Svangerskapsdepresjon?

Susannesand

Forelsket i forumet
Er det noen av dere her inne som har hatt eller har svangerskapsdepresjon? Eller i det hele tatt vet noe om det? Jeg lurer litt på om jeg kanskje har fått det. Vet ikke enda. Jeg har snakket med legen om det, og blir fulgt opp med samtaler, men vi skulle se det litt an.

Jeg føler jeg går rundt med en nedstemthet i hele kroppen. Jeg er ikke glad slik jeg skulle ønske at jeg var. Jeg sover dårlig, alt er tiltak, og jeg gråter mye. Jeg føler meg rett og slett deprimert – tvers gjennom. Jeg kan en hel del om depresjoner, er jo tross alt sosionomstudent, men svangerskapsdepresjon vet jeg ingenting om.

Det er ikke slik at jeg ikke gleder meg til barnet kommer. Det gjør jeg virkelig! Jeg føler dagene fram til 15.juli går så forbaska sakte at jeg snart går på veggen. 15.juli skal jeg ta keisersnitt. Jeg har hele svangerskapet vært plaget med det meste, føler jeg. Spydde som et vrak de fire første månedene. Selv om jeg sluttet å spy, var kvalmen like fullt tilstedeværende. Så kom bekkenplagene, sure oppstøt, halsbrann, hodepine, svimmelhet, kløe, beina dovner bort, verker i kroppen, teposeblære, humørsvingninger…. Ja, you name it!

Det er mitt første svangerskap og kanskje hadde jeg en ønskedrøm om hvordan alt skulle være når man ble gravid. Ingen ting stemmer med denne førforståelsen. Det var virkelig ikke slik jeg hadde forventet at det skulle være. Jeg trodde jeg skulle gå rundt og føle meg vakker, stråle som enhver gravid, strutte med magen og bare være lykkelig, til tross for alle plager jeg har hørt gravide får. Nå går jeg rundt og føler meg kjip tvers gjennom. Jeg føler meg langt fra vakker selv om andre sier jeg ser flott ut. Jeg skjønner ikke med hvilket øye de ser.

Jeg gleder meg til 15.juli. Da vet jeg at jeg blir mamma. Jeg gleder meg til å se sønnen min for aller første gang, og jeg gleder meg til å få kjenne få den lille kroppen som har ligget på innsiden av meg i så lang tid. Like fullt gruer jeg meg noe innmari. Jeg har ingen aning om hva jeg går til, men jeg håper og tror at det meste vil falle naturlig eller gi meg svar underveis.

Jeg frykter ikke tiden som kommer etter fødsel, den gleder jeg meg til, men svangerskapet kjenner jeg gjør meg deprimert. Det er 76 dager igjen til jeg blir mamma. Jeg håper virkelig ikke det betyr at jeg har 76 nedstemte dager hvor jeg kommer til å vandre hvileløst rundt og gråte. Jeg fyller dagene med alle de tingene som normalt gir meg glede, men hvorfor uteblir da gleden? Og hvorfor føler jeg meg så innmari alene om å ha det slik?
 
Fant denne på en blogg om svangerksapsdepresjon:

Baby blues/barseltårer:
Dette er ganske milde humørforandringer, og rammer ca 50-80% etter fødsel. Dette blir beskrevet som normale humørsvingninger.
Symptmonene er svingende. Kvinnen er vekslende irritabel, tar fort til tårer, engstelig. Noen har også søvnproblemer.
Denne typen humørforandringen starter ca 3 dager etter fødsel og kan vare i ca 12 dager. Varer det mer enn 14 dager, bør du oppsøke hjelp slik at det ikke utvikler seg til en mer kraftig depresjon.

