Hei. Jeg og min samboer har ett barn hver fra tidligere forhold. Jeg opplever at moren til barnet hans ikke vil at jeg skal være sammen med barnet alene. barnet bor hos oss annenhver uke og vi har vært samboere i ett år. Jeg synes dette er urimelig av henne. Skriver til alenemødrene her som sikkert har mange meninger om stemor... Synes i allefall det blir vanskelig å leve som en familie om jeg ikke kan være sammen med bonusbarnet mitt alene. Synes dette sender signeler om at jeg er "farlig" og ikke til å stole på. Ønsker ikke biomødrene at barna deres skal ha et nært forhold til stemor?
Stemoren
- Trådstarter stemor1
- Opprettet
Jeg tror jeg ville tatt meg en prat med denne moren jeg. Kan jo være at du oppfatter signal hun egentlig ikke sender?
Kanskje hun er redd barnet skal bli veldig knyttet til deg, og dersom det skjærer seg for deg og din samboer, så blir du revet vekk fra barnet?
Jeg kan ikke uttale meg om kjærester til bf og deres forhold til min datter, da jeg ikke har vært borti situasjonen.
Kanskje hun er redd barnet skal bli veldig knyttet til deg, og dersom det skjærer seg for deg og din samboer, så blir du revet vekk fra barnet?
Jeg kan ikke uttale meg om kjærester til bf og deres forhold til min datter, da jeg ikke har vært borti situasjonen.
Teorien med å oppfatte signaler hun egentlig ikke sender, må forkastes da hun sier dette meget høyt og tydelig. Nærmest skriker...
At hun kan være redd kan jeg forstå, for det er jeg også. Jeg vil jo bare miste dette barnet om jeg og faren går fra hverandre. men den usikkerheten vil jo alltid være der...
Jeg synes bare det er så urettferdig at hun ikke viser meg tillit, når jeg fortjener at hun skal gjøre det.
At hun kan være redd kan jeg forstå, for det er jeg også. Jeg vil jo bare miste dette barnet om jeg og faren går fra hverandre. men den usikkerheten vil jo alltid være der...
Jeg synes bare det er så urettferdig at hun ikke viser meg tillit, når jeg fortjener at hun skal gjøre det.
Storm
Gift med forumet
hvor lenge har dere vært sammen da?[:)]
slik er ofte veldig vanskelig, både for den som er mor, og den nye som kommer inn i et forhold med mor/ far.
selv har jeg vært der/ er der. og mye slet jeg med.
det allerbeste tror kej er at du setter deg ned på 2mannshånd og prater med henne. hun er nok bare redd og veldig usikker. å da har man tildenser til å "gå i forsvarposisjon" .
slik er ofte veldig vanskelig, både for den som er mor, og den nye som kommer inn i et forhold med mor/ far.
selv har jeg vært der/ er der. og mye slet jeg med.
det allerbeste tror kej er at du setter deg ned på 2mannshånd og prater med henne. hun er nok bare redd og veldig usikker. å da har man tildenser til å "gå i forsvarposisjon" .
Lives mamma
Elsker forumet
jeg forstår moren veldig godt... det fordi jeg ville sikkert gjort det samme. ikke på den måten, men ikke likt at "stemor" skulle være med barnet alene...
Råd til stemor.
Råd til stemor.
* Presenter deg selv for barna når du vet at noe ”varig” er på gang.
* Skap din egen rolle overfor barna, vær en voksen ressursperson, ikke en mor.
* Gi barna all den tid de trenger for å akseptere at pappa har fått en ny kjæreste. Det kan
ta flere år for barn å etablere nære relasjoner.
* Kall deg aldri stemor, før barnet selv bruker dette navnet.
* Vær sammen med barna på en naturlig måte, men la barna ta initiativ til kontakt den første
tiden. (Prøv aldri å invadere deres følelser.)
* Ikke fortell stebarna dine at du er glad i dem, eller liker dem, før du har en relasjon med
dem. Ellers virker det ikke troverdig, selv om det er sant fra din side.
* Aksepter den ordning og struktur som er i hjemmet, uten at du forsøker å innføre dine regler
og verdier med en gang.
