Jeg kjenner på mange rare følelser nå på oppløpssiden til fødselen. Termin om to uker. Førstemann ble satt igang på max overtid og var veldig stor da han kom, pga sv.diabetes vi ikke visste om. Denne gangen har vi derfor blitt fulgt tett med vekstkontroller og sist (for snart to uker siden målte hun +15% vekstavvik). Vi har hele tiden fått forespeilet at vi nok ikke kom til å gå like langt over termin denne gangen fordi jeg får store barn.
I fjor på denne tiden mistet jeg et svangerskap veldig tidlig i løpet, det var en MA/BO, og jeg måtte ha medikamentell abort.
Jeg er nå redd for at kroppen min ikke klarer å sette igang spontan fødsel denne gangen heller, at den liksom bare skal tviholde på det den har, for det har liksom vært trenden. Kjenner jeg blir veldig lei meg av tanken på ikke å skulle oppleve spontan fødsel. Samtidig som jeg leser ulike historier om at de ikke setter igang fødselen før overtid selv om barnet er målt å være stor… hva søren er da vitsen med å måle så mye, tenker jeg…
Noen som har erfaringer med dette?
Noen som har opplevd spontan fødsel etter at første ble satt igang på max overtid?
I fjor på denne tiden mistet jeg et svangerskap veldig tidlig i løpet, det var en MA/BO, og jeg måtte ha medikamentell abort.
Jeg er nå redd for at kroppen min ikke klarer å sette igang spontan fødsel denne gangen heller, at den liksom bare skal tviholde på det den har, for det har liksom vært trenden. Kjenner jeg blir veldig lei meg av tanken på ikke å skulle oppleve spontan fødsel. Samtidig som jeg leser ulike historier om at de ikke setter igang fødselen før overtid selv om barnet er målt å være stor… hva søren er da vitsen med å måle så mye, tenker jeg…
Noen som har erfaringer med dette?
Noen som har opplevd spontan fødsel etter at første ble satt igang på max overtid?