Kontekst: Far gikk fra mor for å bli sammen med meg, så det var en ganske røff overgang for alle. Jeg har kjent far i veldig mange år, som sikkert gjør det verre for henne, men som er en trygghet for meg akkurat nå. Mor flyttet til andre siden av landet på kort varsel, og vi flyttet etter av hensyn til barnet. Jeg fikk meg jobb ganske raskt, mens mannen fremdeles er arbeidsledig og har gått inn i en skikkelig depresjon. Økonomien er trang med bare en inntekt, og opparbeidet egenkapital må vi bruke i hverdagen. Mor ønsker ikke at far har så mye samvær som far ønsker, noe som sliter ekstra på ham og nok har bidratt til depresjonen fordi han føler han ikke får tatt en stor nok del i livet til barnet. Ellers er samarbeidet helt ok, mor er fin i overleveringer og jeg opplever henne ikke som splittende eller ufin mot noen av oss.
Jeg synes det er så utrolig vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre i stemorsrollen nå som far er deprimert. Aller helst skulle jeg involvert mor, men jeg er ganske sikker på at hun da ville begrensa samvær ytterligere, noe jeg ikke ønsker. Tidligere har samvær vært litt premie når far har oppført seg og ikke ytt motstand eller når mor har trengt fri, og det gjør nok at jeg vegrer meg litt for å involvere henne. I utgangspunktet er jo alt samvær bra, så jeg har tenkt at så lenge han er så liten, så får man bare ta i mot alt samvær med åpne armer, og at en del ting faller på plass med tid når følelser og sorg har roa seg. Barnet er tydelig veldig glad for samværet, kommer løpende mot far i overlevering og gråter når han må reise. Fordi far i sin sorg over å måtte flytte fra familie og drømmejobb ikke har klart å ivareta sitt pappaansvar, har jeg kompensert der jeg må. Innredet barnerom, kjøpt utstyr og klær til barnet, osv, noe som i seg selv er veldig vanskelig helt alene når det ikke er jeg som kjenner barnet eller barnehagens rutiner best. Det er viktig for meg å få frem at det ikke er ansvarsfraskrivelse eller latskap fra hans side, han har en ekte depresjon han får behandling for og som gjør han like dysfunksjonell på alle andre områder. Jeg får veiledning på familievern, både alene og sammen med ham, men jeg er så utrolig sliten av å kombinere full jobb, alt ansvar hjemme, støtte mannen, bidra i samvær, etc. De dagene far har samvær så føler jeg veldig ansvar for å være tilstede for å bidra til å opprettholde rutiner, ta initiativ til lek, avlaste far om det blir for mye for ham og han trenger å samle seg. Jeg prøver å bare understøtte rammene rundt, slik at de to får mest mulig tid sammen, men barnet involverer meg jo av seg selv og vil gjerne ha meg med, og da trekker far seg fort ut av leken. Jeg veit at jeg ved å velge mannen også har valgt barnet, men jeg har nok fått større omsorgsoppgaver enn jeg forventa, og jeg føler meg så utrolig ukomfortabel. Lek og stell og de tinga går helt fint, det føler jeg meg komfortabel nok med. Det vanskeligste er kanskje de situasjonene hvor jeg må grensesette barnet, fordi jeg føler jeg beveger meg utover rollen min, men hvor jeg må gjøre det fordi handlingen bare må grensesettes, eller der jeg må handle inn ting som jeg veit jeg kan bomme på og få kritikk av fra mor eller bhg. Og det er veldig vondt at både min familie og hans familie nok oppfatter at jeg overinvolverer meg, men ingen av dem vet heller hvor dårlig det står til med ham, og han ønsker ikke at jeg sier noe til dem heller. Han vil virkelig ikke bo på denne siden av landet, men så er det jeg som får skylda fra omgivelsene fordi jeg "kom og ødela familien hans". Den eneste som faktisk støtter meg er dama på familievern, og takk gudene for henne. Jeg skulle gjerne bedt familien hans komme og avlaste meg ei helg, så får de også opprettholdt relasjonen til barnet, noe jeg veit de ønsker seg, men jeg tør ikke, fordi jeg er "hun der" og alt jeg gjør er feil. Kommer barnet løpende mot meg så er det feil, vil det ikke være med meg så er det feil. Tror stemødre generelt kan kjenne seg igjen i den damned if I do, damned if I dont-problematikken, men jeg kjenner mye mer på det enn jeg hadde trodd.
