Svangerskapsdepresjon..?

B

Bkno2565662

Første møte med forumet
Jeg er 25 uker på vei, og har de siste månedene gått og kjent på at jeg ikke kjenner noen ting som helst.. Ikke noen følelser for barnet i magen, ikke engang på ultralydene vi har vært på. Ingen glede av ting som burde og tidligere har gitt meg det. Det jeg helst gjør om dagene er å sitte hjemme i sofaen og være oppgitt over at jeg her det sånn.. Jeg elsker å være på tur, men jeg har ikke overskudd og energi til å gjøre nesten noe som helst. Jeg føler meg helt ødelagt både fysisk og psykisk. Jeg føler meg rett og slett ikke som meg selv.. Dette går selvfølgelig ut over parforholdet også.. Jeg har prøvd å forklare kjæresten min at det er ikke han det er noe galt med, men at jeg rett og slett bare føler meg "tom", og at jeg håper det skal gå over.. Herregud, han er tålmodig med meg!!

Det verste er å gå ute blant folk, hvor de stiller spm om graviditeten og sier at det er "så koselig!" og "gleder du deg ikke?", og jeg ikke kjenner på Koen av disse følelsene i det hele tatt!

Pr nå er jeg enda i jobb i en liten stilling i hjemmesykepleien + at jeg jobber som vikar en annen plass. Fra min 3. arbeidsgiver får jeg svangerskapspenger, da det kan være en risikofylt jobb.. Men jeg lurer nå på om jeg burde sykemelde meg fra stillingen i hjemmesykepleien også..? Det går "greit" å være på jobb, men jeg blir jo helt utslitt av å gå hele dagen og late som alt er normalt når jeg egentlig bare føler meg dritt, og etter en dag på jobb så vet jeg at jeg blir liggende resten av kvelden..

hvordan er det å få sykemelding pga svangerskapsdepresjon, og hvor lett er det å få nødvendig hjelp med dette (les: psykolog)?

Håper inderlig at noen har erfaring med dette!
 
Hei!

Flyttet tråden din til en plass den kanskje får litt flere svar. Håper noen kan hjelpe!
 
Usikker på en del av det da. Jeg var selv sykemeldt, men det var mer pga spying konstant, bekkenløsning og migrene. Mem depresjon har jeg vært sykemeldt for utenom svangerskap da. Og det er viktig å høre på kroppen sin.

Jeg ble selv henvist til DPS i kommunen OG en psykiatrisk jordmor på sykehuset. Dette spurte jeg etter. Sistnevnte hvertfall. Best erfaring med jordmoren da. Hu gikk jeg timer til og hu ble tom med under hele fødselen. Da avlyste hu alle timene sine [emoji7] Flinkeste dama altså.

Hu kom også på hotellet etter fødsel for å prate. God som gull.

Om du sliter med å få sagt det ordentlig anbefaler jeg deg å skrive ned alle tankene. Det gjorde jeg. Og bare ga de til psyk. JM. Spesielt når jeg syns det var vanskelig å prate. Da fikk jeg det ut mye mer detaljert og akkurat som jeg følte det.

Men det gjorde veldig godt. Og når ungen kom ut var jeg stolt som bare det og overlykkelig [emoji7] Men det er jommen godt å få ut alt til noen som forstår :)

Lykke til i svangerskapet og hør på kroppen din ! Ikke godt å gå slik. Snakk med legen så finner dere nok utav det
 
Jeg fikk fødselsdepresjon med førstemann, men sett i ettertid startet nok det lenge før fødselen.
Redningen hos meg var helsesøsteren min, som er videreutdannet på det området. Gikk jevnlig til samtaler hos henne og ila 7 mnd følte jeg meg frisk igjen. Hadde også mulighet for det ambulante teamet de har på sykehuset. Jeg vil absolutt råde deg til å ta det opp med lege/jm å få hjelp med en gang. Lykke til [emoji173]️
 
Jeg fikk depresjon etter jeg fikk sønnen min og det jeg hadde ønsket jeg gjorte anderledes er å lytte til kroppen og søke tidlig hjelp.

Jeg gikk alt for lenge å holdt følelsene for meg selv så det utviklet seg videre til angst.
Jeg hørte ikke etter når kroppen sa nok og sa ingenting før jeg lå på legevakten for andre koblet opp til ekg at ja jeg sliter.
Snakk med noen om det, du er ikke alene.
 
Å bli sykmld bli sittende hjemme kan gjøre vondt verre. Ta det opp med jordmor og få noen å snakke med. Det vil bli bedre..
 
Vil bare sende deg en stor klem jeg :)
Vi skal ha nettmøte med Jordmor fra Libero den 10 oktober.
Anbefaler deg å legge inn denne teksten til henne. Hun vil nok kunne gi deg noen gode råd
 
Last edited:
Hei. Ja, omsider.. I kommunen hvor jeg bor var det ikke noe psykiatrisk team tilgjengelig, så jeg måtte vente på henvisning som lege sendte til psykiatrisk senter før jeg fikk noen å snakke med, men nå skal jeg på min første time der neste mandag, så det blir jo sikkert greit. Kjenner det blir veldig godt å få snakket med noen som kan litt om dette! Og takk for alle svar dere. :)
 
Når jeg nå leste innlegget ditt så var det som jeg skulle skrevet det selv under min graviditet!! Hadde det på akkurat samme måte som deg ut ifra det du skriver. Jeg var 40 og etter hvert 60 prosent sykemeldt etter at kroppen kjentes tappet for både glede og energi.

Skjønte på jordmoren min at hun var litt småbekymra for at jeg skulle utvikle fødselsdepresjon. Så hun henviste meg til et lavterskeltilbud hvor jeg hadde en samtale med en terapeut. Tror nok tilbudet var ment for mennesker med litt andre problemer. Fungerte hvertfall ikke for meg.
Det eneste som fungerte var å bli ferdig med svangerskapet. For når babyen min var født var det som å slå av en bryter. Plutselig kjente jeg meg som meg selv igjen!!

Tror rett og slett kroppen/hjernen min ble ekstremt påvirket av svangerskapet. I hvertfall har jeg aldri hatt det sånn verken før eller etter.
I dag har jeg ei frøken på 10 måneder, som jeg elsket fra første stund (etter jeg hadde summet meg), og har det så bra som bare det.

Så hvis du er som meg så må du bare bite tenna sammen, slapp av det du kan, og holde ut resten av svangerskapet. Så kommer gleden, energien, og ikke minst kjærligheten til barnet ditt fortere enn du aner.

Ønsker deg masse lykke til:-)
 
Sender deg en stor klem, og håper alt løser seg. Høres ikke hverken enkelt eller særlig godt ut å ha det slik, så krysser fingrene for at du får den hjelpen og støtten du trenger
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp