F
Fortvilet_kvinne
Guest
Jeg har samboer, hus, barn, fast jobb, lån, bil, husdyr, altså et veldig A4-liv. Jeg er vel gjennomsnittskvinnen med stor G. Jeg og sambo har vært sammen i mange år. I løpet av det siste året har jeg fått et metaperspektiv på livet mitt, og funnet ut litt og hvert. Og det har ført til at jeg har det litt vanskelig med hva jeg føler for samboer. Jeg lurer på om følelsene mine for han er der, eller om det på grunn av det praktiske. Er vi i en periode i livet hvor ting er tøft, og det gjelder å komme seg igjennom, eller er dette slutten?
Det har nå blitt sånn at jeg blir (for) fort irritert over ting han gjør og ting han ikke gjør. Det kan være vanlige ting i hjemmet, men også mye med personligheten hans. Det er valg han gjør, som jeg ikke er enig i.
Endringene har nok ikke skjedd det siste året, men heller gradvis. Jeg har nok vært for føyelig og grunnmuren i hjemmet, mens han har fått dyrket sine interesser. Jeg har opplevd at han har gjort respektløse ting mot meg (aldri voldelig), og oppfører seg ofte egoistisk, der han pleier egne behov foran barna.
Når dette er sagt, så er det også mye positivt. Han prøver å endre seg, og tar lettere til seg ting jeg sier. Han ønsker at dette skal gå rette veien, og er veldig "på".
Dersom dette ikke går, hvordan skal det gå med ungene? Huset som jeg er så knyttet til. Hvordan klarer jeg meg alene?
Dette ble langt og dårlig forklart, men dersom du har opplevd at dere har kommet dere over det, eller at det har endt med brudd, så vil jeg gjerne høre. Jeg har ingen jeg orker å snakke med, men må nok kontakte noen etter hvert, dersom det ikke går over.
Det har nå blitt sånn at jeg blir (for) fort irritert over ting han gjør og ting han ikke gjør. Det kan være vanlige ting i hjemmet, men også mye med personligheten hans. Det er valg han gjør, som jeg ikke er enig i.
Endringene har nok ikke skjedd det siste året, men heller gradvis. Jeg har nok vært for føyelig og grunnmuren i hjemmet, mens han har fått dyrket sine interesser. Jeg har opplevd at han har gjort respektløse ting mot meg (aldri voldelig), og oppfører seg ofte egoistisk, der han pleier egne behov foran barna.
Når dette er sagt, så er det også mye positivt. Han prøver å endre seg, og tar lettere til seg ting jeg sier. Han ønsker at dette skal gå rette veien, og er veldig "på".
Dersom dette ikke går, hvordan skal det gå med ungene? Huset som jeg er så knyttet til. Hvordan klarer jeg meg alene?
Dette ble langt og dårlig forklart, men dersom du har opplevd at dere har kommet dere over det, eller at det har endt med brudd, så vil jeg gjerne høre. Jeg har ingen jeg orker å snakke med, men må nok kontakte noen etter hvert, dersom det ikke går over.