* Ikke vær en inntrenger på arenaer som er ”foreldrearenaer”. Ikke dukk opp på korpskonsert
på skolen hvis det ikke er avtalt på forhånd og alle synes det er hyggelig at du er der.
* Ikke overta farens omsorgsoppgaver og praktiske oppgaver i forhold til barna. Vær en
støttespiller, ikke en hushjelp.
* Bli gradvis kjent med barna. Lytt til deres musikk, engasjer deg i hobbyer og interesser, lytt
til deres drømmer og fantasier, vær interessert i barnas venner.
* Etter hvert som den gjensidige tryggheten øker, gjør noe sammen med barna, uten far.
* Aksepter at barnas far gjør ting sammen med sine barn, uten din deltakelse.
* Dersom du tar med deg egne barn inn i forholdet, vær varsom med å forskjellsbehandle.
* Aksepter at pappaen og du reagerer forskjellig på barna. Vær heller nysgjerrig framfor å
irritere deg.
* Du kan som stemor være en brubygger mellom barnas far og mor. Hjelp din partner til å
samarbeide med barnas mor.
* Ikke vær selvutslettende. For å overbevise alle om at du ikke er en ”ond stemor”, er det lett
å bli en utydelig skikkelse.
* Dersom det er naturlig så vis stolthet og anerkjennelse overfor stebarna ute blant andre.
* Ha en åpenhet i forhold til hvordan du kan utforme rollen som stemor. Diskuter dette med
barnas far. Vær lydhør for barnas reaksjoner, og diskuter det med dem om nødvendig.
* Skap din egen rolle overfor barna, vær en voksen ressursperson, ikke en mor.
* Gi barna all den tid de trenger for å akseptere at pappa har fått en ny kjæreste. Det kan
ta flere år for barn å etablere nære relasjoner.
* Kall deg aldri stemor, før barnet selv bruker dette navnet.
* Vær sammen med barna på en naturlig måte, men la barna ta initiativ til kontakt den første
tiden. (Prøv aldri å invadere deres følelser.)
* Ikke fortell stebarna dine at du er glad i dem, eller liker dem, før du har en relasjon med
dem. Ellers virker det ikke troverdig, selv om det er sant fra din side.
* Aksepter den ordning og struktur som er i hjemmet, uten at du forsøker å innføre dine regler
og verdier med en gang.
* Ikke vær en inntrenger på arenaer som er ”foreldrearenaer”. Ikke dukk opp på korpskonsert
på skolen hvis det ikke er avtalt på forhånd og alle synes det er hyggelig at du er der.
* Ikke overta farens omsorgsoppgaver og praktiske oppgaver i forhold til barna. Vær en
støttespiller, ikke en hushjelp.
* Bli gradvis kjent med barna. Lytt til deres musikk, engasjer deg i hobbyer og interesser, lytt
til deres drømmer og fantasier, vær interessert i barnas venner.
* Etter hvert som den gjensidige tryggheten øker, gjør noe sammen med barna, uten far.
* Aksepter at barnas far gjør ting sammen med sine barn, uten din deltakelse.
* Dersom du tar med deg egne barn inn i forholdet, vær varsom med å forskjellsbehandle.
* Aksepter at pappaen og du reagerer forskjellig på barna. Vær heller nysgjerrig framfor å
irritere deg.
* Du kan som stemor være en brubygger mellom barnas far og mor. Hjelp din partner til å
samarbeide med barnas mor.
* Ikke vær selvutslettende. For å overbevise alle om at du ikke er en ”ond stemor”, er det lett
å bli en utydelig skikkelse.
* Dersom det er naturlig så vis stolthet og anerkjennelse overfor stebarna ute blant andre.
* Ha en åpenhet i forhold til hvordan du kan utforme rollen som stemor. Diskuter dette med
barnas far. Vær lydhør for barnas reaksjoner, og diskuter det med dem om nødvendig.
Kilde: ”Andrekoneguiden”
Sist oppdatert: 26.04.07 08:12
Tips en venn om denne saken!
