Susannesand
Forelsket i forumet
Er det noen av dere her inne som har hatt eller har svangerskapsdepresjon? Eller i det hele tatt vet noe om det? Jeg lurer litt på om jeg kanskje har fått det. Vet ikke enda. Jeg har snakket med legen om det, og blir fulgt opp med samtaler, men vi skulle se det litt an.
Jeg føler jeg går rundt med en nedstemthet i hele kroppen. Jeg er ikke glad slik jeg skulle ønske at jeg var. Jeg sover dårlig, alt er tiltak, og jeg gråter mye. Jeg føler meg rett og slett deprimert – tvers gjennom. Jeg kan en hel del om depresjoner, er jo tross alt sosionomstudent, men svangerskapsdepresjon vet jeg ingenting om.
Det er ikke slik at jeg ikke gleder meg til barnet kommer. Det gjør jeg virkelig! Jeg føler dagene fram til 15.juli går så forbaska sakte at jeg snart går på veggen. 15.juli skal jeg ta keisersnitt. Jeg har hele svangerskapet vært plaget med det meste, føler jeg. Spydde som et vrak de fire første månedene. Selv om jeg sluttet å spy, var kvalmen like fullt tilstedeværende. Så kom bekkenplagene, sure oppstøt, halsbrann, hodepine, svimmelhet, kløe, beina dovner bort, verker i kroppen, teposeblære, humørsvingninger…. Ja, you name it!
Det er mitt første svangerskap og kanskje hadde jeg en ønskedrøm om hvordan alt skulle være når man ble gravid. Ingen ting stemmer med denne førforståelsen. Det var virkelig ikke slik jeg hadde forventet at det skulle være. Jeg trodde jeg skulle gå rundt og føle meg vakker, stråle som enhver gravid, strutte med magen og bare være lykkelig, til tross for alle plager jeg har hørt gravide får. Nå går jeg rundt og føler meg kjip tvers gjennom. Jeg føler meg langt fra vakker selv om andre sier jeg ser flott ut. Jeg skjønner ikke med hvilket øye de ser.
Jeg gleder meg til 15.juli. Da vet jeg at jeg blir mamma. Jeg gleder meg til å se sønnen min for aller første gang, og jeg gleder meg til å få kjenne få den lille kroppen som har ligget på innsiden av meg i så lang tid. Like fullt gruer jeg meg noe innmari. Jeg har ingen aning om hva jeg går til, men jeg håper og tror at det meste vil falle naturlig eller gi meg svar underveis.
Jeg frykter ikke tiden som kommer etter fødsel, den gleder jeg meg til, men svangerskapet kjenner jeg gjør meg deprimert. Det er 76 dager igjen til jeg blir mamma. Jeg håper virkelig ikke det betyr at jeg har 76 nedstemte dager hvor jeg kommer til å vandre hvileløst rundt og gråte. Jeg fyller dagene med alle de tingene som normalt gir meg glede, men hvorfor uteblir da gleden? Og hvorfor føler jeg meg så innmari alene om å ha det slik?
Jeg føler jeg går rundt med en nedstemthet i hele kroppen. Jeg er ikke glad slik jeg skulle ønske at jeg var. Jeg sover dårlig, alt er tiltak, og jeg gråter mye. Jeg føler meg rett og slett deprimert – tvers gjennom. Jeg kan en hel del om depresjoner, er jo tross alt sosionomstudent, men svangerskapsdepresjon vet jeg ingenting om.
Det er ikke slik at jeg ikke gleder meg til barnet kommer. Det gjør jeg virkelig! Jeg føler dagene fram til 15.juli går så forbaska sakte at jeg snart går på veggen. 15.juli skal jeg ta keisersnitt. Jeg har hele svangerskapet vært plaget med det meste, føler jeg. Spydde som et vrak de fire første månedene. Selv om jeg sluttet å spy, var kvalmen like fullt tilstedeværende. Så kom bekkenplagene, sure oppstøt, halsbrann, hodepine, svimmelhet, kløe, beina dovner bort, verker i kroppen, teposeblære, humørsvingninger…. Ja, you name it!
Det er mitt første svangerskap og kanskje hadde jeg en ønskedrøm om hvordan alt skulle være når man ble gravid. Ingen ting stemmer med denne førforståelsen. Det var virkelig ikke slik jeg hadde forventet at det skulle være. Jeg trodde jeg skulle gå rundt og føle meg vakker, stråle som enhver gravid, strutte med magen og bare være lykkelig, til tross for alle plager jeg har hørt gravide får. Nå går jeg rundt og føler meg kjip tvers gjennom. Jeg føler meg langt fra vakker selv om andre sier jeg ser flott ut. Jeg skjønner ikke med hvilket øye de ser.
Jeg gleder meg til 15.juli. Da vet jeg at jeg blir mamma. Jeg gleder meg til å se sønnen min for aller første gang, og jeg gleder meg til å få kjenne få den lille kroppen som har ligget på innsiden av meg i så lang tid. Like fullt gruer jeg meg noe innmari. Jeg har ingen aning om hva jeg går til, men jeg håper og tror at det meste vil falle naturlig eller gi meg svar underveis.
Jeg frykter ikke tiden som kommer etter fødsel, den gleder jeg meg til, men svangerskapet kjenner jeg gjør meg deprimert. Det er 76 dager igjen til jeg blir mamma. Jeg håper virkelig ikke det betyr at jeg har 76 nedstemte dager hvor jeg kommer til å vandre hvileløst rundt og gråte. Jeg fyller dagene med alle de tingene som normalt gir meg glede, men hvorfor uteblir da gleden? Og hvorfor føler jeg meg så innmari alene om å ha det slik?