Hei 
Har sett at vi er flere her på forumet som ventet nr. 2 og kanskje 3 og 4? Hvordan går det med familieidyllen hjemme hos dere? Er det søskensjalusi å spore?
Her i huset er det full fart med den lille og en stor stolt storesøster (2). Var veldig spent i forkant om hvordan 2-åringen skulle ta den nye familiesituasjonen. Det har i grunn gått ganske fint, og hun er både god med lillesøsteren og viser henne stolt frem til vennene sine! men det er helt klart sjalusi... og det kommer mest til uttrykk gjennom noen voldsomme raseriutbrudd (mot oss foreldre, heldigvis) og mye trass. Hun har alltid vært en høylytt og viljesterk liten jente, men nå ligger hun på gulvet og skriker for den minste lille ting. Heldigvis går det raskt over.
I går toppet det seg for meg. Jeg har vært alene nå i en uke. Minien som vanligvis sover hele ettermiddagen hadde mageknip og måtte bæres og trøstes, Ikke noe kjekt for 2-åringen som var trøtt etter barnehage og som også ville ha mammakos. (ja, og så var det den h*******! middagen som skulle på plass). Etter 3 timer med mer eller mindre konstant grining fra en av de søte små var det leggetid. Storesøster som er midt i den beste "klare selv -fasen"-bruker lang tid på alt og da jeg fant frem pysjen gikk hun (igjen) i vranglås. Alt dette mens minien lå grinende (alene) i sengen sin. Det endte med at vi alle gren - ikke noe kjekk opplevelse (men med friskt mot igjen i dag). Så hvordan håndterer dere andre supermammaer situasjoner der begge vil ha mammakos og hjelp samtidig? Jeg ser at det er minien som oftest må vente her noe jeg får ekstremt dårlig samvittighet for, men jeg er så redd for at storesøster skal bli mer sjalu på minien og som oftest går det raskere med det jeg skal hjelpe henne med enn å trøste mini.
Så nå er jeg spent på å få høre hvordan dere takler denne nye situasjonen
Har sett at vi er flere her på forumet som ventet nr. 2 og kanskje 3 og 4? Hvordan går det med familieidyllen hjemme hos dere? Er det søskensjalusi å spore?Her i huset er det full fart med den lille og en stor stolt storesøster (2). Var veldig spent i forkant om hvordan 2-åringen skulle ta den nye familiesituasjonen. Det har i grunn gått ganske fint, og hun er både god med lillesøsteren og viser henne stolt frem til vennene sine! men det er helt klart sjalusi... og det kommer mest til uttrykk gjennom noen voldsomme raseriutbrudd (mot oss foreldre, heldigvis) og mye trass. Hun har alltid vært en høylytt og viljesterk liten jente, men nå ligger hun på gulvet og skriker for den minste lille ting. Heldigvis går det raskt over.
I går toppet det seg for meg. Jeg har vært alene nå i en uke. Minien som vanligvis sover hele ettermiddagen hadde mageknip og måtte bæres og trøstes, Ikke noe kjekt for 2-åringen som var trøtt etter barnehage og som også ville ha mammakos. (ja, og så var det den h*******! middagen som skulle på plass). Etter 3 timer med mer eller mindre konstant grining fra en av de søte små var det leggetid. Storesøster som er midt i den beste "klare selv -fasen"-bruker lang tid på alt og da jeg fant frem pysjen gikk hun (igjen) i vranglås. Alt dette mens minien lå grinende (alene) i sengen sin. Det endte med at vi alle gren - ikke noe kjekk opplevelse (men med friskt mot igjen i dag). Så hvordan håndterer dere andre supermammaer situasjoner der begge vil ha mammakos og hjelp samtidig? Jeg ser at det er minien som oftest må vente her noe jeg får ekstremt dårlig samvittighet for, men jeg er så redd for at storesøster skal bli mer sjalu på minien og som oftest går det raskere med det jeg skal hjelpe henne med enn å trøste mini.
Så nå er jeg spent på å få høre hvordan dere takler denne nye situasjonen
2åringen ligger på gulvet og hylgriner for ingenting. Vi koser og klemmer som bare det, men likevel er det litt vondt for henne hvis jeg holder babyen når hun kommer hjem ol. (Prøver jo selvfølgelig å tilpasse men ikke alltid det går.. ) Og så blir det så vondt for meg dersom jeg må legge ned babyen når hun trenger kos... Når jeg skal amme får 2åringen tilbud om en fruktskål som hun kan kose seg med sammen med oss. Hun er så stolt og god mot søsteren sin, men trassig og grinete mot oss (heldigvis). Enkelte dager syntes jeg det går bedre, men så raser det igjen.. men er jo bare 1 mnd (akkurat i dag, faktisk) siden hele hverdagen hennes ble snudd på hode og det tar jo litt tid. Jeg bare kvier meg til neste jobbeperiode for pappaen for da er det ekstra vanskelige uker.. men, det skal gå det også