal bare av å tenke på det. Og det er nok dette med søvnmangel som fort kan utløse en depresjon hos meg.

Så jah, liten lufting av mine mørke tanker.

Men vit at alt er ikke rosenrødt for alle her heller hele tiden, og jeg synes her skal være god takhøyde for å lufte de vonde og vanskelige tingene, for det er tross alt de som
Man kanskje i stor grad har behov for en forum av mennesker i lignende situasjon å søke råd og trøst hos.

 

[Engelpia]

Jeg lurer på om jeg selv kan ha svangerskaps depresjon, har hatt mange år tidligere med depresjon og. Jeg er nå i uke 14 og klarer ikke glede meg. Føler liksom alt er mørkt. Skal til jordmor i morgen og lurer på å prate med henne. Er ofte jeg tenker at jeg ikke burde bli mamma, at jeg ikke vil bli en god mor

 

[Kaffekanna]

Ikke erfaring med svangerskapsdepresjon eller post partum, men jeg hadde depresjon i mange år før, og gikk til alskens av behandlere. Spesielt han ene på DPS sugde totalt, gikk til han lenge, men var ikke noe for meg. Fikk byttet etter mye om og men og da hjalp det seg. Ble vel 15 forskjellige ila 10 år, og bare kanskje 5-6 som var gode. Vare å bytte til du finner noen for deg. Ikke noe poeng å gå til noen du ikke klikker med, det hjelper hverken deg eller dem.

Håper ting blir bedre! Lykke til!!

 

[H-2023]

Sniker. Jeg slet med svangerksapsdwpresjon med han som er fem måneder nå. Gikk allerede til psykolog pga tidligere greier, så det var jo praktisk. Helt enig i kmmentearen over - viktig at du finner en som passer deg. Jeg har faktisk videokonsultasjoner med min psykolog fordi vi startet opp under covid, og så fortsatte vi sånn. Men det vil si at su sannsynligvis kan velge folk lenger unna hvis det funker bedre. Vet det finnes noen som kan svangerskap litt ekstra godt - uten at jeg kommer på i farten. Ville også stilt meg spørsmålet; hva trenger jeg egentlig nå? For meg var det å ikke jobbe for mye, og ikke være for mye alene. Så her ble mannen faktisk 50% sykemeldt i flere måneder pga meg. (Ja, jeg vet at det egentlig ikke går an, men alternativet er pleiepenger, som resulterer i samme kostnad for staten, men med mye mer styr for både oss og staten.). Det er tungt å stå i, men jeg lover at det er lys i andre enden av tunnelen. Jeg utviklet heller ikke fødselsdepresjon, så det er ikke sånn at det er selvsagt

Takk for at du deler en del av den store pakka her er at jeg strever veldig med og i jobben min. Jeg ble gravid bare en måned etter at jeg byttet jobb, og min nye sjef er tydelig misfornøyd med at jeg underpresterer. Jeg gjør så godt jeg kan, men jeg har vanskeligheter med konsentrasjon og synes det er vanskelig å håndtere en sjef som åpenbart er veldig misfornøyd med meg. Det gjør på en måte at jeg kløner det til enda mer. Han er veldig misfornøyd med at jeg var borte fra jobb en uke fordi jeg fikk covid, så jeg tør rett og slett ikke sykmelde meg. Jeg føler jeg må gjøre en bedre jobb før jeg kan prioritere/fortjene å sykmelde meg. Vet det høres idiotisk ut, men egen selvverdi synker også veldig av å ikke prestere godt på noen områder av livet.

 

[H-2023]

Så godt å høre at du er henvist til DPS! Jeg er helt enig i det andre over her sier, når psykologen oppfører seg sånn - bytt!
Disse har spesialisert seg på kvinnehelse, svangerskap og småbarnstid, og de tilbyr digital oppfølging:

Forside

www.klinikkpartum.no

Kommunen din skal også ha et lavterskel tilbud innen for psykisk helse, hvor du raskt skal kunne få time. Så kanskje snakk med jordmor?

Jeg tenker at en behandlet svangerskapsdepresjon ikke trenger å bli en enorm fødselsdepresjon. Innen du kommer så langt kan du ha kommet langt

Tusen takk for tipset, jeg har bestilt meg en time hos den klinikken og håper på bedre hell jeg har ikke time hos jordmor før i januar, men vil ta det opp med henne da. Fastlegen min har sendt henvisning dit det var mulig, og det var visst dps i dette tilfellet, med mindre jeg ville bytte fødeplass til Ullevål, de har visst et annet tilbud for de som skal føde der.

 

[H-2023]

Jeg hadde en begynnende svangerskapsdepresjon forrige gang jeg gikk gravid. Jeg er litt usikker på hvor langt det gikk, for alt var bare tåke og mørkt. Men jeg fikk ikke depresjon i barseltiden. Jeg var tvert imot i ekstase og full av endorfiner. Jeg fikk en depresjon igjen senere, men det hadde ikke noe med svangerskap eller barsel å gjøre. Så det kan gå fint

Redigert: jeg vil bare legge til at du aldri skal behøve å kjenne på at du drar ned stemninga eller noe sånt. Vi er flere her som ikke har det rosenrødt hele tiden og det plass til alle følelser her. Både de gode og de vonde, de er en del av det.

