Støtte fra partner

[Lillemy1982]

Hei, jeg lurer på hvordan dere opplever støtte fra partner under ivf behandling?
Det er jo vanskelig for partner å forstå det fysiske og ikke minst psykiske aspektet, men føler dere at dere er to om det? At dere får støtte? Hva kan man forvente av partner?

Min partner er helt fraværende. Koblet seg av på en måte, spør ikke hvordan jeg har det eller hvordan det går med sprøyter, hormoner osv. Får ikke støttende eller oppmuntrende ord. Jeg tar sprøyter morgen og kveld, står i det, men føler meg veldig ensom i det hele.
Det skal sies at det er jeg som mest ønsker mg et barn til. Vi ble sammen enig om at vi skulle gjøre dette, jeg ville aldri krevd eller overtalt til noe slikt, men han sier nå veldig tydelig at dette gjøres kun for «min skyld» og har derfor bare hoppet av på en måte.
Jeg er veldig skuffet og lei meg.

 

[mamlala]

Hei,

Det er nok veldig varierende hva partneren gjør. Vi har nå prøvd med søskenforsøk i to år, og mannen har egentlig ikke så mye peiling på hva jeg holder på med. Det er ingen mulighet for at han skjønner hvordan det er å gå gjennom dette, hverken fysisk eller psykisk, selv etter så lang tid. Om jeg er nede psykisk eller om jeg har fysiske plager, så må jeg si rett ut hvordan det er og hva jeg trenger fra han.

Siden dere ble enige om dette hadde jeg ikke latt han sluppet unna med kommentarer om at det gjøres for din skyld. Har dere mulighet til å ta en kveld ute, bare dere to, og så kan dere få snakket skikkelig ut om det? Kanskje han ikke skjønner hva du tenker?

 

[Lillemy1982]

Hei,

Det er nok veldig varierende hva partneren gjør. Vi har nå prøvd med søskenforsøk i to år, og mannen har egentlig ikke så mye peiling på hva jeg holder på med. Det er ingen mulighet for at han skjønner hvordan det er å gå gjennom dette, hverken fysisk eller psykisk, selv etter så lang tid. Om jeg er nede psykisk eller om jeg har fysiske plager, så må jeg si rett ut hvordan det er og hva jeg trenger fra han.

Siden dere ble enige om dette hadde jeg ikke latt han sluppet unna med kommentarer om at det gjøres for din skyld. Har dere mulighet til å ta en kveld ute, bare dere to, og så kan dere få snakket skikkelig ut om det? Kanskje han ikke skjønner hva du tenker?

Takk for svar. Det er godt å høre at andre har det litt på samme måte. Vi hadde en runde med dette på første forsøk der jeg sa tydelig at oppførselen hans ikke var ok. Han drev å klagde på kostnadene rundt det og hadde kun fokus på det negative, jeg måtte sitte å forsvare klinikken og kostnadene i opphetete diskusjoner. Til slutt sa han at han forstod at det ikke var ok oppførsel, men nå har han fortsatt inn i andre forsøk. Han snakker ikke så mye om økonomien, han bare ignorerer hele prosessen og sier som sagt plutselig at han ikke vil ha flere barn (sa det dagen før uttak).
Jeg har prøvd å holde husfreden men ser nå at jeg nok må ta en oppvask med han når vi er ferdig med denne runden (det er siste forsøk) uavhengig av utfall.

 

[Tigerbaby]

Min mann er bare støttende, han sier selv at han ikke støtter meg godt nok ift det han opplever at jeg trenger. Det er jeg som må sette grensen for forsøk fordi det er min kropp og min mentale helse som må gjennom det, men han står på som en helt på alle andre områder og tar ungen, husarbeid, mat, alt! Gråter med meg når jeg gråter og sier aldri noe negativt om det. Selv nå som jeg har sagt at jeg er ferdig etter neste innsett så er han positiv til å kanskje prøve privat senere, og vi hadde en lang samtale om at det er positive sider med å ikke få til søskenforsøk også ift utgifter, tid, hobbyer osv.
Til og med nå som han ikke er hjemme så sender han meldinger for å sjekke hvordan jeg har det.

