I min første fødsel fikk jeg svangerskapsforgiftning, jeg ble satt i gang i uke 35 på grunn av veksthemming. Fikk satt inn ballong og fikk etter veldig kort tid rier, det er noe av det vondeste jeg har opplevd i hele mitt liv, det kjentes ikke ut som mensensmerter heller det gjor bare vondt. Så intenst vondt at jeg måtte kaste opp og lå å vrei meg i senga. Jeg klarte ikke puste og ville bare noen skulle slå meg i hodet og la meg slippe.
Det startet med at jeg kanskje fikk 5 min pause mellom, men etter en times tid så fikk jeg nesten bare 30 sekunders pause. Jordmor ble bekymret og satt bare å overvåket meg, når hun skulle sette på ctg fant hun ikke hjertelyd så det ble plutselig fullt kaos, de hentet inn ultralyd apparat og fant til slutt en veldig svak puls, da de sjekket ballongen var det nesten full åpning, men jenta vår lå i klem med hodet og tålte ikke kraften av riene. Jeg ble derfor i full fart hastet til en operasjonsstue og lagt i narkose. Fra ballongen ble satt inn og til hun var ute gikk det 2,5 time. Riene startet vel en liten halvtime etter at ballongen ble satt inn. Alt som skjedde fra ballongen ble satt inn og til hun var ute er egentlig fullstendig uklart, jeg husker bare at jeg lå å vrei meg i smerte og at jeg fikk kjeft da jeg spurte om smertestillende fordi jeg bare kom til å kaste dem opp igjen.
Etter fødselen så har jeg egentlig ikke fått snakket med noen, så jeg har egentlig lurt veldig på hva det var som egentlig skjedde. Hvorfor fikk jeg rier så fort og hvorfor var smertene så intense og hyppige? Jeg husker at de stresset noe fælt med å få på plass ballongen, de hadde lagt den litt for langt opp og måtte jobbe litt med å få den ned og over «åpningen» (jeg hadde 1 cm åpning sa de). Jeg blødde også en del mer enn det som var normalt fordi de virket overrasket så de måtte tørke en del. Kan det ha trigget den raske «fødselen»?
Nå er jeg gravid igjen og er naturligvis veldig redd at det samme skal skje igjen. Mitt største ønske er å gå til termin og føde vaginalt, men jeg tørr ikke håpe på at utfallet skal bli noe annerledes.
Det kan nevnes at min mor har hatt relativt raske fødsler, 8 timer med første og 2-3 timer med meg, så jeg vet at jeg på forhånd kan være utsatt for en styrtfødsel. Er det en sjanse for at jeg kan få en normal fødsel likevel? Har noen av dere litt mer kunnskap om fødsler og kan forklare hvorfor det skjedde eller har noen av dere erfaring fra noenlunde det samme, hvordan gikk det isåfall andre gang dere fødte?
Det startet med at jeg kanskje fikk 5 min pause mellom, men etter en times tid så fikk jeg nesten bare 30 sekunders pause. Jordmor ble bekymret og satt bare å overvåket meg, når hun skulle sette på ctg fant hun ikke hjertelyd så det ble plutselig fullt kaos, de hentet inn ultralyd apparat og fant til slutt en veldig svak puls, da de sjekket ballongen var det nesten full åpning, men jenta vår lå i klem med hodet og tålte ikke kraften av riene. Jeg ble derfor i full fart hastet til en operasjonsstue og lagt i narkose. Fra ballongen ble satt inn og til hun var ute gikk det 2,5 time. Riene startet vel en liten halvtime etter at ballongen ble satt inn. Alt som skjedde fra ballongen ble satt inn og til hun var ute er egentlig fullstendig uklart, jeg husker bare at jeg lå å vrei meg i smerte og at jeg fikk kjeft da jeg spurte om smertestillende fordi jeg bare kom til å kaste dem opp igjen.
Etter fødselen så har jeg egentlig ikke fått snakket med noen, så jeg har egentlig lurt veldig på hva det var som egentlig skjedde. Hvorfor fikk jeg rier så fort og hvorfor var smertene så intense og hyppige? Jeg husker at de stresset noe fælt med å få på plass ballongen, de hadde lagt den litt for langt opp og måtte jobbe litt med å få den ned og over «åpningen» (jeg hadde 1 cm åpning sa de). Jeg blødde også en del mer enn det som var normalt fordi de virket overrasket så de måtte tørke en del. Kan det ha trigget den raske «fødselen»?
Nå er jeg gravid igjen og er naturligvis veldig redd at det samme skal skje igjen. Mitt største ønske er å gå til termin og føde vaginalt, men jeg tørr ikke håpe på at utfallet skal bli noe annerledes.
Det kan nevnes at min mor har hatt relativt raske fødsler, 8 timer med første og 2-3 timer med meg, så jeg vet at jeg på forhånd kan være utsatt for en styrtfødsel. Er det en sjanse for at jeg kan få en normal fødsel likevel? Har noen av dere litt mer kunnskap om fødsler og kan forklare hvorfor det skjedde eller har noen av dere erfaring fra noenlunde det samme, hvordan gikk det isåfall andre gang dere fødte?
Babyen tålte ikke riene på slutten så godt, og jeg ble bare sykere selv så det ble klipp og vakum. Jordmora sa i etterkant at det ofte blir akutt/katastrofe snitt på slike pasienter fordi det er hardt for babyen å oppleve stormrier og rask fødsel.
da roet det seg veldig, babyen min hadde noe i klem under riene, så jeg fikk ett forsøk på å få henne ut uten hjelp, å med en hjelpende hånd som strakk i åpningen min for å få babyen ned i kanalen og en jordmor som skrek at jeg måtte få henne ut med en gang så kom hun ut på 8min fra jeg startet å presse. Hode var høyt og ikke festet når jeg begynte å presse, så det var liksom nå eller aldri. Med nr3 brukte jeg mye tid på å lese å se YouTube filmer om pusteteknikker for smertefri fødsel, å det hjalp! Jeg hadde full kontroll hele veien, nesten ikke vondt før jeg skulle trøkke han ut.