Til (e-post): Fra (e-post):
[link=http://www.fam-vern-stvg.no/art_print.asp?id=38]
Utskriftsvennlig versjon[/link] E-Pressen v2.02
©2001 iT Løsninger as
Hun klager til far, om at jeg ikke virker interessert i å ha et forhold til henne osv. det har hun feil i, for det ønsker jeg. Er bare det at hun er så veldig "opp og ned". Den ene gangen er hun blid som en lerke, neste gang er hun sur som en potte. Da vi kjøpte hus sammen, ble hun skikkelig forbannet, og jeg har holdt meg unna siden. Jeg kjenner henne jo ikke en gang, og synes ikke jag skal måtte forholde meg til hennes opp og nedturer, og i alle fall ikke utblåsninger fra hennes side. Hvis hun ønsker å ha et forhold til meg, synes jeg hun bør oppføre seg litt mer stabilt når vi treffes.
hvis det er et ferskt brudd mellom barnas mor og din nåværende samboer, så kan det jo rett og slett bunne i vonde følelser ovenfor deg - at hun er "sjalu" hvis du skjønner - og tar det ut via barna...
Veldig synd, iom at du skal også være en ressursperson for barna når de er hos dere... Du blir jo en ekstraperson i barnas liv, men skal jo selvfølgelig ikke erstatte mamman..
Frykten for at du og han du er sammen med nå skal gå fra hverandre, er helt naturlig for henne å ha.. Det er jo et beskytterinstinkt.. Moren har sett barna gå gjennom ett samlivsbrudd tidligere, og vil ikke påføre barna sine den smerten en gang til...
Jeg foreslår at du prøver å prate med samboeren din om dette - og få han til å snakke med barnas mor, evt så kan du jo prøve å snakke med henne selv..
Ellers så er mitt beste råd å bare gi det tid..
Pappa forlot mamma for en annen kvinne, og selv om ting var sårt så kan jeg aldri huske at de to (mamma og den nye dama) var i noen som helst krangel eller diskusjon.. Ikke som jeg fikk med meg iallefall, og tro meg - jeg fikk med meg MYE...
Pappa og hun nye var sammen i 7 år - mye lenger enn han og mamma - og hun var utrolig flink med oss barna, og selv om det nå er 16 år siden de gikk fra hverandre, så snakker vi sammen hver gang vi treffer hverandre - hun var en av de første som ringte og gratulerte meg da jeg hadde født Tobias, og jeg og den ene datteren hennes har jobbet sammen og pratet utrolig mye sammen i de senere år..
Så hvis mamman til barna dine bare kan komme over den "barrieren" hun tydeligvis står bak, og dere etterhvert også kan få et godt forhold, så er det så utrolig fint for barna både nå - og på lang sikt..
Ønsker deg masse lykke til iallefall, og håper det ordner seg til barnas beste.. [:)]
Veldig synd, iom at du skal også være en ressursperson for barna når de er hos dere... Du blir jo en ekstraperson i barnas liv, men skal jo selvfølgelig ikke erstatte mamman..
Frykten for at du og han du er sammen med nå skal gå fra hverandre, er helt naturlig for henne å ha.. Det er jo et beskytterinstinkt.. Moren har sett barna gå gjennom ett samlivsbrudd tidligere, og vil ikke påføre barna sine den smerten en gang til...
Jeg foreslår at du prøver å prate med samboeren din om dette - og få han til å snakke med barnas mor, evt så kan du jo prøve å snakke med henne selv..
Ellers så er mitt beste råd å bare gi det tid..
Pappa forlot mamma for en annen kvinne, og selv om ting var sårt så kan jeg aldri huske at de to (mamma og den nye dama) var i noen som helst krangel eller diskusjon.. Ikke som jeg fikk med meg iallefall, og tro meg - jeg fikk med meg MYE...
Pappa og hun nye var sammen i 7 år - mye lenger enn han og mamma - og hun var utrolig flink med oss barna, og selv om det nå er 16 år siden de gikk fra hverandre, så snakker vi sammen hver gang vi treffer hverandre - hun var en av de første som ringte og gratulerte meg da jeg hadde født Tobias, og jeg og den ene datteren hennes har jobbet sammen og pratet utrolig mye sammen i de senere år..
