Plassering er for meg aller mest viktig, men størrelse er også viktig. Men for meg er ikke størst nødvendigvis best.
Jeg er vokst opp i Oslo, men året jeg fylte 16 år flyttet mine foreldre ut av byen til Akershus. Der fikk de seg et hus som var mer en dobbelt så stor som leiligheten jeg er vokst opp i. Og jeg kan skjønne det, det er et fint hus. Og jeg bodde der selv til jeg var 21 år. Så flyttet jeg til Kristiansand og bodde der i 4 år.
Da jeg kom tilbake til Kristiansand fikk jeg meg fulltidsjobb og bodde litt hjemme hos mine foreldre. Rett og slett for å spare opp nok penger til egenkapitalen. Jobben ligger i Oslo. Uansett: etter å ha bodd hjemmefra i fire år klarte jeg ikke fatte hvordan jeg orket pendlingen fra jeg var 16-21 år. Jeg bare orket ikke.
Så jeg sparte alle pengene mine og seks måneder senere kjøpte jeg meg min første leilighet i Oslo. En leilighet på 28 kvm. Jeg bare orket ikke pendlingen. Å pendle minst 1-1 1/2 time hver vei hver eneste dag var virkelig ikke verdt det. Å kaste vekk 3 timer hver eneste dag på pendling var ikke noe for meg.
For meg er det viktig å ikke være avhengig av bil. Jeg har ikke lappen, og selv om jeg en dag tar den, så har jeg bare ikke lyst til å trenge det.
I mai i fjor gikk min drøm i oppfyllelse: min samboer og jeg kjøpte oss en 4-roms i Groruddalen, bare 10 minutter med banen fra jobb. Og jeg må si det: det er så verdt det. Det er virkelig vidunderlig. Nå bruker jeg maks en halvtime til jobb hvis banen er forskina, vi ser ned på t-banen, og det er 20 minutter inn til sentrum. Akkurat passe. Masse natur og skog, samtidig veldig sentralt.
Selv om jeg liker stedet mine foreldre bor kunne jeg aldri tenkt meg å bo der selv. For meg er et godt kollektivtilbud veldig viktig, å kunne gå til de fleste steder, det å ha nærhet til det meste. Så greit, vi bor på 85 kvm, som for meg er stort, men det er ikke et hus, men det er helt greit. Jeg tror ikke jeg har lyst på så stort uansett.
