FjaseFrøken
Elsker forumet
Noen som har blitt gravide etter å ha operert prolaps? Hva er dine erfaringer rundt dette? :)
Svangerskap etter prolapsoperasjon
- Trådstarter FjaseFrøken
- Opprettet
FjaseFrøken
Elsker forumet
Såå flott å høre! :D
Jeg står nå hvert øyeblikk i kø for operasjon og vi ønsker oss veldig et barn til etter det <3
Har du lyst til å fortelle emg litt om selve operasjonen? Eller mest dagene etterpå, hadde du mye vondt pga såret? Forsvant prolaps smertene med en gang? Er du blitt mer stiv i ettertid siden leddet blir mindre fleksibelt? Og hvor lenge måtte du vente på operasjon etter vurderingen hos kirurgen?
Beklager alle spørsmålene men min eneste sykehuserfaring er ved 3 problemfrie fødsler så alt sant er veldig nytt for meg :)
Jeg står nå hvert øyeblikk i kø for operasjon og vi ønsker oss veldig et barn til etter det <3
Har du lyst til å fortelle emg litt om selve operasjonen? Eller mest dagene etterpå, hadde du mye vondt pga såret? Forsvant prolaps smertene med en gang? Er du blitt mer stiv i ettertid siden leddet blir mindre fleksibelt? Og hvor lenge måtte du vente på operasjon etter vurderingen hos kirurgen?
Beklager alle spørsmålene men min eneste sykehuserfaring er ved 3 problemfrie fødsler så alt sant er veldig nytt for meg :)
Såå flott å høre! :DFjaseFrøken skrev:
Jeg står nå hvert øyeblikk i kø for operasjon og vi ønsker oss veldig et barn til etter det <3
Har du lyst til å fortelle emg litt om selve operasjonen? Eller mest dagene etterpå, hadde du mye vondt pga såret? Forsvant prolaps smertene med en gang? Er du blitt mer stiv i ettertid siden leddet blir mindre fleksibelt? Og hvor lenge måtte du vente på operasjon etter vurderingen hos kirurgen?
Beklager alle spørsmålene men min eneste sykehuserfaring er ved 3 problemfrie fødsler så alt sant er veldig nytt for meg :)
Det er bare å spørre! skal prøve å svare så godt jeg klarer, begynner å bli en stund siden nå
Jeg hadde ikke noe særlig smerter i selve ryggen. Plagene mine var mest i høyre legg. Dette pga. prolapsen trykte på ischas-nerven som da igjen gav smerter i leggen.
Når prolapsen ble oppdaget, så de at den var gammel og inntørket uten noe som helst håp om at den kom til å gå seg til. 2 uker senere lå jeg på operasjonsbordet.
Selve operasjonen gikk fint fikk jeg fortalt. Vi ligger jo i narkose så vi merker ingenting av det selv. Jeg tror jeg ble trillet ned engang i 8-9 tiden, og våknet rundt halv 2 mener jeg å huske. Jeg ble fryktelig kvalm etter narkosen og trengte mye kvalmestillende. Kastet opp engang da de kom for sent. Jeg var også fryktelig trøtt, så resten av den dagen var ganske ødelagt for å si det sånn.
Jeg måtte ligge i sengen til morgenen etter, hadde dren i ryggen for å få ut blod + urinkateter selvfølgelig.
Morgenen etter måtte jeg opp med sånn preikestol. Gikk ganske bra. Gikk litt rundt den dagen og gikk på do selv. Tror ikke jeg tok så mye smertestillende, hadde ikke so mye smerter. Var svimmel i begynnelsen husker jeg.
Dagen etter det igjen, gikk jeg selv og reiste faktisk hjem. Var veldig stiv i ryggen husker jeg, klarte ikke bøye meg og sånt. Var vondt å sitte lenger enn noen sekunder, var bedre å gå. På vei hjem lå jeg i bilen med seteryggen helt bakover. Hjemme hadde sambo ordnet med sånn doforhøyer man kan låne med feks. sykehjem. Den var veldig grei.
De neste dagene gikk mest til å ligge flatt ut på magen i sengen å se på serier. Satt lite om gangen siden det var vondt, og man skulle ikke gjøre det så mye. Jeg tok veldig lite smertestillende, tipper under 10 paralgin forte. Var stiv ganske lenge så vidt jeg husker, og det tok lang tid før jeg klarte å bøye meg og sånn.
Smertene i leggen forsvant med operasjonen. Jeg er ikke mindre mobil i ryggen nå. Jeg var litt plaget med stivhet i ryggen før, det er det mye mindre av nå.
Oj, ble rene avhandlingen dette her. Jaja, håper det var til hjelp
håper85
Elsker forumet
Jeg er operert, men har ikke vært gravid. Jeg ødela ryggen i jobb som hjemmehjelp, og pådro meg 2 store prolapser, som trykte på isjiasnerven. De var også midtlinjestilt, noe som gir sterkere smerter. Jeg blei operert 1.5 år etter skaden skjedde, for jeg prøvde mye trening osv, før jeg blei operert, var bare 21 år gammel.
