Heisann!
Jeg har til nå vært gravid i 7 uke, men de siste 4 dagene har jeg vært plaget av småblødninger. Jeg har omtrent lest meg IHJEL om spontanaborter, hvordan man merker det, hva som skjer, hva er prosenten også videre.
Jeg var førstegangsgravid, så jeg visste ingenting. Ikke var det planlagt heller, så noen tid til å lese meg klok på forhånd fikk jeg ikke tid til. Mange spørsmål surret i hodet mitt da jeg begynte å blø: "mister jeg det?" "er det normalt å blø?" "skulle det ikke kommet smerter også?"..
Problemet var jo til mer jeg leste jo til mer usikker ble jeg. Noen skriver om fryktlige smerter, andre skriver at ikke alle merker det. Jeg ringte legen, og han sa at dersom blødningene fortsatte dagen etter så skulle jeg komme inn på en sjekk. Dagen etterpå hadde jeg sluttet å blø, men begynte neste kveld, sluttet om natten, og begynte neste kveld igjen. Da ringte jeg legevakten og fikk beskjed om at småblødninger var normalt, og at dette ikke hørtes ut som noen spontanabort. Neste dag blødde jeg fortsatt og jeg ba min mor ringe legen å få time, som alle sier man skal ha etter en graviditetstest, men legen syns ikke det var nødvendig før i juli da de tre kritiske månedene var over. "Men hva med meg? Jeg har mange spørsmål? Hvordan kan jeg vite at testen viste riktig? Hvordan vet jeg at blødningene mine er normale? Jeg er førstegangsgravid, jeg kan da ikke vite alt!".... Neste dag kom, og da orket jeg ikke mer, da SKULLE jeg vite hva som skjedde, og fikk en legetime. Legen bestilte time til meg på gynekologisk poliklinikk dagen etterpå, men om blødningene skulle tilta, så kunne jeg komme da.
Blødningene tiltok og vi kjørte til sykehuset. Og der fikk jeg beskjed om at jeg allerede hadde spontanabortert.
Hva jeg har lært? Jeg har lært at neste gang, så skal jeg ha legetime med en gang... Ikke måtte sitte hjemme å lure. Dra til legen og spørre om alt mellom himmel og jord. Grave til jeg får svar. Og jeg tenker, tenk om jeg hadde møtt opp til legetime i juli, trodd jeg var 3 mnd på vei og fått vite at det var jeg ikke?? Kanskje jeg hadde visst det til da, men det finner jeg aldri ut..
Spontanaborten var ikke vond. Mulig jeg er vant med veldig kraftige menstruasjonsmerter, men for meg var det ikke mer enn en menstruasjon.
Legen jeg var hos forklarte meg det hele på en veldig grei måte. "Alle kvinner er utstyrt med mange tomme egg, og når disse blir befruktet, så kvitter kroppen seg med det når den finner ut at det er ødelagt.." Han forklarte ett veldig drastisk eksempel, med at det for eksempel var en baby uten hjerne, og det er naturlig at kroppen kvitter seg med det.
Og det er ikke meg eller partneren det er noe galt med. Så jeg skulle ikke deppe for det.
Men jeg er en evig optimist. Jeg ser det positive i det; neste gang er jeg kanskje mer forberedt, neste gang vet jeg hvordan en spontanabort er. Men det er andre der ute som er kanskje like usikre som jeg var, derfor valgte jeg å skrive dette. Om min erfaring kan hjelpe noen der usikre gravide der ute, så er jeg glad for det. Kanskje andre også kan skrive om sine opplevelser og erfaringer? For en ting er sikkert, ingen spontanaborter er like. Alle opplever de forskjellig.
For de som lurer på hvordan jeg har det psykisk så har jeg det bra. Jeg er bare 21 år ung, og har mange år på meg før det er for sent. Nå kan jeg ta meg god tid og planlegge de perfekte omgivelsene for ett barn, og bare nyte livet og sommeren sammen med min kjære. Men det blir vel ikke så lenge til vi prøver igjen :)
Jeg har til nå vært gravid i 7 uke, men de siste 4 dagene har jeg vært plaget av småblødninger. Jeg har omtrent lest meg IHJEL om spontanaborter, hvordan man merker det, hva som skjer, hva er prosenten også videre.
