Huff! Denne graviditeten har hitill virkelig ikke vært enkel. Humøret svinger minutt for minutt, og stakkars samboer får virkelig gjennomgå om dagene. Føler meg diger og svær, lager problemer av ingenting og har desverre ingen sexlyst. Livet føles generelt ganske trasig til tider. Og i det ene øyeblikket forguder jeg samboer og i det andre øyeblikket takler jeg omtrent ikke at han er nær meg, og hvertfall ikke at han skal kysse meg osv. Blir helt fortvila! Er førstegangsgravid og livredd for at dette kan være tegn på begynnende svangerskapsdepresjon? Det svinger så mye at jeg blir helt sprø! Noen som har det liknende? Er redd for hvordan dette skal ende.
Stakkars samboer
- Trådstarter Junibaby
- Opprettet
Jeg har også et humør som svinger veldig. Spesielt når jeg er trøtt og sliten. Samboer her også får gjennomgå litt så du er ikke alene! 
Hvis du er redd for svangerskapsdepresjon syntes jeg du bør snakke med jordmor om det.. Godt å få luftet tankene litt uansett hva det kan være, men tror ikke det trenger å være depresjon pga humørsvingninger altså. Tror de fleste her inne har det sånn til tider. Det har hvertfall jeg!
Hvis du er redd for svangerskapsdepresjon syntes jeg du bør snakke med jordmor om det.. Godt å få luftet tankene litt uansett hva det kan være, men tror ikke det trenger å være depresjon pga humørsvingninger altså. Tror de fleste her inne har det sånn til tider. Det har hvertfall jeg!
Vil si at det ikke er et tegn på det men bare på økte sanser, masse hormoner, usikkerhet og forberedelser til endret hverdag. Jeg har begge gangene hatt det slik. Men dog mer hissig på idioter på TV, radio, foran meg i kø osv
Men ta det gjerne opp med jm
Godt med en snakk.
De jeg kjenner som har fått svangerskapsdepresjon fikk det dessverre kastet det på seg etter fødsel men ingen tegn i graviditeten.
Men ta det gjerne opp med jm
Godt med en snakk.
De jeg kjenner som har fått svangerskapsdepresjon fikk det dessverre kastet det på seg etter fødsel men ingen tegn i graviditeten.
Ja, du er ikke alene. Var ganske stabil en god periode og tenkte at hormonene hadde roet seg. Men de siste ukene har det vært temmelig mørkt igjen asså. Jeg er liksom så nedfor hele tiden.. Det går ikke så veldig utover samboer, men er værst for meg selv. Avslutter og starter hver dag med å ligge å grine i senga.. det er noe dritt asså! Håper det snart kan roe seg ned litt. Jeg er vanligvis både veldig positiv av meg og har et stabilt og godt humør, men nå ser jeg liksom så mørkt på alt
Kjenner meg VELDIG godt igjen!! Er andre gangs. Tror nok at det er hormonene som råder. Lurte selv på om jeg burde være sammen med samboer en stund. Da begynte jeg å tenke på alle de små tingene han gjør for meg hver gang jeg følte dette. Kom fram til at jeg ikke vil være noen annen plass
Det kan jo være begynnende svangerskapsdepresjon men ikke nødvendigvis. Men blir du kjempe bekymra så snakk med legen
Ja, kjenner på det jeg også. Gråter hver kveld før jeg sovner og tror omtrent verden er i ferd med å rakne. Utrolig slitsomt :-(Ja, du er ikke alene. Var ganske stabil en god periode og tenkte at hormonene hadde roet seg. Men de siste ukene har det vært temmelig mørkt igjen asså. Jeg er liksom så nedfor hele tiden.. Det går ikke så veldig utover samboer, men er værst for meg selv. Avslutter og starter hver dag med å ligge å grine i senga.. det er noe dritt asså! Håper det snart kan roe seg ned litt. Jeg er vanligvis både veldig positiv av meg og har et stabilt og godt humør, men nå ser jeg liksom så mørkt på alt
Huff, ja, har på det værste sittet å sett på leiligheter til leie, i tilfelle jeg ikke klarer mer. Men det er jo jaggu ingenting galt med samboer. Når fornuften innhenter meg er det jo ingen andre jeg vil være sammens med enn han. Han gjør jo alt for meg. Alikevel blir han helt avskyelig i mine øyner når hormonene herjer som værst. Føler ofte det er så sinnsykt slitsomt med disse hormonene, men guri meg, det må jo i grunn være han som har det værst som står på sidelinja og gjør alt han kan for meg, men alikevel oppfører jeg meg som et troll :-(Kjenner meg VELDIG godt igjen!! Er andre gangs. Tror nok at det er hormonene som råder. Lurte selv på om jeg burde være sammen med samboer en stund. Da begynte jeg å tenke på alle de små tingene han gjør for meg hver gang jeg følte dette. Kom fram til at jeg ikke vil være noen annen plass
Det kan jo være begynnende svangerskapsdepresjon men ikke nødvendigvis. Men blir du kjempe bekymra så snakk med legen
Nevn det for jordmor og ta en skikkelig samtale med samboer på det. Sørg for at han får vite hva du tenker om det du evt sier/ gjør sånn at han vet du ikke mener det, og gjerne noen tips til han om hvordan han kan oppføre seg når du har det sånn.
Her vet sambo at jeg kan bli veldig lei meg, og han lurer jo selvfølgelig på om det er noe galt/ om ham har gjort noe galt, stort sett er det bare fordi jeg er utslitt og lei, så han vet han kan stole på meg når jeg sier at ingenting er gale. Og blir jeg forbanna så er som oftest en klem og nærhet den beste måten å roe meg på, selv om han kanskje må tåle å bli avvist en gang først.
Her vet sambo at jeg kan bli veldig lei meg, og han lurer jo selvfølgelig på om det er noe galt/ om ham har gjort noe galt, stort sett er det bare fordi jeg er utslitt og lei, så han vet han kan stole på meg når jeg sier at ingenting er gale. Og blir jeg forbanna så er som oftest en klem og nærhet den beste måten å roe meg på, selv om han kanskje må tåle å bli avvist en gang først.
Ja, det er utrolig slitsomt
Leste just at det visstnok er veldig normalt å være deprimert i svangerskapet. Det er nok disse hormonene som kødder til systemet vårt
JAH, synes samboer er utrolig. Han må tåle mye, inkludert å bli avvist, noe som sikkert er ganske tøft. Likevel fortsetter han å gjøre små ting som gjør min dag lettere og han viser en enorm tålmodighet de dagene jeg nesten ikke vil se på han en gang.
Heldigvis er det fremdeles godt å krype inn i armene hans når hormonene stormer som værst. Har funnet ut at å være helt ærlig med alle følelser og tanker gjør at det er litt lettere for han å stå i det.
junibebi89
Gift med forumet
Tenker det er bare et galskap av hormoner for deg akkurat nå. Og at det vil gå over etter fødsel
<3