Store følelser over små ting

[Aaavinter]

Hei, da har to åringen min kommet i den alderen hvor følelsene begynner å bli veldig store

hun har heletiden hatt mye språk og har vært flink å formidle hva hun ønsket. Hun har vært ganske tålmodig og har tidligere virket å forstå godt beskjeder/forklaringer hun har fått, så vi har ikke hatt så mye utfordringer med dette tidligere.

men nå har ting snudd litt, hun har nok kommet veldig inn i alderen hvor hun både skal klare alt selv, har forventninger om hvordan ting skal være som ikke alltid er realistisk og disse tingene er hun ikke så flink å utrykke alltid/vanskelig å fange opp hva som var ønsket/forventet. Hun har endel nedsmeltinger og det er ofte små ting som kan føre til hysterisk og utrøstelig gråt, feks hadde hun drukket opp flasken sinn med melk, sovnet og når hun voknet igjen og ville ha melk og den ikke var der umiddelbart var det total krise, tidligere har hun holdt seg rolig og jeg har sagt «kom skal vi gå å hente mer melk feks i en slik setting» og det har gått greit. Nå får hun tydeligvis veldig store følelser, blir helt hysterisk, skal ikke bli berørt/kost med, sparker, slår etc og ofte løper rundt i full panikk gråt og dramatisk kaster seg på gulvet i hikstende gråt.

jeg aner ikke helt hva som er lurt å gjøre her annet enn å holde hodet kaldt selv å vente til det går over, men kjenner samtidig at det at det er så utrolig mye slike episoder for tiden tapper meg noe helt vannvittig med energi, noen med ærfaringer? Tok det lang tid før dette bedret seg? Gjorde dere noe som hjalp?

 

[Veivalsa]

Høres jo helt normalt ut og at det eneste man kan gjøre er å være rolig som du sier, si minst mulig når barnet har sammenbrudd over diverse ting men vær der for å trøste når hun ønsker det.

Jeg har lagt merke til at det virker som vi har mer av dette i perioder hvor barnet lærer noe nytt. Litt som utviklingstrinn, at han nesten går litt bakover i utvikling en periode, leker mindre selvstendig og er veldig følsom - før det plutselig går over. Han har som regel lært noe nytt i samme slengen, men ikke alltid jeg ser hva det er. Kan være språket som utvikles, at han leker på en ny måte eller får til noe nytt motorisk. Eller sikkert også større forståelse av verden og sammenhenger uten at det er så lett å se utenfra.

Det er slitsomt men det går over har hatt flere sånne runder her siste året.

 

[Neidajoda]

Vi har veldig mye av det også for tiden, med vår på 2,5 :s Utrolig slitsomt og dritt, synes jeg..

Jeg synes det er vanskelig å finne gode råd for hva man gjør når man MÅ gripe fysisk inn. Vår kaster ting vilt omkring, smeller med dører, og vi er redd han skal ødelegge ting og/eller skade seg. Så å bare sitte i ro og la ham rase fra seg går ofte ikke, for han må fysisk hindres i å gjøre ting.

Da aner jeg ikke helt hvordan jeg skal takle det..

Ellers prøver vi å anerkjenne følelsen, "jeg ser du er fryktelig sint og opprørt, du synes det var så dumt at <katastrofal hendelse> skjedde", osv, og gjerne gi ham rom og si at vi er her. Men når han da altså blir så voldsom at vi føler vi må fysisk stoppe ham, blir det vanskelig. Han gir seg ikke, bare er helt rabiat og dytter og vræler og spreller, og bare fortsetter å kaste/slå/gjøre fysisk uønskede ting.

 

[Aaavinter]

Vi har veldig mye av det også for tiden, med vår på 2,5 :s Utrolig slitsomt og dritt, synes jeg..

Jeg synes det er vanskelig å finne gode råd for hva man gjør når man MÅ gripe fysisk inn. Vår kaster ting vilt omkring, smeller med dører, og vi er redd han skal ødelegge ting og/eller skade seg. Så å bare sitte i ro og la ham rase fra seg går ofte ikke, for han må fysisk hindres i å gjøre ting.

Da aner jeg ikke helt hvordan jeg skal takle det..

Ellers prøver vi å anerkjenne følelsen, "jeg ser du er fryktelig sint og opprørt, du synes det var så dumt at <katastrofal hendelse> skjedde", osv, og gjerne gi ham rom og si at vi er her. Men når han da altså blir så voldsom at vi føler vi må fysisk stoppe ham, blir det vanskelig. Han gir seg ikke, bare er helt rabiat og dytter og vræler og spreller, og bare fortsetter å kaste/slå/gjøre fysisk uønskede ting.

