Svangerskapsdepresjon?

[Junibaby]

Jeg hadde et veldig tungt svangerskap i 2016. Slet med tunge tanker, håpløshet og ensomhet. Mannen var helt håpløs i svangerskapet, følte jeg. Jeg fikk for meg så mye rart, og følte oppriktig han skulle forlate meg annenhvert sekund. Det var så ille at jeg daglig så på leiligheter på Finn. Fordi jeg selv trodde han skulle forlate meg. Jeg vet i dag at de følelsene jeg hadde, tomheten, ensomheten og tristheten kom av hormoner og at min samboer oppførte seg helt ‘normalt’ gjennom svangerskapet. Han trodde det hadde «rablet» for meg store deler av svangerskapet og han hadde nok rett, men så det ikke selv og snakket ikke med noen andre om det. Det gikk over når barnet var ute, og alt ble «normalt» igjen.

I dag er jeg 13+4 i nytt svangerskap, og jeg håpet i det lengste jeg skulle slippe dette på ny. Siste uka har de samme tankene, ensomheten og tomheten kommet snikende tilbake og jeg føler på ny at samboer er helt håpløs. Denne gangen vet jeg at det er «meg» det er noe «galt» med, men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal gripe fatt i dette.. Det er helt enormt vanskelig å bare skulle «ta seg sammen», da følelsene er helt reelle for meg, men sett utenfra fra andres ståsted så er det nok helt skrullete.. Har bare ikke lyst til å stå i dette i såå mange måneder til og vet ikke hva som kunne hjulpet for å få det bedre.. Jeg gleder meg over barnet som kommer, men alt ellers føles bare tomt og håpløst, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Tenker det kanskje første svangerskap og svangerskapet nå dreier seg om en svangerskapsdepresjon.. Finner mye om barseldepresjon på nett, men lite om svangerskapsdepresjon.. lurer på om noen andre der ute har opplevd lignende og har noen råd?

 

[Vil ha nummer tre]

Jeg hadde et veldig tungt svangerskap i 2016. Slet med tunge tanker, håpløshet og ensomhet. Mannen var helt håpløs i svangerskapet, følte jeg. Jeg fikk for meg så mye rart, og følte oppriktig han skulle forlate meg annenhvert sekund. Det var så ille at jeg daglig så på leiligheter på Finn. Fordi jeg selv trodde han skulle forlate meg. Jeg vet i dag at de følelsene jeg hadde, tomheten, ensomheten og tristheten kom av hormoner og at min samboer oppførte seg helt ‘normalt’ gjennom svangerskapet. Han trodde det hadde «rablet» for meg store deler av svangerskapet og han hadde nok rett, men så det ikke selv og snakket ikke med noen andre om det. Det gikk over når barnet var ute, og alt ble «normalt» igjen.

I dag er jeg 13+4 i nytt svangerskap, og jeg håpet i det lengste jeg skulle slippe dette på ny. Siste uka har de samme tankene, ensomheten og tomheten kommet snikende tilbake og jeg føler på ny at samboer er helt håpløs. Denne gangen vet jeg at det er «meg» det er noe «galt» med, men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal gripe fatt i dette.. Det er helt enormt vanskelig å bare skulle «ta seg sammen», da følelsene er helt reelle for meg, men sett utenfra fra andres ståsted så er det nok helt skrullete.. Har bare ikke lyst til å stå i dette i såå mange måneder til og vet ikke hva som kunne hjulpet for å få det bedre.. Jeg gleder meg over barnet som kommer, men alt ellers føles bare tomt og håpløst, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Tenker det kanskje første svangerskap og svangerskapet nå dreier seg om en svangerskapsdepresjon.. Finner mye om barseldepresjon på nett, men lite om svangerskapsdepresjon.. lurer på om noen andre der ute har opplevd lignende og har noen råd?