Så hvis mamman til barna dine bare kan komme over den "barrieren" hun tydeligvis står bak, og dere etterhvert også kan få et godt forhold, så er det så utrolig fint for barna både nå - og på lang sikt..
Ønsker deg masse lykke til iallefall, og håper det ordner seg til barnas beste.. [:)]
jeg forstår moren veldig godt... det fordi jeg ville sikkert gjort det samme. ikke på den måten, men ikke likt at "stemor" skulle være med barnet alene...
Jeg har bodd sammen med dette barnet annenhver uke i ett år. jeg gjør ingen forskjell på han og mitt eget barn. Jeg anntar at mor også vil at det skal være slik, men burde det ikke også gå andre veien? Jeg mener: jeg er nøye på å tilbringe like mye tid med, gi like mye materiellt osv til begge barna. tenker egentlig ikke så mye over det lenger heller, for det er helt naturlig for meg. Burde jeg ikke da også få lov til å ha et nært forhold til han? Være hjemme med han når han er syk, eller når far er på kurs...
Jeg forstår at biomor kan være skeptisk i begynnelsen, men når det er gått ett år (bodd sammen)... og over det også, jeg har vært i guttens liv i nærmere to år...
Lives mamma
Elsker forumet
forstår det[;)] men vet bare det ikke lett for barn og den andre voksne som er i den situasjonen.
har opplevd mye selv og selv om jeg er voksen så ville jeg nok reagert sterkt om jeg skulle sendt datteren min til "den andre kvinnen"...
men forstår godt deg også, og hvordan du må føle deg utenfor. men det blir av og til sånn siden det ikke er ditt barn. har vert smboer noen år med en som hadde ei jente, og moren hennes ville absolutt ikke at jeg skulle få ha henne alene. jeg trakk meg bare stille til siden og lot ting gå av seg selvORIGINAL: stemor1
Kall deg aldri stemor, før barnet selv bruker dette navnet.
Gutten kaller meg ved navn, brukte begrepet i dette forumet, slik at dere skulle forstå min relasjon til barnet.
Lives mamma
Elsker forumet
forstår jo det, men det er ikke lett for henne la en annen kvinne leke "mor" for hennes barn..
men som sagt du må jo bare gjøre hva du føler rett og ikke minst for barnet. jeg tror en prat hjelper, og
bli enige dere mellom[:)]
lykke til.
Hvis jeg prøvde å leke mor, forstår jeg at hun hadde blitt sint, hadde jeg selv blitt også. men jeg har jo ett barn selv og BF har en kjæreste. Jeg vil at hun skal ha et nært forhold til mitt barn. Kunne ikke falle meg inn og gå inn i DERES liv og nekte henne å være sammen med barnet mitt alene. Nå er også dette forholdet veldig stabilt.
Jeg blir så oppgitt bare, over at hun ikke vil forstå at jeg unner barnet hennes like mye godt som hun selv gjør. Og at jeg ønsker å stille opp og være en trygg voksenperson i barnets liv, selvom han allerede har en mamma, hvilket jeg er veldig klar over.
Jeg blir så oppgitt bare, over at hun ikke vil forstå at jeg unner barnet hennes like mye godt som hun selv gjør. Og at jeg ønsker å stille opp og være en trygg voksenperson i barnets liv, selvom han allerede har en mamma, hvilket jeg er veldig klar over.
Lives mamma
Elsker forumet
ta tiden til hjelp. jeg ser jo(ut ifra det jeg leser) at du er en person som vil barnet det beste.
men du kan mene en ting og at du synes ditt barn skal ha ett nært forhold til bf sin dame er jo ditt valg.
alle er ikke like, og kan ikke se likt på akkurat det.
om ikke det hjelper at du gir henne respekt og viser henne alt en skulle tro skulle vært godt nok, så
er det jo ikke noe og gjøre med det. men hun er jo der når barnet er hos dere, så jeg syns dere skal gjøre som dere alltid har gjort og du skal være den er. [;)]ORIGINAL: stemor1
Hvis jeg prøvde å leke mor, forstår jeg at hun hadde blitt sint, hadde jeg selv blitt også. men jeg har jo ett barn selv og BF har en kjæreste. Jeg vil at hun skal ha et nært forhold til mitt barn. Kunne ikke falle meg inn og gå inn i DERES liv og nekte henne å være sammen med barnet mitt alene. Nå er også dette forholdet veldig stabilt.