Ja det er nettopp dette der! Blir brått veldig fysisk sint i tillegg, så er det ikke alltid så lett å sitte å «vente til det går over» når man feks skal være et sted innen et viss tidspunkt eller feks en hendelse tidligere i uken hvor bhg stenger å ungen sitter i full raseri anfall i gangen, man skal ha med seg masse ting hjem, ungen nekter å kle på seg og den ansatte i bhg står å venter på oss for de skal stenge. Kjenner det er vanskelig noen ganger å ikke gripe inn på noen vis, den episoden i bhg måtte jeg bare til slutt trive ungen med meg under armen i full raseri som prøvde å komme seg ut av mine armer, ikke kledd i mer enn et tynt ullsett ut i 2 grader og inn i bilen som heldigvis sto rett ved barnehageporten.

puh. Får trøste meg med at det er noe som sansynlig bedret seg etterhvert

 

[Neidajoda]

Ja det er nettopp dette der! Blir brått veldig fysisk sint i tillegg, så er det ikke alltid så lett å sitte å «vente til det går over» når man feks skal være et sted innen et viss tidspunkt eller feks en hendelse tidligere i uken hvor bhg stenger å ungen sitter i full raseri anfall i gangen, man skal ha med seg masse ting hjem, ungen nekter å kle på seg og den ansatte i bhg står å venter på oss for de skal stenge. Kjenner det er vanskelig noen ganger å ikke gripe inn på noen vis, den episoden i bhg måtte jeg bare til slutt trive ungen med meg under armen i full raseri som prøvde å komme seg ut av mine armer, ikke kledd i mer enn et tynt ullsett ut i 2 grader og inn i bilen som heldigvis sto rett ved barnehageporten.

puh. Får trøste meg med at det er noe som sansynlig bedret seg etterhvert

Vi var på COS-kurs, og der sa de også at noen ganger så må man bare ta dem hylende og sprellende under armen. Det hadde selv de erfarne psykologene der gjort opptil flere ganger.

Vi har hatt mange helger på rad hvor den koselige turen brått blir en dritt-tur når vi skal gå hjem, og poden ikke vil hjem.. og da løper han sin vei, i stikk motsatt retning av hjem og gjerne ut på parkeringsplass om han ikke stoppes, og ja, da ender vi opp med å til slutt måtte ta ham hylende under armen..

Samme med påkledning når vi skal ut, selv når vi skal noe kjekt. Veldig ofte ender det med tvangspåkledning.

Prøver triksene med å være leken, prøve gjøre det til en lek og tøyse og tulle (selv om det er det siste jeg har lyst til, jeg har mest lyst til å brøle kom igjen for faen..), men det virker veldig sjelden.

Men jeg trøster meg altså med at i alt av bøker og podcaster og blogger jeg har lest, så sier selv ekspertene at noen ganger så er det ingenting som virker, og man må ty til tvang og bæring.

Problemet er de gangene det liksom ikke er noe å tvinge ham til, som i går da det var voldsom meltdown fordi han ikke fikk leke med en dyr dippedutt.. og da kastet ting veggimellom og skrek og dyttet og begynte å ramponere møbler..

 

[Veivalsa]

Kan jo si at rollespill med plastdyrene hans om aktuelle situasjoner er veldig effektivt. Han er kjempeinterssert og ser situasjonen mer utenfra. Å forklare han noe når han er så sint at han tar et helt trespuslespill og pælmer det i gulvet - det funker ikke her hjemme. Han har skrudd seg av og ingenting når inn, i tillegg er han så liten at jeg ikke ynes det virker som at bare å snakke om ting etterpå fungerer helt. Men rollespill med dyr gjør at han kan leke ut ting vi har opplevd.

Feks begynte han å så "gå vekk" en dag her, og "du får ikke være med å leke!!!!" sikkert helt vanlige ting som skjer i bhg. Men jeg vil at han lærer at alle skal få være med i leken og skjønne at noen kan bli lei seg av ikke å være med.
Så da har vi hatt rollespill med elgen, løven og sauen hvor elg og løve leker sammen og har det kjempegøy. Så vil sauen være med, men elger brøler at han skal gå vekk og ikke får være med. Da blir sauen kjempelei seg.
Da kan jeg spørre gutten min, oi hva skjer nå? Hvorfor blir sauen lei seg? Og snakke om at det er viktig at alle skal få være med. Så sier løve og elg unnskyld og sier at sauen skal være med, fordi alle må få være med i leken.

Det samme har jeg gjort med en illsint hest som kaster leker fordi han er sint for å snakke om at leken kan bli ødelagt eller en gris kan få den i hodet og få vondt. Eller andre ting som er aktuelt. Ser at han kan sitte på gulvet og leke ut det samme som jeg gjorde etterpå.

Noe annet som kan hjelpe er å lage "rutinekort"
Særlig om man har et barn som reagerer på overganger mellom ting. Da kan man printe ut aktuelle bilder som barnet forstår, kommer opp ulike ting om man Googler, og sammen henge opp en oversikt over hva som skal skje. Da er barnet mer forberedt, og kan lettere se hva som skal skje og forstå hvorfor en ting må skje først.