Har ikke opplevd det selv, men har to venninner som har opplevd svangerskapsdepresjon. Det de gjorde var å ta kontakt med jordmor og så fortalte de at de mistenkte svangerskapsdepresjon, da fikk de time raskt. Deretter fikk de henvisning til psykisk helsehjelp (psykolog) på helsestasjonen/familiesenteret de var knyttet til. De gikk da til samtale 1-2 dager i uka og det hjalp helt enormt ! Hun ene hadde også med partner på det (det var hun som var mest lik deg ut fra det du forteller her) og da fikk han ulike teknikker for hvordan takle hennes bekymringer: tips til hva han skulle si og gjøre.

Så jeg ville anbefalt deg å først ta kontakt med jordmor for samtale og høre med henne om du kan bli henvist videre.

Det er jo ikke uvanlig det du beskriver at du føler. Og da kan det hjelpe å få det bekreftet av en fagkyndig og også få hjelp til å bearbeide de ulike følelsene du kjenner på.

Ønsker deg lykke til og et lettere svangerskap denne gangen

 

[KriseKattaStrofe]

@Sommerfall du kan vel litt om dette?

Jeg synes du skal begynne hos fastlege, jo før jo heller. Dette kan vel mest sannsynligvis medisineres tenker jeg når det er så ille.
Ring i morgen å få deg en time, hormoner kan være noe skikkelig dritt når hodet blir så krøllete av det!

 

[Edamamebønne❤️]

Jeg hadde et veldig tungt svangerskap i 2016. Slet med tunge tanker, håpløshet og ensomhet. Mannen var helt håpløs i svangerskapet, følte jeg. Jeg fikk for meg så mye rart, og følte oppriktig han skulle forlate meg annenhvert sekund. Det var så ille at jeg daglig så på leiligheter på Finn. Fordi jeg selv trodde han skulle forlate meg. Jeg vet i dag at de følelsene jeg hadde, tomheten, ensomheten og tristheten kom av hormoner og at min samboer oppførte seg helt ‘normalt’ gjennom svangerskapet. Han trodde det hadde «rablet» for meg store deler av svangerskapet og han hadde nok rett, men så det ikke selv og snakket ikke med noen andre om det. Det gikk over når barnet var ute, og alt ble «normalt» igjen.

I dag er jeg 13+4 i nytt svangerskap, og jeg håpet i det lengste jeg skulle slippe dette på ny. Siste uka har de samme tankene, ensomheten og tomheten kommet snikende tilbake og jeg føler på ny at samboer er helt håpløs. Denne gangen vet jeg at det er «meg» det er noe «galt» med, men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal gripe fatt i dette.. Det er helt enormt vanskelig å bare skulle «ta seg sammen», da følelsene er helt reelle for meg, men sett utenfra fra andres ståsted så er det nok helt skrullete.. Har bare ikke lyst til å stå i dette i såå mange måneder til og vet ikke hva som kunne hjulpet for å få det bedre.. Jeg gleder meg over barnet som kommer, men alt ellers føles bare tomt og håpløst, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Tenker det kanskje første svangerskap og svangerskapet nå dreier seg om en svangerskapsdepresjon.. Finner mye om barseldepresjon på nett, men lite om svangerskapsdepresjon.. lurer på om noen andre der ute har opplevd lignende og har noen råd?

Hei, så kjipt å ha det sånn! Jeg har ikke erfaring med svangerskapsdepresjon, men vanlig depresjon.
I første omgang ville jeg sluttet med å bagatellisere det med å si at du er "gal", at det "rabler" for deg osv. Dere må begge to forstå at sånn er det nå, du har en diagnose, svangerskapsdepresjon, og den må tas alvorlig mens den pågår.
Som Vil ha nr tre sier, ville jeg kommet meg til jordmor og fått hjelp av psykolog. Rett og slett noen å snakke med. I tillegg er det viktig at du prater med samboer om alle tankene dine også.
Man får veldig irrasjonelle tanker med depresjon, det er en sykdom som tar over hodet på en måte. Jeg øvde meg masse på å ta over kontrollen over tankene ved at jeg fortalte om dem til andre. Det startet med psykolog, så samboer, og så klarte jeg å fortelle fler og fler om tanker og følelser jeg hadde. På denne måten hørte jeg selv hvor irrasjonelle de var og klarte å snu tankegangen. Men jeg måtte si det det høyt!
Inni hodet bestemmer sykdommen, utenfor bestemmer du
Du bør også komme deg ut og gå, sett på podcast eller favorittmusikken på ørene, og gå i en times tid, få opp pulsen, kjenn at du bruker kroppen. Klarer du å få til det hver sag, supert, men annenhver dag hjelper også masse!
Lykke til, du er sterkere enn sykdommen, dette klarer du