Jeg blir så oppgitt bare, over at hun ikke vil forstå at jeg unner barnet hennes like mye godt som hun selv gjør. Og at jeg ønsker å stille opp og være en trygg voksenperson i barnets liv, selvom han allerede har en mamma, hvilket jeg er veldig klar over.
Jeg er selv en "stemor", ikke det at jeg kaller meg det men.
Å her har sambo vært sammen med en mellom ekskone og meg, så kansje hun ble vant til det da (ikke at de hadde noe godt forhold akkurat). Men her har sambo barna annenhver helg og en dag i uken, og siden han jobber 100% og barna bor 20min unna, så må jo jeg være alene med de for å få det til å gå opp, ellers går det jo ut over barna, så jeg må hente de på skolen og være hjemme med de til han kommer hjem, jeg kan være alene med de viss det er noe han må. Nå hvet jeg ikke mye om deres situasjon, men etterhvert som barnet blir eldre og viss far jobber så blir du jo bare nødt til å være alene med barnet, så jo tidligere du begynner med det og barnet blir kjent med deg, så er jo det bare positivt. Er jo faktisk ikke til å unngå å være alene med barnet, må iallefall være utrolig slitsomt viss faren ikke kan ta seg en tur ol. den uka han har ungen uten å ta han med. Så hun må jo bare en gang finne seg i det. Så som de andre har sagt så ta deg en prat med henne og fortel på en fin måte hvordan virkligheten er! Bare gi en lyd viss du vil prate[:)] Lykke til iallefall[:D]
Å her har sambo vært sammen med en mellom ekskone og meg, så kansje hun ble vant til det da (ikke at de hadde noe godt forhold akkurat). Men her har sambo barna annenhver helg og en dag i uken, og siden han jobber 100% og barna bor 20min unna, så må jo jeg være alene med de for å få det til å gå opp, ellers går det jo ut over barna, så jeg må hente de på skolen og være hjemme med de til han kommer hjem, jeg kan være alene med de viss det er noe han må. Nå hvet jeg ikke mye om deres situasjon, men etterhvert som barnet blir eldre og viss far jobber så blir du jo bare nødt til å være alene med barnet, så jo tidligere du begynner med det og barnet blir kjent med deg, så er jo det bare positivt. Er jo faktisk ikke til å unngå å være alene med barnet, må iallefall være utrolig slitsomt viss faren ikke kan ta seg en tur ol. den uka han har ungen uten å ta han med. Så hun må jo bare en gang finne seg i det. Så som de andre har sagt så ta deg en prat med henne og fortel på en fin måte hvordan virkligheten er! Bare gi en lyd viss du vil prate[:)] Lykke til iallefall[:D]
Gi henne respekt?
For å være helt ærlig er jeg ganske lei hele dama. Hun saboterer bevvist forholdet mellom meg og barnet, forteller han at jeg ikke er glad i han, han kommer hjem etter en uke hos henne og er plutselig redd for meg. Og vi begynner relasjonsbyggingen på nytt og kommer langt på vei... Så kan det være bra og rolig i en lang periode. Plutselig kommer han tilbake og er redd for meg igjen. Og henne skal jeg respektere? Jeg blir mest sint for at hun ødelegger gutten når hun driver på slik.
For å være helt ærlig er jeg ganske lei hele dama. Hun saboterer bevvist forholdet mellom meg og barnet, forteller han at jeg ikke er glad i han, han kommer hjem etter en uke hos henne og er plutselig redd for meg. Og vi begynner relasjonsbyggingen på nytt og kommer langt på vei... Så kan det være bra og rolig i en lang periode. Plutselig kommer han tilbake og er redd for meg igjen. Og henne skal jeg respektere? Jeg blir mest sint for at hun ødelegger gutten når hun driver på slik.