Jeg var førstegangsgravid, så jeg visste ingenting. Ikke var det planlagt heller, så noen tid til å lese meg klok på forhånd fikk jeg ikke tid til. Mange spørsmål surret i hodet mitt da jeg begynte å blø: "mister jeg det?" "er det normalt å blø?" "skulle det ikke kommet smerter også?"..
Problemet var jo til mer jeg leste jo til mer usikker ble jeg. Noen skriver om fryktlige smerter, andre skriver at ikke alle merker det. Jeg ringte legen, og han sa at dersom blødningene fortsatte dagen etter så skulle jeg komme inn på en sjekk. Dagen etterpå hadde jeg sluttet å blø, men begynte neste kveld, sluttet om natten, og begynte neste kveld igjen. Da ringte jeg legevakten og fikk beskjed om at småblødninger var normalt, og at dette ikke hørtes ut som noen spontanabort. Neste dag blødde jeg fortsatt og jeg ba min mor ringe legen å få time, som alle sier man skal ha etter en graviditetstest, men legen syns ikke det var nødvendig før i juli da de tre kritiske månedene var over. "Men hva med meg? Jeg har mange spørsmål? Hvordan kan jeg vite at testen viste riktig? Hvordan vet jeg at blødningene mine er normale? Jeg er førstegangsgravid, jeg kan da ikke vite alt!".... Neste dag kom, og da orket jeg ikke mer, da SKULLE jeg vite hva som skjedde, og fikk en legetime. Legen bestilte time til meg på gynekologisk poliklinikk dagen etterpå, men om blødningene skulle tilta, så kunne jeg komme da.
Blødningene tiltok og vi kjørte til sykehuset. Og der fikk jeg beskjed om at jeg allerede hadde spontanabortert.
Hva jeg har lært? Jeg har lært at neste gang, så skal jeg ha legetime med en gang... Ikke måtte sitte hjemme å lure. Dra til legen og spørre om alt mellom himmel og jord. Grave til jeg får svar. Og jeg tenker, tenk om jeg hadde møtt opp til legetime i juli, trodd jeg var 3 mnd på vei og fått vite at det var jeg ikke?? Kanskje jeg hadde visst det til da, men det finner jeg aldri ut..
Spontanaborten var ikke vond. Mulig jeg er vant med veldig kraftige menstruasjonsmerter, men for meg var det ikke mer enn en menstruasjon.
Legen jeg var hos forklarte meg det hele på en veldig grei måte. "Alle kvinner er utstyrt med mange tomme egg, og når disse blir befruktet, så kvitter kroppen seg med det når den finner ut at det er ødelagt.." Han forklarte ett veldig drastisk eksempel, med at det for eksempel var en baby uten hjerne, og det er naturlig at kroppen kvitter seg med det.
Og det er ikke meg eller partneren det er noe galt med. Så jeg skulle ikke deppe for det.
Men jeg er en evig optimist. Jeg ser det positive i det; neste gang er jeg kanskje mer forberedt, neste gang vet jeg hvordan en spontanabort er. Men det er andre der ute som er kanskje like usikre som jeg var, derfor valgte jeg å skrive dette. Om min erfaring kan hjelpe noen der usikre gravide der ute, så er jeg glad for det. Kanskje andre også kan skrive om sine opplevelser og erfaringer? For en ting er sikkert, ingen spontanaborter er like. Alle opplever de forskjellig.
For de som lurer på hvordan jeg har det psykisk så har jeg det bra. Jeg er bare 21 år ung, og har mange år på meg før det er for sent. Nå kan jeg ta meg god tid og planlegge de perfekte omgivelsene for ett barn, og bare nyte livet og sommeren sammen med min kjære. Men det blir vel ikke så lenge til vi prøver igjen :)