Alvorlig fødselsdepresjon:
I løpet av svangerskapet er det ofte vanskelig å skille mellom det som regnes som vanlige svangerskapsplager og svangerskapsdepresjon. Endringer i søvnmønsteret og endring i apetitten er vanlig i svangerskapet, men kan også være et tegn på depresjon. Det samme gjelder å føle seg sliten, tung og trøtt.
Ca 5% utvikler alvorlig depresjon i svangerskapet eller etter fødsel.
Symptomer på alvorlig depresjon kan være:
* Utmattelse og trettbarhet
* Tristhet, nedstemthet, følelse av håpløshet
* Konsentrasjonsproblemer, ubesluttsomhet, forvirring
* Hukommelsestap
* Ukontrollerbar gråt, irritabilitet
* Stadige tanker om død eller selvmord
* Vekttap uten slanking, eller vektøkning (trøstespising), eller økning eller reduksjon i appetitten.
* Merkbar mindre interesse for aktiviteter som vanligvis betyr glede.
* Mer intense opp- og nedturer
* Mindre eller ingen interesse for sex
* Søvnendringer: enten problemer med å få sove/eventuelt tidlig opvåknng, eller økt søvnbehov og forlenget sovetid
* Følelse av verdiløshet eller overdrevet skyldfølelse

Ved fødselsdepresjon kan det i tillegg være:
* Overopptatthet og engstelse for babyens velvære eller helsetilstand
* Skyldfølelse, utilstrekkelighetsfølelse, verdiløshetsfølelse, spesielt i forhold til å føle at man har sviktet i morsrollen.
* Redsel for å miste kontrollen eller -œbli gal
* Minsket eller ingen interesse for babyen
* Redsel for å skade babyen

Fødselpsykose:
Dette er en sjelden, men en alvorlig tilstand som 1 til 2 av 1000 mødre blir rammet av.
Symptomene kan starte allerede 48-72 timer etter fødselen, men det vanlige er at symptomene starter ca 1-2 uker etter fødsel.
Slik arter det seg: Fødselspsykosen starter ofte med en følelse av rastløshet, irritabilitet og søvnproblemer. Den utvikler seg oftest raskt, og karakteriseres av tristhet eller oppstemthet, uorganisert adferd, vrangforestillinger og hallusinasjoner. Vrangforestillingene kan føre til potensielt livstruende situasjoner for kvinnen og eventuelt også barnet hennes.
Hvordan vite når det er alvorlig?

Problemet er å kunne gripe inn når depresjonen blir alvorlig. Når en kvinne blir psykotisk, er hun åpenbart syk, og får behandling. Milde humørforandringer regner de fleste nybakte mødre og fedre med at kan inntreffe, og det regnes som normalt. Midt mellom disse ytterpunktene ligger altså fødselsdepresjonen. Det leie er at mange av kvinnene som får dette er deprimert i lang tid, og dersom de ikke behandles, er omtrent fjerdeparten av dem fremdeles deprimert etter ett år.

Kilde: Lommelegen.no
 
Vugge: Føler også jeg er redd for å trykke andre ned med alle tankene mine. Vil jo så gjerne at alt skal være bra. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive mange koselige innlegg, pepre folk med lykkeord og spre lys og varme og alt sånn klisjégreier... [&:]
 
Så modig du er som utleverer tankene dine!
Jeg tror dette er noe veldig mange sliter med i større eller mindre grad, og så tror jeg at det bare kan ta overhånd for noen om man kommer inn i en litt dårlig sirkel..

Jeg har selv dager hvor jeg er livredd for det kommende ansvaret, men som du skriver, så har det ingeting med at man ikke gleder seg til å treffe sitt ufødte barn å gjøre. Og med alle forandringer i kroppen, er det vanskelig å føle seg struttende vakker som man nesten er pålagt når man er gravid..

Kanskje det kan være lurt å snakke med noen, som f.eks fastlegen din, eller jordmor om tankene dine? Jeg er sikker på at de har lang erfaring med slike ting, og at de kan hjelpe deg ut av denne "vonde sirkelen"

Håper du kan finne noen å snakke med, slik at du kan gå sommeren i møte, lett til sinns :)
Sender deg en varm klem :)

Edit: Jeg ser jo nå at du allerede er i kontakt med legen ang dette, så håper det kan hjelpe deg videre :)
 
Jeg vil si til deg prikken som jeg sa til Vugge, jeg blir så utrolig stolt av deg som klarer å kjenne på følelsene dine så ærlig,
og ikke minst at du tar kontakt med lege så du kan få hjelp til å takle dette. Er så alt for mange som bare pekker bort følelsene sine
og ikke gjør noe med de.
Lykke til videre, skal tenke på deg
 
Jeg har absolutt blitt tatt på alvor. Jeg får oppfølging i form av samtaler nå og håper det hjelper. Det er seriøst dritt å ha det sånn. Jeg har jo bare lyst til å være glad!
 
