Støtte de som har prøvd lenge

[Vårtun]

Hei! Jeg håper noen av dere er villige til å dele råd med meg. Min beste venninne har prøvd i snart 2 år å bli gravid. Jeg vet det selvfølgelig er individuelt, men jeg ville høre om dere har noen erfaringer med hvordan jeg kan støtte venninna mi beste mulig i prosessen. Hva er viktig for dere at deres nære gjør/ikke gjør? Har noen gjort noe fint for deg/partner som har betydd mye?

Dette er veldig vanskelig for venninna mi, og hjertet mitt blør med dem. Hun og partner skal snart i gang med IVF.

 

[-TP-]

Hei! Jeg håper noen av dere er villige til å dele råd med meg. Min beste venninne har prøvd i snart 2 år å bli gravid. Jeg vet det selvfølgelig er individuelt, men jeg ville høre om dere har noen erfaringer med hvordan jeg kan støtte venninna mi beste mulig i prosessen. Hva er viktig for dere at deres nære gjør/ikke gjør? Har noen gjort noe fint for deg/partner som har betydd mye?

Dette er veldig vanskelig for venninna mi, og hjertet mitt blør med dem. Hun og partner skal snart i gang med IVF.

Så fint at du vil være der for henne!

Som du sier er det veldig individuelt, men det verste jeg visste var når folk sa "bare slapp av så blir du gravid" eller sånn "ikke stress, da kommer det til å skje"! Altså jeg tror jeg holdt på å kvele noen!!

Vet ikke hvordan situasjonen er, men jeg hadde en del venner med barn, og merket at de modererte seg litt når vi var sammen alle sammen, så det ikke ble så mye babyprat. Ellers var jeg ganske åpen med dem og de var støttende uansett, lot meg klage når jeg trengte det og motiverte meg de gangene jeg kjente meg mer optimistisk! Jeg syns det var fint å bli distrahert og likte at venner tok insj og holdt meg opptatt

Ellers ville jeg tipset henne om dette forumet hvis hun ikke er her inne. Jeg fant utrolig mye trøst og støtte fra mange fine folk her inne, både før IVF og under forsøk. Veldig fint å snakke med noen som går gjennom det samme!

Håper det klaffer for venninna di snart!!
Jeg var selv prøver i 2,5 år og gjennom flere forsøk - nå har jeg verdens fineste 2-åring!

 

[Irrgrønn]

Hei! Jeg håper noen av dere er villige til å dele råd med meg. Min beste venninne har prøvd i snart 2 år å bli gravid. Jeg vet det selvfølgelig er individuelt, men jeg ville høre om dere har noen erfaringer med hvordan jeg kan støtte venninna mi beste mulig i prosessen. Hva er viktig for dere at deres nære gjør/ikke gjør? Har noen gjort noe fint for deg/partner som har betydd mye?

Dette er veldig vanskelig for venninna mi, og hjertet mitt blør med dem. Hun og partner skal snart i gang med IVF.

Så omsorgsfullt av deg å spørre om dette! Venninnen din er heldig som har deg!

Som du sier, er det individuelt, så jeg kan bare svare for min egen del. Jeg synes det er lettest å leve med at prøvingen ikke fører frem hvis jeg kan fokusere på alt det positive med ikke å ha barn, og alt jeg kan gjøre fordi jeg ikke har barn. Problemet er bare at «alle andre» har barn, og at jeg som ikke har barn må ta hensyn til alle andres barn, graviditeter og fødsler, hvilket av og til kan stikke kjepper i hjulene for det jeg kunne tenkt meg å gjøre med venner. Det jeg ønsker meg mer av i hverdagen for å gjøre situasjonen min lettere å leve med, er å gjøre ting med venner uten at andres barn hele tiden kommer i veien for det. Så hvis du har mulighet til å gjøre ting med venninnen din, prate og henge sammen, sånn som man gjorde før folk begynte å få barn, og uten å prate om barnerelaterte ting, men bare tenke på andre ting, så er det noe jeg hadde satt pris på, dersom det var meg.

For ordensskyld: Du må for all del ikke si til henne at hun er heldig som ikke har barn, for å prøve å trøste henne, for det vil nok bare ha en provoserende og sårende virkning. Selv om jeg selv prøver å fokusere på det som er positivt med ikke å ha barn, får jeg alltid et stikk i hjertet hvis noen klager over livet sitt med barn og sier at jeg er heldig. Det er en sånn «jeg kan si det, men ikke du»-, «fake it till you make it»-greie

(Nå høres det ut som jeg hater alle andres barn, og det gjør jeg virkelig ikke, altså! Jeg er generelt veldig glad i barn. Det var bare for å sette på spissen og belyse noe av sårheten ved ikke å lykkes med å få barn, og hvordan du potensielt kan hjelpe venninnen din i en sånn situasjon, hvis hun kjenner på noe av det samme som meg).

