Huff......en vanskelig vei å gå.....men ikke umulig. Jeg jobber til daglig med rusmisbrukere, da gravide. De fleste her er tvangsinnlagte på 6.2a. For noen er graviditeten et vendepunkt, de ser mening i å komme seg ut av rushelvete... Barnet. Noen klarer det mens andre faller tilbake... En ting er behandlingen de får her, og selvfølgelig hjelpen etter fødselen, mødrehjem o.l. Utfordringen er når dagen kommer og de skal vende hjem. Miljøet.....det vante, kjente, det trygge.
Min erfaring er at personen må selv ønske seg ut. Det nytter ikke å prøve for å blidgjøre andre. Det er delte meninger om viktigheten av å "plassere" vedkommede bort fra hjemstedet. Personlig mener jeg det er gunstig. Joda, dagen kommer der han/hun må face gamlelivet og snu ryggen til negative bekjentskaper. Men jeg vil påstå at det er enklere når en har kommet ett stykke på vei. Rus suget kan sitte lenge.....veien tilbake er kort. Som misbruker ser vi ofte det skjer noe med jeget. Selvfølelsen, uten rusen er den lav. En har gjerne gjort ting der en har måttet koble ut.. Kombinasjonen; abstinenser, ensomhet, lite nettverk, følelsen av å ikke duge til noe..... De er vant til å bli sett ned på.
Så bra at søsteren din har en familie som stiller opp. At dere viser hvor glade dere er i henne... Jeg har tro på et behandlingopplegg med avrusning, psykolog, gruppesamtaler(gjerne med andre rusmisbrukere, også tidligere), på sikt - hjelp til skolering, integrering i samfunnet.. Bygge opp ett nettverk - styrke følelsen av å være en del av samfunnet. La henne føle at hun tar kontroll over livet igjen. Opplevelsen av mestring! Som igjen kan bidra til appetitt på livet. Finne mening!
Jeg vil ikke anbefale å drive avrusning selv (dere i fam). Ved å ta henne med på hytte over tid. Jeg tror problemet både krever og trenger fysisk og psykisk behandling. Den ene like viktig som den andre. Joda, det går an å kontakte fastlege, men det fører sjelden fram. Enten pga legen ikke klarer å spore opp vedkommede, men også at vedkommede unnlater å møte opp.
Hun vender hjem... ett godt tegn. Hun vet dere er der og er glad i henne. Selv om hun kanskje gir inntrykk av at deres preken er dritt å høre på, er jeg sikker på at hun innerst inne vet. Det finnes en del foreninger for dere pårørende, både kommunalt, men også på nettet. Det kan være lurt å få råd fra andre. Og ikke minst å møte forståelse... Jeg ønsker dere lykke til!!!