 

[Sommerfall]

@Sommerfall du kan vel litt om dette?

Jeg synes du skal begynne hos fastlege, jo før jo heller. Dette kan vel mest sannsynligvis medisineres tenker jeg når det er så ille.
Ring i morgen å få deg en time, hormoner kan være noe skikkelig dritt når hodet blir så krøllete av det!

Takk for tilliten kan og kan, har satt meg inn i mye da jeg har slitt med angst før og vært langt nede. Så ville være føre var.


Anbefaler podcasten mammahjerte med psykolog Ingvill på Spotify. Hun tar opp alt rundt det psykologiske i svangerskap og barsel.

Ellers vil jeg nok anbefale, som flere andre her, kontakte jordmor eller fastlege, alt ettersom hvem du er mest komfortabel med. Men jordmor kan nok mer om dette, og fastlegen er vel den som kan henvise hit og dit?
Det skal finnes et støtteapparat for de som får det litt vanskelig i svangerskapet (dette er forøvrig helt normalt ). Man blir tilbudt samtaler blant annet mener jeg å ha fått med meg.

Ellers vil jeg nok sånn generelt si å prate med mannen og være åpen med han kan hjelpe. Hjelper ofte å sette ord på tanker og følelser.
Tenk litt på hva gir deg energi og positive følelser? Denne har jeg jobbet masse med siste året. Og minsket det som drar energi.
Er det noe spesielt som utløser tankene og følelsene du har @Junibaby ? Kan mannen hjelpe til med noe, eller gjøre noe?
Jeg vet med meg selv at jeg må lære å delegere mer hjemme og ikke skulle gjøre alt selv...aner ikke hvor mange runder vi har hatt på det der...

Og aktivitet! En tur i frisk luft kan gjøre godt. Eller ha 10 min med gravid yoga. Mange fine videoer man kan følge på YouTube som går på korte økter for gravide.
Eller bare sitte å puste, høre på rolig musikk, være tilstede her og nå og gi deg selv et lite friminutt.
Hva skal til for at du skal ha det bra? Dette spør jeg meg ofte.

Noen anbefalte mamma Mia appen som fungerer fra uke 20 for akkurat denne problemstillingen. Jeg lastet den ned med en gang og venter på at den sier ifra at jeg er i uke 20.


Ikke minst...veldig modig av deg å sette så klare ord på hva du tenker og føler @Junibaby Du er langt ifra alene, selvom det kjennes sånn ut akkurat nå.

 

[Sommerfall]

Og, jeg kjenner meg ofte nedstemt nå. Og tiltaksløs. Klarer ikke å tro på at det er en liten en som ligger inni magen.
Forrige helg gråt jeg nok nesten hele helgen. Det er så mange år siden det var så fælt å være meg. Og vi kranglet så busta fløy hjemme.
Men, vi fikk pratet ut også. Og er blitt enige om at jeg må være mer åpen om hva jeg tenker og føler nå. Sambo skjønner heldigvis at det er hormoner og at jeg er ikke meg selv. Evt at vi finner noe jeg kan si når jeg ikke klarer å regulere følelsene mine. Og at han da tar det på alvor.

Jeg er forberedt på at jeg også må prate med jordmor om at nå går det litt skeis med meg. Nå er det litt for tøft og jeg/vi trenger hjelp.

 

[Sommerfall]

@Junibaby Hvordan går det med deg?