 

[Vårtun]

Tusen hjertelig takk for svarene deres, det setter jeg veldig stor pris på! Jeg tar med erfaringene deres videre

Også tar jeg gjerne imot flere erfaringer, hvis det er andre som ønsker å legge igjen sine råd i tråden her.

Jeg ønsker dere alle alt godt, og tusen styrkeklemmer til alle som prøver

 

[Vårtun]

Så omsorgsfullt av deg å spørre om dette! Venninnen din er heldig som har deg!

Som du sier, er det individuelt, så jeg kan bare svare for min egen del. Jeg synes det er lettest å leve med at prøvingen ikke fører frem hvis jeg kan fokusere på alt det positive med ikke å ha barn, og alt jeg kan gjøre fordi jeg ikke har barn. Problemet er bare at «alle andre» har barn, og at jeg som ikke har barn må ta hensyn til alle andres barn, graviditeter og fødsler, hvilket av og til kan stikke kjepper i hjulene for det jeg kunne tenkt meg å gjøre med venner. Det jeg ønsker meg mer av i hverdagen for å gjøre situasjonen min lettere å leve med, er å gjøre ting med venner uten at andres barn hele tiden kommer i veien for det. Så hvis du har mulighet til å gjøre ting med venninnen din, prate og henge sammen, sånn som man gjorde før folk begynte å få barn, og uten å prate om barnerelaterte ting, men bare tenke på andre ting, så er det noe jeg hadde satt pris på, dersom det var meg.

For ordensskyld: Du må for all del ikke si til henne at hun er heldig som ikke har barn, for å prøve å trøste henne, for det vil nok bare ha en provoserende og sårende virkning. Selv om jeg selv prøver å fokusere på det som er positivt med ikke å ha barn, får jeg alltid et stikk i hjertet hvis noen klager over livet sitt med barn og sier at jeg er heldig. Det er en sånn «jeg kan si det, men ikke du»-, «fake it till you make it»-greie

(Nå høres det ut som jeg hater alle andres barn, og det gjør jeg virkelig ikke, altså! Jeg er generelt veldig glad i barn. Det var bare for å sette på spissen og belyse noe av sårheten ved ikke å lykkes med å få barn, og hvordan du potensielt kan hjelpe venninnen din i en sånn situasjon, hvis hun kjenner på noe av det samme som meg).

Takk for langt og utfyllende svar her har du mange gode betraktninger jeg synes slettes ikke det høres ut som om du hater alle andres barn tvert imot forstår jeg deg godt! Og jeg skal aldri være så taktløs som å fortelle henne (eller andre ufrivillig barnløse) at de er heldige som ikke har barn ‍ da skal du være bra uempatisk ‍‍

 

[Irrgrønn]

Takk for langt og utfyllende svar her har du mange gode betraktninger jeg synes slettes ikke det høres ut som om du hater alle andres barn tvert imot forstår jeg deg godt! Og jeg skal aldri være så taktløs som å fortelle henne (eller andre ufrivillig barnløse) at de er heldige som ikke har barn ‍ da skal du være bra uempatisk ‍‍

Regnet ikke med at du ville komme til å si til henne at hun er heldig som ikke har barn, altså! Ville bare nevne det for ordensskyld (mest for andre lesere) siden det jeg skrev var vinklet mot å fokusere på det som er bra med ikke å ha barn. Du virker altfor empatisk til å kunne si noe sånt

 

[Kinakål]

Så fint at du ønsker å være der for henne.

Det er veldig vondt når det tar lang tid å bli gravid, også er det altoppslukende og slitsomt.

Det jeg husker som mest sårende var velmente forsøk på trøst, som «slapp av, så det skjer nok snart», «kanskje du stresser for mye med det», «det er helt sikkert en mening med det», osv.

Om du selv er gravid kan det være greit å passe på at ikke alle samtalene deres dreier seg om det, heller være åpen for at hun kan spørre selv hvordan det går med svangerskap og baby.

 

[Lillafrosk]

Nå har jeg ikke prøvd å være barnløs prøver, men har prøvd det å prøve lenge likevel. (Prøver heldigvis ikke nå, da. Og har enda to egg igjen på vent etter ivf)

Enig i at sånne utsagn som "slapp av, du stresser for mye" etc er utrolig unødvendig.. Det føles.. bagatelliserende, og som om man sier at "det er din feil"; som om man ikke føler nok på det selv, når kroppen ikke samarbeider...

Jeg synes det var godt å finne støtte her inne, med andre som har prøvd en stund, og trygt å finne andre som har prøvd ivf.
Men venninner, så er det greit å ha samtaler om alt mulig annet; noe annet å tenke på. Noe annet å finne på. Når man prøver, skikkelig skikkelig, så er det så fort gjort å bli så oppslukt at man teller dager. Og da går tiden så enormt tregt. Så, noe å fylle tiden med, hjelper.