Spontanabort

Caligyne

Første møte med forumet
Heisann!

Jeg har til nå vært gravid i 7 uke, men de siste 4 dagene har jeg vært plaget av småblødninger. Jeg har omtrent lest meg IHJEL om spontanaborter, hvordan man merker det, hva som skjer, hva er prosenten også videre.

Jeg var førstegangsgravid, så jeg visste ingenting. Ikke var det planlagt heller, så noen tid til å lese meg klok på forhånd fikk jeg ikke tid til. Mange spørsmål surret i hodet mitt da jeg begynte å blø: "mister jeg det?" "er det normalt å blø?" "skulle det ikke kommet smerter også?"..

Problemet var jo til mer jeg leste jo til mer usikker ble jeg. Noen skriver om fryktlige smerter, andre skriver at ikke alle merker det. Jeg ringte legen, og han sa at dersom blødningene fortsatte dagen etter så skulle jeg komme inn på en sjekk. Dagen etterpå hadde jeg sluttet å blø, men begynte neste kveld, sluttet om natten, og begynte neste kveld igjen. Da ringte jeg legevakten og fikk beskjed om at småblødninger var normalt, og at dette ikke hørtes ut som noen spontanabort. Neste dag blødde jeg fortsatt og jeg ba min mor ringe legen å få time, som alle sier man skal ha etter en graviditetstest, men legen syns ikke det var nødvendig før i juli da de tre kritiske månedene var over. "Men hva med meg? Jeg har mange spørsmål? Hvordan kan jeg vite at testen viste riktig? Hvordan vet jeg at blødningene mine er normale? Jeg er førstegangsgravid, jeg kan da ikke vite alt!".... Neste dag kom, og da orket jeg ikke mer, da SKULLE jeg vite hva som skjedde, og fikk en legetime. Legen bestilte time til meg på gynekologisk poliklinikk dagen etterpå, men om blødningene skulle tilta, så kunne jeg komme da.
Blødningene tiltok og vi kjørte til sykehuset. Og der fikk jeg beskjed om at jeg allerede hadde spontanabortert.

Hva jeg har lært? Jeg har lært at neste gang, så skal jeg ha legetime med en gang... Ikke måtte sitte hjemme å lure. Dra til legen og spørre om alt mellom himmel og jord. Grave til jeg får svar. Og jeg tenker, tenk om jeg hadde møtt opp til legetime i juli, trodd jeg var 3 mnd på vei og fått vite at det var jeg ikke?? Kanskje jeg hadde visst det til da, men det finner jeg aldri ut..

Spontanaborten var ikke vond. Mulig jeg er vant med veldig kraftige menstruasjonsmerter, men for meg var det ikke mer enn en menstruasjon.
Legen jeg var hos forklarte meg det hele på en veldig grei måte. "Alle kvinner er utstyrt med mange tomme egg, og når disse blir befruktet, så kvitter kroppen seg med det når den finner ut at det er ødelagt.." Han forklarte ett veldig drastisk eksempel, med at det for eksempel var en baby uten hjerne, og det er naturlig at kroppen kvitter seg med det.
Og det er ikke meg eller partneren det er noe galt med. Så jeg skulle ikke deppe for det.

Men jeg er en evig optimist. Jeg ser det positive i det; neste gang er jeg kanskje mer forberedt, neste gang vet jeg hvordan en spontanabort er. Men det er andre der ute som er kanskje like usikre som jeg var, derfor valgte jeg å skrive dette. Om min erfaring kan hjelpe noen der usikre gravide der ute, så er jeg glad for det. Kanskje andre også kan skrive om sine opplevelser og erfaringer? For en ting er sikkert, ingen spontanaborter er like. Alle opplever de forskjellig.

For de som lurer på hvordan jeg har det psykisk så har jeg det bra. Jeg er bare 21 år ung, og har mange år på meg før det er for sent. Nå kan jeg ta meg god tid og planlegge de perfekte omgivelsene for ett barn, og bare nyte livet og sommeren sammen med min kjære. Men det blir vel ikke så lenge til vi prøver igjen :)
 
Takk for at du forteller! [;)]
Trist å miste[&o], men godt at du ikke mister håpet og gir opp![:)]

Er enig med det å skaffe seg legetime med det samme første gangen, det har jeg også gjort, jeg vet vel ikke noe særlig om å være gravid, og det er ikke alle spørsmål en finner svar på vet å lese på internett.