ORIGINAL: Vugge

ORIGINAL: prikken82

Vugge: Føler også jeg er redd for å trykke andre ned med alle tankene mine. Vil jo så gjerne at alt skal være bra. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive mange koselige innlegg, pepre folk med lykkeord og spre lys og varme og alt sånn klisjégreier... [&:]


Jeg tror ikke det gjør ting bedre å prøve å spille på tanker man ikke har. Tror man kommer lenger med å være ærlig med seg selv og heller takle den sinnstemningen man har!..
Og jeg syns bare det er positivt med noen andre tanker her inne jeg og ikke bare lykke hele tiden heller..
Det er også litt av grunnen til at jeg har holdt meg unna en stund, for det er enklere å akseptere sine egne tanker når man ikke leser om "hvordan ting egentlig skal være!"

Syns absolutt ikke du skal tenke på at det ikke er bare glede i innleggene dine. De andre her inne veier det opp, og syns bare det er flott at noen tilføyer det man har av andre tanker! :)


Der traff du spikeren på hodet, Vugge!
Signerer denne!
Mangfoldet blandt oss, er jo det vi kan lære av :)
 
ORIGINAL: 1ny1påvei

Jeg vil si til deg prikken som jeg sa til Vugge, jeg blir så utrolig stolt av deg som klarer å kjenne på følelsene dine så ærlig,
og ikke minst at du tar kontakt med lege så du kan få hjelp til å takle dette. Er så alt for mange som bare pekker bort følelsene sine
og ikke gjør noe med de.
Lykke til videre, skal tenke på deg



Tusen takk, 1ny1påvei. Nå måtte jeg sippe litt... Ordene dine var så gode. Føler meg i grunn litt sytete og teit som skriver dette. Godt å høre at noen ser verdien i å pøse det ut. [8D]
 
Alle sammen:

Tusen takk for alle gode ord og for at dere får meg til å føle meg litt mindre sytete enn jeg tror jeg er. Vugge: det er mulig du får en PM en gang. [8D]
 
ORIGINAL: prikken82

ORIGINAL: 1ny1påvei

Jeg vil si til deg prikken som jeg sa til Vugge, jeg blir så utrolig stolt av deg som klarer å kjenne på følelsene dine så ærlig,
og ikke minst at du tar kontakt med lege så du kan få hjelp til å takle dette. Er så alt for mange som bare pekker bort følelsene sine
og ikke gjør noe med de.
Lykke til videre, skal tenke på deg



Tusen takk, 1ny1påvei. Nå måtte jeg sippe litt... Ordene dine var så gode. Føler meg i grunn litt sytete og teit som skriver dette. Godt å høre at noen ser verdien i å pøse det ut. [8D]

Slipp det ut, jeg hadde kraftig fødsels depresjon da jeg fikk Marcus, tror noe av grunnen til var at jeg ikke kjente på følelsene mine da gikk med han.
I dag er han det kjæreste jeg har og kunne ha tenkt meg å leve uten han
 
Dere er jo så fantastiske alle sammen! Dristet meg til å legge ut innlegget på Juli også, siden jeg i grunn hører mest til der sånn terminmessig.. Likevel har jeg stranda her hos der. [;)]

Kjæresten min lurte på hvorfor jeg gråt. (Vi sitter begge i sofaen, i hver vår ende med beina mot hverandre.) Måtte fortelle om innlegget jeg skrev og hvor gode svarene deres er. Han ble rørt han også. Jeg har en enorm støtte i ham. Ære være den vakre forloveden min!! [:)] Og ikke minst; ÆRE VÆRE DERE!!!
 