Jeg var bra når jeg våkna av narkosen. Jeg hadde så vondt, at jeg måtte ha hjelp til å legge meg ned på operasjonsbordet. Jeg hadde ekstremt sterke låsninger i bekkenet, noe som gjorde at jeg ikke klarte å gå i normal kroppsstilling. Når jeg våkna av operasjonen, og var litt klar, utpå ettermiddagen/tidlig kveld, så reiste jeg meg opp og gikk på do, i rett stilling, med drenet mitt på slep. Jeg ringte på sykepleier hver gang jeg måtte på do, for var litt nervøs. Dagen etter operasjon, fjernet de drenet, og om jeg ville kunne jeg få reise hjem, men jeg følte meg ikke helt trygg, og blei en dag ekstra. Denne dagen gikk jeg rundt i korridorene (jeg fikk ikke tilbud om noen hjelpemidler, gikk helt alene fra første stund). Jeg møtte mamma og stemora mi i enden av gangen, og de kunne ikke skjønne at det var mulig, at jeg klarte å gå så mange meter, i tillegg til at jeg gikk helt oppreist. Gikk ikke så fort da meg... Jeg satt for det meste i senga, fikk beskjed om at jeg måtte legge ned ryggen når jeg fikk vondt, noe jeg også passa på. Denne natten sovnet jeg med ryggen hevet, og det gikk helt fint.
Dro hjem dagen etter det over, og lå halvveis i bilen. Reiste hjem til faren min og stemoren min. La meg i stresslessen, det var ikke noe særlig, da man synker litt ned i de, så la meg på sofaen. Jeg syns det var så vanskelig å spise i liggende stilling, så jeg satt mer enn jeg lå, lå litt halvveis på sofaen. Jeg var nøye på å ikke løfte tungt. Fikk noen sterke smertestillende på sykehuset, og fikk resept på paralgin forte, dette brukte jeg ikke når jeg blei skrevet ut av sykehuset, tok en paracet og en ibux (de som er litt sterkere enn de i butikken). Etter en ukes tid, så trang jeg ikke ta mer smertestillende. Kunne være sårt og litt vondt til tider, men jeg hadde så vondt før operasjonen at dette brydde jeg meg ikke noe om.
To dager etter operasjonen, var jeg med pappa og besøkte tanten min på kysthospitalet. Jeg gikk rundt selv, og vi møtte ei som var prolapsoperert som sa ikke ikke burde være så eplekjekk, for smertene ville komme, men hos meg kom de aldri. Det å bli operert var det beste som kunne skjedd, jeg har blitt helt bra etterpå.
Jeg var bra når jeg våkna av narkosen. Jeg hadde så vondt, at jeg måtte ha hjelp til å legge meg ned på operasjonsbordet. Jeg hadde ekstremt sterke låsninger i bekkenet, noe som gjorde at jeg ikke klarte å gå i normal kroppsstilling. Når jeg våkna av operasjonen, og var litt klar, utpå ettermiddagen/tidlig kveld, så reiste jeg meg opp og gikk på do, i rett stilling, med drenet mitt på slep. Jeg ringte på sykepleier hver gang jeg måtte på do, for var litt nervøs. Dagen etter operasjon, fjernet de drenet, og om jeg ville kunne jeg få reise hjem, men jeg følte meg ikke helt trygg, og blei en dag ekstra. Denne dagen gikk jeg rundt i korridorene (jeg fikk ikke tilbud om noen hjelpemidler, gikk helt alene fra første stund). Jeg møtte mamma og stemora mi i enden av gangen, og de kunne ikke skjønne at det var mulig, at jeg klarte å gå så mange meter, i tillegg til at jeg gikk helt oppreist. Gikk ikke så fort da meg... Jeg satt for det meste i senga, fikk beskjed om at jeg måtte legge ned ryggen når jeg fikk vondt, noe jeg også passa på. Denne natten sovnet jeg med ryggen hevet, og det gikk helt fint.
Dro hjem dagen etter det over, og lå halvveis i bilen. Reiste hjem til faren min og stemoren min. La meg i stresslessen, det var ikke noe særlig, da man synker litt ned i de, så la meg på sofaen. Jeg syns det var så vanskelig å spise i liggende stilling, så jeg satt mer enn jeg lå, lå litt halvveis på sofaen. Jeg var nøye på å ikke løfte tungt. Fikk noen sterke smertestillende på sykehuset, og fikk resept på paralgin forte, dette brukte jeg ikke når jeg blei skrevet ut av sykehuset, tok en paracet og en ibux (de som er litt sterkere enn de i butikken). Etter en ukes tid, så trang jeg ikke ta mer smertestillende. Kunne være sårt og litt vondt til tider, men jeg hadde så vondt før operasjonen at dette brydde jeg meg ikke noe om.
To dager etter operasjonen, var jeg med pappa og besøkte tanten min på kysthospitalet. Jeg gikk rundt selv, og vi møtte ei som var prolapsoperert som sa ikke ikke burde være så eplekjekk, for smertene ville komme, men hos meg kom de aldri. Det å bli operert var det beste som kunne skjedd, jeg har blitt helt bra etterpå.