 

[Lillemy1982]

Min mann er bare støttende, han sier selv at han ikke støtter meg godt nok ift det han opplever at jeg trenger. Det er jeg som må sette grensen for forsøk fordi det er min kropp og min mentale helse som må gjennom det, men han står på som en helt på alle andre områder og tar ungen, husarbeid, mat, alt! Gråter med meg når jeg gråter og sier aldri noe negativt om det. Selv nå som jeg har sagt at jeg er ferdig etter neste innsett så er han positiv til å kanskje prøve privat senere, og vi hadde en lang samtale om at det er positive sider med å ikke få til søskenforsøk også ift utgifter, tid, hobbyer osv.
Til og med nå som han ikke er hjemme så sender han meldinger for å sjekke hvordan jeg har det.

Takk for svar. For en fantastisk mann og pappa. Så flott du har støtte og kjærlighet. Det er jo litt i den retningen jeg skulle ønske min partner også gikk, forventer på en måte litt omsorg oppi det hele, men her er det totalt fraværende. Masse lykke til til dere!

 

[Tigerbaby]

Takk for svar. For en fantastisk mann og pappa. Så flott du har støtte og kjærlighet. Det er jo litt i den retningen jeg skulle ønske min partner også gikk, forventer på en måte litt omsorg oppi det hele, men her er det totalt fraværende. Masse lykke til til dere!

Er det jeg ville forventet av en partner, jeg hadde nok vært sint om min ikke var støttende.. høres virkelig ut som du må ha en alvorsprat med din

 

[Gjest1234]

Takk for svar. Det er godt å høre at andre har det litt på samme måte. Vi hadde en runde med dette på første forsøk der jeg sa tydelig at oppførselen hans ikke var ok. Han drev å klagde på kostnadene rundt det og hadde kun fokus på det negative, jeg måtte sitte å forsvare klinikken og kostnadene i opphetete diskusjoner. Til slutt sa han at han forstod at det ikke var ok oppførsel, men nå har han fortsatt inn i andre forsøk. Han snakker ikke så mye om økonomien, han bare ignorerer hele prosessen og sier som sagt plutselig at han ikke vil ha flere barn (sa det dagen før uttak).
Jeg har prøvd å holde husfreden men ser nå at jeg nok må ta en oppvask med han når vi er ferdig med denne runden (det er siste forsøk) uavhengig av utfall.

Tok oss 6 år med behandlinger. Vi var gjennom “mannen ønsker oss ikke barn lenger” perioden og hadde timen hos terapeut.

Prossessen er jo krevende også til mannen. Og mens til meg var tanken om ikke å prøve helt grusomt, var tanken om å fortsette den vanskelige reisen grusomt til han. Men det tok oss 1 time hos terapeut til å finne ut at ingen av oss er gale og at vi begge sliter (forskjellig) og at det finnes løsninger.

Har termin snart nå og nå er det mannen som planlegger neste forsøket mens jeg vet ikke om jeg orker. Tid for terapeut igjen, hehe

 

[Frk.Fryd85]

Vil også anbefale terapeut. Klinikken vår tilbød første timen gratis, og tror ikke vi trenger mer egentlig.
Her har problemstillingen derimot vært litt annerledes, med tenker uansett at kommunikasjon er alfa omega. Og en terapeut hjelper veldig på der, hvis ting har gått litt i stå

 

[Lillemy1982]

Tok oss 6 år med behandlinger. Vi var gjennom “mannen ønsker oss ikke barn lenger” perioden og hadde timen hos terapeut.

Prossessen er jo krevende også til mannen. Og mens til meg var tanken om ikke å prøve helt grusomt, var tanken om å fortsette den vanskelige reisen grusomt til han. Men det tok oss 1 time hos terapeut til å finne ut at ingen av oss er gale og at vi begge sliter (forskjellig) og at det finnes løsninger.

Har termin snart nå og nå er det mannen som planlegger neste forsøket mens jeg vet ikke om jeg orker. Tid for terapeut igjen, hehe

Takk for svar, vittig med motsatt problemstilling nå. Forstår at det kan handle om at han beskytter seg selv men det er tungt å stå i dette alene nå. Mulig vi må ta en terapitime uavhengig av resultat på dette siste forsøket.