Vi har langt flere meltdowns hvis han er sulten eller veldig sliten, så når jeg vet at det er en sannsynlighet kan jeg forberede bittelitt mat/lokkemat

 

[Aaavinter]

Høres jo helt normalt ut og at det eneste man kan gjøre er å være rolig som du sier, si minst mulig når barnet har sammenbrudd over diverse ting men vær der for å trøste når hun ønsker det.

Jeg har lagt merke til at det virker som vi har mer av dette i perioder hvor barnet lærer noe nytt. Litt som utviklingstrinn, at han nesten går litt bakover i utvikling en periode, leker mindre selvstendig og er veldig følsom - før det plutselig går over. Han har som regel lært noe nytt i samme slengen, men ikke alltid jeg ser hva det er. Kan være språket som utvikles, at han leker på en ny måte eller får til noe nytt motorisk. Eller sikkert også større forståelse av verden og sammenhenger uten at det er så lett å se utenfra.

Det er slitsomt men det går over har hatt flere sånne runder her siste året.

Kan jo si at rollespill med plastdyrene hans om aktuelle situasjoner er veldig effektivt. Han er kjempeinterssert og ser situasjonen mer utenfra. Å forklare han noe når han er så sint at han tar et helt trespuslespill og pælmer det i gulvet - det funker ikke her hjemme. Han har skrudd seg av og ingenting når inn, i tillegg er han så liten at jeg ikke ynes det virker som at bare å snakke om ting etterpå fungerer helt. Men rollespill med dyr gjør at han kan leke ut ting vi har opplevd.

Feks begynte han å så "gå vekk" en dag her, og "du får ikke være med å leke!!!!" sikkert helt vanlige ting som skjer i bhg. Men jeg vil at han lærer at alle skal få være med i leken og skjønne at noen kan bli lei seg av ikke å være med.
Så da har vi hatt rollespill med elgen, løven og sauen hvor elg og løve leker sammen og har det kjempegøy. Så vil sauen være med, men elger brøler at han skal gå vekk og ikke får være med. Da blir sauen kjempelei seg.
Da kan jeg spørre gutten min, oi hva skjer nå? Hvorfor blir sauen lei seg? Og snakke om at det er viktig at alle skal få være med. Så sier løve og elg unnskyld og sier at sauen skal være med, fordi alle må få være med i leken.

Det samme har jeg gjort med en illsint hest som kaster leker fordi han er sint for å snakke om at leken kan bli ødelagt eller en gris kan få den i hodet og få vondt. Eller andre ting som er aktuelt. Ser at han kan sitte på gulvet og leke ut det samme som jeg gjorde etterpå.

Noe annet som kan hjelpe er å lage "rutinekort"
Særlig om man har et barn som reagerer på overganger mellom ting. Da kan man printe ut aktuelle bilder som barnet forstår, kommer opp ulike ting om man Googler, og sammen henge opp en oversikt over hva som skal skje. Da er barnet mer forberedt, og kan lettere se hva som skal skje og forstå hvorfor en ting må skje først.

Vi har langt flere meltdowns hvis han er sulten eller veldig sliten, så når jeg vet at det er en sannsynlighet kan jeg forberede bittelitt mat/lokkemat

som vanlig har du gode svar

ja jeg tenker nok at jeg bare må være tålmodig å ta tiden til hjelp. Kan være noe i det du sier om utvikling

 

[Aaavinter]

Vi var på COS-kurs, og der sa de også at noen ganger så må man bare ta dem hylende og sprellende under armen. Det hadde selv de erfarne psykologene der gjort opptil flere ganger.

Vi har hatt mange helger på rad hvor den koselige turen brått blir en dritt-tur når vi skal gå hjem, og poden ikke vil hjem.. og da løper han sin vei, i stikk motsatt retning av hjem og gjerne ut på parkeringsplass om han ikke stoppes, og ja, da ender vi opp med å til slutt måtte ta ham hylende under armen..

Samme med påkledning når vi skal ut, selv når vi skal noe kjekt. Veldig ofte ender det med tvangspåkledning.

Prøver triksene med å være leken, prøve gjøre det til en lek og tøyse og tulle (selv om det er det siste jeg har lyst til, jeg har mest lyst til å brøle kom igjen for faen..), men det virker veldig sjelden.

Men jeg trøster meg altså med at i alt av bøker og podcaster og blogger jeg har lest, så sier selv ekspertene at noen ganger så er det ingenting som virker, og man må ty til tvang og bæring.

Problemet er de gangene det liksom ikke er noe å tvinge ham til, som i går da det var voldsom meltdown fordi han ikke fikk leke med en dyr dippedutt.. og da kastet ting veggimellom og skrek og dyttet og begynte å ramponere møbler..

Huff ja her er det ofte endel tårer fordi hun fels hadde sett for seg at pappa skulle hjelpe henne og ikke mamma feks, så sier hun jo ikke et kvekk om det bare går brått fra å være bli å fornøyd til full krise og nedsmelting, og leeeeeeeeeeenge etterpå forstår vi kanskje at det var grunnen til krisen oppsto