Er redd jeg er deprimert. Har tidligere slitt med depresjon og angst og har tatt antidepressiva og gått på behandling (kognitiv terapi). Har følt meg bra helt til jeg ble dårlig (kvalm,hypermesis) for ca 5 uker siden. Etter hvert har psyken blitt verre, særlig de siste to ukene hvor dagene stort sett har gått i å sove og ligge på sofaen. Jeg har me andre ord hatt god tid til å kverne på alle mulige tanker. Negative tanker som «Hvorfor har jeg gjort dette frivillig mot meg selv», «Og vi som hadde det så fint», er gjentagende. Håper dette gir seg når kvalmen gir seg, men føler tankene tar bare mer og mer plass og får sterkere tak. Jeg får dårlig samvittighet ovenfor mannen min som gjør alt for tiden (jobber, går på skole, handler, lager middag og holder huset sånn noelunde), i tillegg gleder han seg sånn til å fortelle til resten av familien og venner at jeg er gravid om en uke (12 uker da), men for meg er alt negativt og jeg klarer ikke å glede meg over noe. Håper det forsvinner når kvalmen forsvinner, og at det er snart. Noen som har erfaringer eller noen tips til å takle dette på en god måte?
Svangerskapsdepresjon?
- Trådstarter Rog90
- Opprettet
EvigOptimist
Betatt av forumet
Huffda..
Jeg har selv hatt depresjoner for noen år tilbake, og vet hvor vanskelig det er å prøve og tenke positivt når man først har kommet såpass langt ned. Kanskje du skal ta en prat med legen din? Ofte hjelper det jo bare å få satt ord på det og få litt perspektiv på ting. Dere har jo tross alt ønsket dere dette barnet, og nå som du er 11 uker har det jo etter all sannsynlighet gått bra og
Men hvis du/dere ikke klarer å snu det på egenhånd kan det kanskje være lurt å involvere legen?
Jeg har selv hatt depresjoner for noen år tilbake, og vet hvor vanskelig det er å prøve og tenke positivt når man først har kommet såpass langt ned. Kanskje du skal ta en prat med legen din? Ofte hjelper det jo bare å få satt ord på det og få litt perspektiv på ting. Dere har jo tross alt ønsket dere dette barnet, og nå som du er 11 uker har det jo etter all sannsynlighet gått bra og
Men hvis du/dere ikke klarer å snu det på egenhånd kan det kanskje være lurt å involvere legen? 
Så kjedelig at du har det sånn. Min erfaring som psykiatrisk sykepleier er at det er lurt å søke hjelp tidlig. Ikke la det gå veldig lang tid før du søker hjelp. Selvfølgelig er det normalt å lure på hva man har gitt seg inn på og andres grenseløse lykke over sine graviditeter kan føre til at man føler seg veldig annerledes og feil.
Snakk med legen eller noen andre du har tillit til innenfor psykisk helse feltet. Bedre å søke hjelp og finne ut at det ble bedre etterhvert når du begynte å må bedre, enn å vente så lenge at du gravd deg veldig langt ned!
Husk på at det er mange som føler det samme men som ikke tør å snakke om det!
Klem og lykke til
Snakk med legen eller noen andre du har tillit til innenfor psykisk helse feltet. Bedre å søke hjelp og finne ut at det ble bedre etterhvert når du begynte å må bedre, enn å vente så lenge at du gravd deg veldig langt ned!
Husk på at det er mange som føler det samme men som ikke tør å snakke om det!
Klem og lykke til
LoveAgain
Betatt av forumet
Kjenner til det og føler med deg..ja det er viktig ha noen prate med..selv om kanskje bare tanken føles håpløs.jeg har tett oppfølging fra ahus. Spurte på helsestasjonen og de satt meg i kontakt med de.
Jeg prøver også å akseptere følelsene er veldig opp og ned uten at det er "min skyld". Jeg har kommet i en god periode nå og kjenner glede. Du kommer dit du og ☺men godt ha støtte spillere.
Send meg melding om du vil.