Er det andre stemødre her som kan dele erfaringer med meg? Hvor mye involverer dere dere når far ikke klarer å ta sitt ansvar? Hvordan holder dere ut å aldri vite hva som er rett? Grensesetter dere eller lar dere barnet gjøre som det vil? Hva gjør dere når dere trenger egentid for å plassere ting i hodet, men likevel må være der? Hva gjør dere når omgivelsene dømmer? Det gjelder kanskje også alle dere som har hatt en partner som er alvorlig deprimert, hvordan klarer dere å balansere alle tinga? Hvem involverer dere når far ikke ønsker at noen blander seg?
Jeg synes det er så utrolig vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre i stemorsrollen nå som far er deprimert. Aller helst skulle jeg involvert mor, men jeg er ganske sikker på at hun da ville begrensa samvær ytterligere, noe jeg ikke ønsker. Tidligere har samvær vært litt premie når far har oppført seg og ikke ytt motstand eller når mor har trengt fri, og det gjør nok at jeg vegrer meg litt for å involvere henne. I utgangspunktet er jo alt samvær bra, så jeg har tenkt at så lenge han er så liten, så får man bare ta i mot alt samvær med åpne armer, og at en del ting faller på plass med tid når følelser og sorg har roa seg. Barnet er tydelig veldig glad for samværet, kommer løpende mot far i overlevering og gråter når han må reise. Fordi far i sin sorg over å måtte flytte fra familie og drømmejobb ikke har klart å ivareta sitt pappaansvar, har jeg kompensert der jeg må. Innredet barnerom, kjøpt utstyr og klær til barnet, osv, noe som i seg selv er veldig vanskelig helt alene når det ikke er jeg som kjenner barnet eller barnehagens rutiner best. Det er viktig for meg å få frem at det ikke er ansvarsfraskrivelse eller latskap fra hans side, han har en ekte depresjon han får behandling for og som gjør han like dysfunksjonell på alle andre områder. Jeg får veiledning på familievern, både alene og sammen med ham, men jeg er så utrolig sliten av å kombinere full jobb, alt ansvar hjemme, støtte mannen, bidra i samvær, etc. De dagene far har samvær så føler jeg veldig ansvar for å være tilstede for å bidra til å opprettholde rutiner, ta initiativ til lek, avlaste far om det blir for mye for ham og han trenger å samle seg. Jeg prøver å bare understøtte rammene rundt, slik at de to får mest mulig tid sammen, men barnet involverer meg jo av seg selv og vil gjerne ha meg med, og da trekker far seg fort ut av leken. Jeg veit at jeg ved å velge mannen også har valgt barnet, men jeg har nok fått større omsorgsoppgaver enn jeg forventa, og jeg føler meg så utrolig ukomfortabel. Lek og stell og de tinga går helt fint, det føler jeg meg komfortabel nok med. Det vanskeligste er kanskje de situasjonene hvor jeg må grensesette barnet, fordi jeg føler jeg beveger meg utover rollen min, men hvor jeg må gjøre det fordi handlingen bare må grensesettes, eller der jeg må handle inn ting som jeg veit jeg kan bomme på og få kritikk av fra mor eller bhg. Og det er veldig vondt at både min familie og hans familie nok oppfatter at jeg overinvolverer meg, men ingen av dem vet heller hvor dårlig det står til med ham, og han ønsker ikke at jeg sier noe til dem heller. Han vil virkelig ikke bo på denne siden av landet, men så er det jeg som får skylda fra omgivelsene fordi jeg "kom og ødela familien hans". Den eneste som faktisk støtter meg er dama på familievern, og takk gudene for henne. Jeg skulle gjerne bedt familien hans komme og avlaste meg ei helg, så får de også opprettholdt relasjonen til barnet, noe jeg veit de ønsker seg, men jeg tør ikke, fordi jeg er "hun der" og alt jeg gjør er feil. Kommer barnet løpende mot meg så er det feil, vil det ikke være med meg så er det feil. Tror stemødre generelt kan kjenne seg igjen i den damned if I do, damned if I dont-problematikken, men jeg kjenner mye mer på det enn jeg hadde trodd.
Er det andre stemødre her som kan dele erfaringer med meg? Hvor mye involverer dere dere når far ikke klarer å ta sitt ansvar? Hvordan holder dere ut å aldri vite hva som er rett? Grensesetter dere eller lar dere barnet gjøre som det vil? Hva gjør dere når dere trenger egentid for å plassere ting i hodet, men likevel må være der? Hva gjør dere når omgivelsene dømmer? Det gjelder kanskje også alle dere som har hatt en partner som er alvorlig deprimert, hvordan klarer dere å balansere alle tinga? Hvem involverer dere når far ikke ønsker at noen blander seg?
)