Gikk på en smell da jeg ble gravid også, prikken. Når man har ønsket seg barn siden før man var ferdig med tenårene, og så brukt litt tid på å bli gravid, så er kvalme og utslitthet noe en absolutt ikke vil oppleve, det skulle jo være så kjekt å få barn..... Så jeg sleit mye den første tiden og fremdeles henger det litt igjen. Satt sikkert en time her om dagen og gråt også, kun fordi jeg var sliten.. Sambo prøvde å trøste, men det var jo ingenting å trøste for på en måte.... Var jo ikke noe gale annet enn jeg var sliten men ikke klar for sengen.
Men det går veldig opp og ned med humøret, for jeg gleder meg jo masse, men er drittlei plagene...

Så du er ikke alene, og om du vil komme en tur hit, eller ha besøk så må du bare si ifra, det er lov å syte [:)]

KLEM
 
Du er hvertfall ikke alene [:)] Tror mange her inne sitter med noen av de samme følelsene som deg, bare at det ikke blir pratet så mye om.. Egentlig litt merkelig, for for min del er det naturlig å snakke om alle følelser, også de negative!!
 
Nå skal ikke jeg kuppe tråden din, men bare si noen ord om at jeg også ikke har det så lett for tiden.. Er jo ulike grunner til at man har det som man har det, men når det resulterer i at man går å føler seg nedtrykt, så er man sånn sett i samme situasjon [&:] Og uansett hva årsaken til nedstemtheten er, så er det viktig å ta følelsene på alvor og faktisk gjøre noe med det. Mange ganger kan det være vanskelig eller umulig å gjøre noe med det på egen hånd, og jeg er derfor veldig glad for å høre at du skal ha kontakt med lege. Vi er bare mennesker, og vi er sårbare og trenger hjelp. Det å kjenne på det å trenge hjelp, kan også være tøft.. man er jo som regel oppdratt til å skulle klare seg selv på alle måter... Og i et svangerskap spesielt, er det forventet at man skal være på en rosa sky av lykke.. og det å tørre å sette ord på at det faktisk ikke er sånn alltid, er viktig!
 
Selv hadde jeg sett for meg at jeg skulle være verdens sprekeste gravide... Men i stedet får jeg tre måneder fra helvette med oppkast, vektnedgang, jernmangel, besvimelsestendens, anpustenhet, bekkenplager osv... I tillegg til dette har jeg et noe turbulent forhold til min kjære dessverre.. Og det tynger meg VELDIG... og det værste av alt er at jeg ikke klarer å komme meg ut av denne onde sirkelen av negative tanker og følelser..  Kjenner at jeg er slitem trist og ustabil for tiden.. Alt er liksom så usikkert, og jeg føler meg veldig ensom til tider!
 
Nå ble dette veldig rotetet.. Men det jeg ønsker å si til deg, er at du ikke er alene i en sånn situasjon.. Og at du ikke må være redd for å sette ord på følelesene dine, og du må heller ikke føle deg " slem" pga at du har sånne tanker!
 

Jeg syns du er tøff som delte dette med oss [:D] Og det var en tankevekker for meg, om at jeg også kanskje bør lufte mine frustrasjoner og depressive tanker her inne!
 
Sender deg hvertfall en veldig god klem og mange gode tanker!
 
Kjære Stjernejenten og *starwish*. Tusen takk!

Stjernejenten: Du er bare så til de grader BEST! Er så glad for at jeg har blitt kjent med deg. Du er bare tvers gjennom god. Tusen takk for at du flyttet hit til nærheten og endte opp i treffgruppa mi. [:D] Gleder meg til å smake på pizzaen din. [;)]

*starwish*: Kupp gjerne tråden!! [8D] Jeg får litt noia når alt fokus er på meg i en sånn tråd. [8D] Godt å høre at jeg ikke er alene, selv om jeg selvfølgelig ikke unner andre det. Luft deg GJERNE her inne, så er jeg ikke den eneste. Jeg syns denne tråden skal være alle sin, ikke bare min. Vi kan klage her, fritt og åpent, og ha eierskap til tråden hele den hormonelle gjengen. [;)]

Gode tanker fra Prikken [:)]
 
Back
Topp