Stor bamsklem
Jeg prøver også å akseptere følelsene er veldig opp og ned uten at det er "min skyld". Jeg har kommet i en god periode nå og kjenner glede. Du kommer dit du og ☺men godt ha støtte spillere.
Send meg melding om du vil.
Stor bamsklem
Tusen takk for støttende ord. Jeg har sykemelding en uke til og tenker at om det ikke er bedring til da får jeg få meg en time hos fastlegen og evt videre sykemelding og ta det opp med han da. Snakker med mannen min om det, og klarer vell ikke å skjule det når jeg snakker med andre heller at jeg ikke er like overlykkelig som det forventes at gravide er (føler jeg). Jeg kan sikkert kontakte jordmor også, hun har sikkert bedre tid til å snakke enn fastlegen som oftes bare gir meg 5 min.
Jeg føler med deg og kan kjenne meg igjen i noe av det du føler. Det er viktig å ha noen å prate med ja, og det høres ut som en god idé å ta det opp med fastlegen hvis ting ikke blir bedre for deg. Disse negative tankene blir ikke nødvendigvis bedre når man er så dårlig heller.
Jeg er heller ikke den som hopper opp og ned i denne graviditeten. Barnet er så ønsket, men jeg vil ikke fortelle det til noen. Mannen min derimot er super gira og gleder seg til å fortelle familie (utenom de som vet det allerede). Han sender bilder av plomma etter ultralyder og vil helst dra til folk for å prate om det. Jeg er helt motsatt og vil ikke snakke om det i det hele tatt. Gynekologen min sa at jeg burde kontakte jordmor siden de har mer erfaring med kvinner som sliter i svangerskap og har bedre tid. Kanskje det er noe du kan vurdere? Håper virkelig at du føler deg bedre etterhvert altså, det er alt annet enn ålreit å ha det slik ❤ Og om du trenger noen å prate med er innboksen min åpen
Stor klem ❤
Jeg er heller ikke den som hopper opp og ned i denne graviditeten. Barnet er så ønsket, men jeg vil ikke fortelle det til noen. Mannen min derimot er super gira og gleder seg til å fortelle familie (utenom de som vet det allerede). Han sender bilder av plomma etter ultralyder og vil helst dra til folk for å prate om det. Jeg er helt motsatt og vil ikke snakke om det i det hele tatt. Gynekologen min sa at jeg burde kontakte jordmor siden de har mer erfaring med kvinner som sliter i svangerskap og har bedre tid. Kanskje det er noe du kan vurdere? Håper virkelig at du føler deg bedre etterhvert altså, det er alt annet enn ålreit å ha det slik ❤ Og om du trenger noen å prate med er innboksen min åpen
Stor klem ❤
Tusen takk for det. Det hjelper litt at det ikke er bare meg. Jeg var jo så glad og gledet meg til å fortelle alle de første ukene før jeg ble dårlig. Men det er sånn det har startet for meg tidligere også. Jeg har en kronisk sykdom som går litt i bølgedaler og humøret/psyken ser ut til å følge samme bølgen. Mulig jeg overanalyserer og krisemaksimerer ting nå fordi jeg er redd for å bli deprimert igjen og redd for hvordan det kan påvirke fosteret og barnet når det blir født. Har jo lest at barnet merker hvordan mor har det, og det får jeg dårlig samvittighet for. Barnet er jo, som du også sier, ønsket og planlagt. Alt ligger til rette både økonomisk og parforholdmessig. Men jeg har vell aldri vært den som har hatt den store drømmen om barn, og tror vi kunne hatt det fint sammen resten av livet bare vi to også. Kanskje det er motivasjon jeg mangler til å komme meg gjennom dette? Ikke vet jeg...på søndag skal vi i familiemiddag å fortelle nyheten til hans slekt. Så til resten av mine etterpå, prøve å samkjøre det så ikke noen av de nærmeste får vite det på bygda. Det blir en travel dag for meg som er vant til å sove og gå rundt i morgenkåpe hele dagen. Håper det ikke blir så veldig stor greie ut av det, skal bli godt når det er gjort.