Som sagt er hun utrolig ustabil i våre møter, enten høøøøyt oppe eller laaaangt nede. Etter at vi kjøpte hus sammen, fikk jeg en utblåsning fra henne som ikke lignet grisen. etter det har jeg ingen omgang med henne, jeg unngår enhver situasjon hvor jeg ville måtte møte henne. Så jeg har ingen sammenhenger å vise henne respekt, annet enn gjennom gutten. Og der viser jeg henne respekt, ved at jeg setter henne i høysete ovenfor han, gleder med sammen med han til å se mamma igjen osv...
Må si meg litt enig med Miralle her: Hvor er din samboer/barnefar oppi dette? Hvordan bidrar han? Hvilke grep gjør han for å løse utfordringene?
Når barnet er hos dere annen hver uke, så blir det jo nesten praktisk umulig at du ikke skal kunne være alene med barnet.
Jeg har ikke vært i samme situasjon selv, så jeg uttaler meg som utenforstående. Men hvis jeg prøver se for meg selv i morens situasjon, så tror jeg at jeg ville fått problemer med å stille et slikt krav, selv der jeg slet emosjonelt ift situasjonen. Nettopp fordi jeg ville sett på det som en uungåelig situasjon; et krav jeg likevel aldri ville hatt kontroll over. Dermed ville jeg, med et slikt krav, bare gjort vondt verre for egen del ved stadig å lure på om kravet ble overholdt eller ikke. Tror jeg ville blitt tullerusk av det.
Dere har vært samboere i over et år, forholdet er i så måte seriøst, og dere har barnet annen hver uke. Da syns jeg det er et ganske urimelig krav, ja. Kan forstå hun sliter, men syns det er urimelig.
Leser nedover at du ikke har så mye til overs for henne lenger. Dette må du ikke dra videre, da tror jeg du kan glemme å oppnå gode løsninger.
Lykke til for dere alle sammen
Når barnet er hos dere annen hver uke, så blir det jo nesten praktisk umulig at du ikke skal kunne være alene med barnet.
Jeg har ikke vært i samme situasjon selv, så jeg uttaler meg som utenforstående. Men hvis jeg prøver se for meg selv i morens situasjon, så tror jeg at jeg ville fått problemer med å stille et slikt krav, selv der jeg slet emosjonelt ift situasjonen. Nettopp fordi jeg ville sett på det som en uungåelig situasjon; et krav jeg likevel aldri ville hatt kontroll over. Dermed ville jeg, med et slikt krav, bare gjort vondt verre for egen del ved stadig å lure på om kravet ble overholdt eller ikke. Tror jeg ville blitt tullerusk av det.
Dere har vært samboere i over et år, forholdet er i så måte seriøst, og dere har barnet annen hver uke. Da syns jeg det er et ganske urimelig krav, ja. Kan forstå hun sliter, men syns det er urimelig.
Leser nedover at du ikke har så mye til overs for henne lenger. Dette må du ikke dra videre, da tror jeg du kan glemme å oppnå gode løsninger.
Lykke til for dere alle sammen
neida, jeg lar ikke henne få vite at jeg er dritt lei... Jeg vil jo som sagt gjerne ha et godt forhold til henne. Skulle virkelig ønske at vi kunne bli kjent, siden det plager meg at jeg ikke vet så mye om barnetl liv den uken han ikke er hos oss. Ikke at jeg tror han ikke har det bra, det vet jeg at han har, men vil egentlig bare kjenne til hele livet til gutten. Men jeg gidder heller ikke å utsette meg for humørsvingningene hennes, og har derfor valgt å unngå å møte henne. Jeg legger meg ikke opp i samarbeidsproblemene til mor og far, nekter å ta side (i allefall ovenfor henne), da blir det umulig å håndtere en situasjon hvor hun kjefter på meg.
Faren hans hører på utblåsninger fra mor hver eneste uke og han står i mot henne når det kommer til at hun ikke vil at jeg skal være alene med barnet og sier at vi løser dette slik vi vil.
men motviljen mot meg står i veien for et godt samarbeid mellom henne og far og henne og meg.
Faren hans hører på utblåsninger fra mor hver eneste uke og han står i mot henne når det kommer til at hun ikke vil at jeg skal være alene med barnet og sier at vi løser dette slik vi vil.
men motviljen mot meg står i veien for et godt samarbeid mellom henne og far og henne og meg.