Litt skummelt å lese, tenker plutselig at det faktisk kan skje meg..
men på den annen side, så har jeg altså lært å være optimist, så jeg håper og tror at jeg får beholde "lille pling" inni magen min til h*n er stor nok til å komme ut og møte min verden.[:D]

Lykke til neste gang, og kos deg sammen med din kjære!
 
Hei!

Uff, ikke kjekt at dere mistet [&:] ..men du er heldig som klarer å se det positive i det, for det er mange som ikke gjør det. Håper dere har bedre lykke neste gang dere prøver, det har dere sikkert [:D]

Klem fra meg.. [:)]

ps! Var på legekontroll allerede i uke 4.. førstegangskontroll eller noe slikt, kalte legen det. Så i Uke 8 og så i Uke 12.. Var ikke tredje måned litt sent med førstegangskontroll? Uansvarlig lege, vil jeg påstå? [&:]
 
Må si meg eng med little silly....Hadde byttet lege var jeg deg. Jeg var selv hos legen for å få tatt testen (og få sjekket at alt var bra med en gang), det var i uke fem,siden har jeg hatt jevnlig kontroll og beskjed om å heller ringe/komme en gang for mye enn en gang for lite. Synes legen din skulle gjort mer for deg, både fordi det e første gangen og fordi du er så ung.
Godt at du kommer deg videre med en gang. Lykke til neste gang.

Klem
 
Hei!

Vondt å høre om din SA, men bra du er ved godt mot! [:)]

Jeg ble og veldig overrasket over legen din! Jeg har og vært plaget med småblødninger, men legen min ble nesten sint på meg for at jeg ikke ringte med en gang! Jeg hadde og lest at det ikke er uvanlig å blø litt... Er nå i uke 8, og har vært hos legen 4 ganger! Jeg fikk et positivt svar for noen dager siden, og har gådd på skyer siden da!

Krysser fingre og tær for at alt går som det skal neste gang! [;)]

Klem.
 
Jeg har gått og tenkt på dette i dag, og synes du skulle ta en telefon til pasientnemnda eller hva det heter. Dess mer jeg tenker på det, dess mer sikker blir jeg på at legen din skulle sendt deg til ultralyd eller noe da du ringte første gangen. Det finnes visstnok måter å prøve å stanse/forhindre en spontanabort på.Hvor sikkert det er aner jeg ikke, men jeg synes ikke du skal la legen slippe så lett. Det skal vel mye uflaks til at det samme skjer deg igjen, men det kan skje andre.
Legen din høres etter min mening helt "på trynet" ut, særlig sammenlignet med min egen og andre jeg har hørt om, som er SÅ oppmerksomme og lydhøre overfor pasientenes bekymringer.
Vet ikke hva andre her synes, om det er vits i å bruke tid og krefter på å følge det opp....?
 
hei..
jeg har hatt selv en spontan abort og jeg var i over 11 uker på vei... først hadde jeg bare små blødninger som gikk over og lege sa at det er vanlig...
men jeg fikk senere også smerter i tillegg og på ultralyd legen fant ingenting så ble jeg sent hjem. (jeg så det lille hjertet banka og alt virka greit på ultralyden) men jeg fikk en time til ginekolog senere på kvelden for sikkerhets skyld som jeg aldri fikk bruk for...

da jeg kom hjem begynte jeg å blø skikkelig og det gjorde såååå vondt. blod bare renna ut av meg....
kjeresten rinkte til ambulanse og de kjørte meg til sykehuset...jeg har aldri i mitt liv mistet så mye blod som jeg gjorde da.. vi måtte kaste vår gamle sofa pga det.

Man sier at jo flere uker en er på vei jo mere vondt det gjør....
Selvom barn var ikke planlagt jeg følte meg veldig trist den dagen jeg kom hjem fra sykehuset... men jeg har ikke tenkt på det så mye - gikk på skolen og jobb neste dag.
og jeg synes at det er bedre å få spontan abort når barn ikke er friskt, at det er en utviklings feil!!!

men nå er jeg gravid igjen og om seks uker får jeg se min lille gutten...
 
Kjempe fint at du deler historien!Trist at du mista knøtten...
Enig med alle de andre her,ang legen.Du burde jo iallefall bytte lege!
Virker jo helt på "jordet" å ikke få time før etter 3mnd.
Jeg er nå i mitt tredje svangerskap,og ringte jordmor dagen etter testen var positiv.
Ønsker dere all lykke videre,og lykke til når dere bestemmer dere for å prøve på en ny knøtt![;)] God sommer...
 
Back
Topp