Takk for svar, jeg håper at jeg kan oppleve det samme som deg og at barseltiden blir lysere tider

 

[H-2023]

Jeg tenker at det er så viktig at man innser det og oppsøker hjelp, det er søren ikke lett det heller.

Jeg har heldigvis ikke depresjon nå. Men er veldig obs på faresignalene, for jeg tror nok det fort kan komme. Men jeg tror nok jeg er mer tilbøyelig å få det i barsel.

Selv om dette er en ønsket graviditet på mange måter, så ser jeg på ingen måte like positivt å rosenrødt på ting denne gangen som sist. Jeg vet vel mer hva jeg går til kanskje.

Har dessverre vært mange mørke tanker om både kommende graviditet og barseltiden.

Jeg må dessverre innrømme at jeg synes mye av det var grusomt sist, men jeg hadde også en baby som var veldig krevende og det var bare gråt og ingen søvn, vi var stort sett stuck hjemme i evig gråt, ingen andre fikk tatt henne noe særlig, for hun bare gren enda mer hos andre, var mega klengete på meg og hadde total seperasjonsangst fra meg LEENGE. Kjenner på mange måter at den erfaringen har skremt meg litt fra å få en til ganske lenge, men til slutt så ble det jo slik. Selv om jeg synes svangerskap og barsel har vært dritt så har jo resten av tiden med snuppa mi vært fantastisk, så prøver å huske at slike perioder går over og at det langsiktig blir bra.

Jeg er faktisk livredd for å få en til baby som er like krevende. Så jeg håper bare så mye at jeg får en baby som er mer tilpass denne gangen, og forhåpentligvis en med bedre sovehjerte.

Nåværene er nå 5 år, hun vokner fremdeles hver natt omtrent. Og jeg kjenner at tanken på å ha to stk som vokner på natten gjør at jeg blir helt gal bare av å tenke på det. Og det er nok dette med søvnmangel som fort kan utløse en depresjon hos meg.

Så jah, liten lufting av mine mørke tanker.

Men vit at alt er ikke rosenrødt for alle her heller hele tiden, og jeg synes her skal være god takhøyde for å lufte de vonde og vanskelige tingene, for det er tross alt de som
Man kanskje i stor grad har behov for en forum av mennesker i lignende situasjon å søke råd og trøst hos.

Takk for at du deler dine tanker det høres ut som en tøff periode, forstår godt at du har bekymringer for nestemann. Heldigvis er babyer forskjellige som alle andre, og det er ikke noe mer sannsynlig at du får en som er helt lik søskenet på sovingen.
Kjenner meg veldig igjen i at søvnmangel kan være utløsende for depresjonen, og jeg har ikke engang noen barn så jeg føler ikke jeg kan si det. Men skjønner iallefall at det må ha vært tøffe tak.

 

[H-2023]

Jeg lurer på om jeg selv kan ha svangerskaps depresjon, har hatt mange år tidligere med depresjon og. Jeg er nå i uke 14 og klarer ikke glede meg. Føler liksom alt er mørkt. Skal til jordmor i morgen og lurer på å prate med henne. Er ofte jeg tenker at jeg ikke burde bli mamma, at jeg ikke vil bli en god mor

Snakket du med jordmoren din om dette? fikk du noen tips eller hjelp?

 

[H-2023]

Ikke erfaring med svangerskapsdepresjon eller post partum, men jeg hadde depresjon i mange år før, og gikk til alskens av behandlere. Spesielt han ene på DPS sugde totalt, gikk til han lenge, men var ikke noe for meg. Fikk byttet etter mye om og men og da hjalp det seg. Ble vel 15 forskjellige ila 10 år, og bare kanskje 5-6 som var gode. Vare å bytte til du finner noen for deg. Ikke noe poeng å gå til noen du ikke klikker med, det hjelper hverken deg eller dem.

Håper ting blir bedre! Lykke til!!

Takk for at du sier det. Føles som at det er jeg som er vanskelig som ikke bare kan være fornøyd med den hjelpen jeg får. Men det hjelper å høre andre si at det er lov å bytte

 

[Aaavinter]

Takk for at du deler dine tanker det høres ut som en tøff periode, forstår godt at du har bekymringer for nestemann. Heldigvis er babyer forskjellige som alle andre, og det er ikke noe mer sannsynlig at du får en som er helt lik søskenet på sovingen.
Kjenner meg veldig igjen i at søvnmangel kan være utløsende for depresjonen, og jeg har ikke engang noen barn så jeg føler ikke jeg kan si det. Men skjønner iallefall at det må ha vært tøffe tak.

Det er helt sant, det er ikke sikkert det blir like vanskelig med neste, hun var nok mye preget av mageplager fra tidlig av ( noe hun fremdeles er plaget av og får medisin for hver dag) men det tok dessverre lang tid før vi fikk skikkelig hjelp eller utredning på sykehuset, hun fikk medisin for magen fra 6 mnd, men hun var vell 10-11 mnd før vi synes behandlingen startet å fungere skikkelig.

Så forhåpentligvis vil ikke neste ha samme utfordringene

 

[Engelpia]

Snakket du med jordmoren din om dette? fikk du noen tips eller hjelp?

Hei ja snakket med henne om det. Hun sendte henvisning til psykolog i oktober og sa at vi egentlig sku hatt samtale med psykologen nå til onsdag men psykologen hadde blitt syk så vi skal ta det på nyåret