Phibonacci
Glad i forumet
Da er jeg tilbake etter tidlig ul.
Først: Den lille lever og et lite hjerte banker :) Jeg så ikke akkurat noe 'banking', men min kjære syntes han så det og gynekologen sa at det banket et lite hjerte. Så juba! Det bor en liten ert inni meg, og den lever :)
Dernest: Har likevel litt blanda følelser etter å ha vært der. Han liksom bare 'kjørte på'.
Sa ifra til han når jeg la meg på benken at jeg også hadde fått svar på at jeg hadde celleforandringer, og det var bra jeg sa for da kunne han ta de prøvene som trengtes med en gang og jeg slapp å kjøre til et annet sykehus som ligger ca 1t og 3 kvarter unna oss. Så det var jo fint. Men jeg fikk jo ingen forvarsel på hva han skulle gjøre osv. Han bare dytta 'nebbet' inn i meg uten å si ifra, kjørte på med ene 'testsaken' etter den andre. Væta noen padsaktige saker på en pinne og rota rundt og det hele var noe som gjorde at det sve litt, men han sa ikke fra hva han gjorde eller at det kom til å svi litt. Ingen krise, for det gjorde jo ikke spesielt vondt, men er jo litt ubehagelig, og jeg liker å vite hva som skjer. Stilte noen spørsmål og sa jeg likte å vite hva som skjedde, men fikk ikke noe særlig svar. Når han var ferdig røska han ut nebbet og jeg kjente det rant masse guffe ut. Så bare fant han frem ultralyden, sa ikke noe og måka den inn. Viste oss den lille i kanskje et halvt minutt og sa at alt så normalt ut og fint. Dro den ut og jeg kunne kle på meg. Fikk litt kort info etterpå, men det var liksom... jeg vet ikke... veldig 'tynt' og jeg følte litt som om jeg hadde vært på et samlebånd.. Ble bare litt paff av hele greia og trodde jeg skulle være kjempeglad for at spiren sitter, men jeg ble bare litt satt ut. Gleder meg ikke helt til neste gu, for det blir antagelig til samme fyr og da sa han at han måtte ta noen 'prøver' av meg fra der inne, men siden vi ikke hadde snakket om det på forhånd og ikke var kommet lenger i graviditeten ville han ikke gjøre det enda. Som min kjære sa, du må jo bare si ifra på forhånd at du vil vite hva han skal gjøre. For om man ikke sier ifra har han ingen forutsetning for å vite at det han gjør kanskje ikke er helt optimalt for pasienten. Så jeg får manne meg opp! (Men blir ikke før etter jul heldigvis :)
Sorry langt innlegg og et par urkene detaljer ;)
Først: Den lille lever og et lite hjerte banker :) Jeg så ikke akkurat noe 'banking', men min kjære syntes han så det og gynekologen sa at det banket et lite hjerte. Så juba! Det bor en liten ert inni meg, og den lever :)
Dernest: Har likevel litt blanda følelser etter å ha vært der. Han liksom bare 'kjørte på'.
Sa ifra til han når jeg la meg på benken at jeg også hadde fått svar på at jeg hadde celleforandringer, og det var bra jeg sa for da kunne han ta de prøvene som trengtes med en gang og jeg slapp å kjøre til et annet sykehus som ligger ca 1t og 3 kvarter unna oss. Så det var jo fint. Men jeg fikk jo ingen forvarsel på hva han skulle gjøre osv. Han bare dytta 'nebbet' inn i meg uten å si ifra, kjørte på med ene 'testsaken' etter den andre. Væta noen padsaktige saker på en pinne og rota rundt og det hele var noe som gjorde at det sve litt, men han sa ikke fra hva han gjorde eller at det kom til å svi litt. Ingen krise, for det gjorde jo ikke spesielt vondt, men er jo litt ubehagelig, og jeg liker å vite hva som skjer. Stilte noen spørsmål og sa jeg likte å vite hva som skjedde, men fikk ikke noe særlig svar. Når han var ferdig røska han ut nebbet og jeg kjente det rant masse guffe ut. Så bare fant han frem ultralyden, sa ikke noe og måka den inn. Viste oss den lille i kanskje et halvt minutt og sa at alt så normalt ut og fint. Dro den ut og jeg kunne kle på meg. Fikk litt kort info etterpå, men det var liksom... jeg vet ikke... veldig 'tynt' og jeg følte litt som om jeg hadde vært på et samlebånd.. Ble bare litt paff av hele greia og trodde jeg skulle være kjempeglad for at spiren sitter, men jeg ble bare litt satt ut. Gleder meg ikke helt til neste gu, for det blir antagelig til samme fyr og da sa han at han måtte ta noen 'prøver' av meg fra der inne, men siden vi ikke hadde snakket om det på forhånd og ikke var kommet lenger i graviditeten ville han ikke gjøre det enda. Som min kjære sa, du må jo bare si ifra på forhånd at du vil vite hva han skal gjøre. For om man ikke sier ifra har han ingen forutsetning for å vite at det han gjør kanskje ikke er helt optimalt for pasienten. Så jeg får manne meg opp! (Men blir ikke før etter jul heldigvis :)
Sorry langt innlegg og et par urkene detaljer ;)
