Spent !

[Gutt2012/spire 2015]

Jeg er 33 uker i dag og innser at nå nærmer det seg med stormskritt!
Vi gleder oss utrolig begge to, og forloveden min og jeg ser begge veldig frem til å bli foreldre, men er jo utrolig spente på hvordan fremtiden blir!

I går fikk vi vogna i hus og jeg fikk nesten litt sånn "skitt, nå er det ikke lenge til" - følelse og fikk ikke sove ..
Har litt tanker som f. eks
* Litt redd for forandringer.... Gleder meg jo veldig til å bli mor for 1. gang, men er fryktelig spent på hvordan det blir!! Vet jo ikke helt hva vi har begitt oss ut på selv om nurket var helt planlagt..
* gruer meg til fødsel og det å "miste" kontrollen over min egen kropp... 
* håper vi fremdeles klarer å ta vare på det å være kjærester når nurket kommer. 

Får nesten litt dårlig samvittighet av sånne tanker, virker som at alle gravide lever på " rosa skyer".. Forstå meg rett, vi gleder oss utrolig, men slike tanker og bekymring for forandringer murrer litt i underbevisstheten..
Noen andre som tenker noe av det samme? :/

 

[Alvepike]

Jeg tror du gjør rett i å " grue" deg litt. Det er IKKE en dans på roser å få barn for første gang, det er et sjokk!!! Men det går bra  til slutt

 Selv så gruer jeg meg til å få nr 2 , jeg vet jo ikke hvordan det er å ha 2 barn, men er veldig glad for at jeg har barn fra før av så jeg vet litt hva jeg går til

 

[Pucca]

Det eneste som er helt sikkert er vel at livet aldri mer blir det samme:) For min del var det fantastisk å bli mamma. Jeg satt bare i sofaen og gråt når jeg så på den vidunderlige lille bylten min. Det var midt i juli, og jeg satt ikke på verandaen en eneste gang. Jeg var livredd for alt, redd for å gå tur i vogna, redd for at han plutselig skulle våkne mens jeg var på do osv... He he, jeg var superstresset, men veldig, veldig lykkelig. Håper ikke jeg blir like stresset denne gangen, men tror ikke det. For det er litt tungvint...

 

[Mrs White]

Åh ja men vi tenker akkurat samme her! Og det synes vi er helt naturlig. Vi gleder oss så masse til vi skal få møte vårt lille mirakel (vi har jo ventet i 2,5 år på at dette skulle skje), men litt "redde" for det er vi også :-)

Det er jo et litet menneske som man skal ta hånd om og oppfostre, og det har man jo ingen erfaring på fra før av. Hvem vet hvordan man blir som forelder!? Man vet jo heller ikke hvordan den lille blir å ta hånd om. Men det jeg vet er at jeg elsker han nå, og jeg kan aldri forestille meg at jeg vil elske han mindre når han er ute i verden og med kjærlighet kommer man langt :-)

Som sagt, disse tankene tror jeg bare er sunne å ha. Tenk om du ikke hadde tenkt på det i det hele tatt? Det synes jeg høres mye verre ut. Nå tror jeg heller at du går igjennom en naturlig del av modningsprosessen til å bli mamma. Og det gjør nok også at du har mer sunne forventninger på hva som skal skje når lillen er ute :-)

 

[Gutt2012/spire 2015]

Tusen takk for gode og beroligende svar! Fikk litt tårer i øynene her jeg, godt å høre at det er flere som tenker litt det samme som meg ..

 

[Fire-må-det-være!]

Kjenner igjen mye av de følelsene du beskriver fra mitt første sv.skap! jeg skrev dagbok i sv.skapet da som nå, og synes det er veldig god "terapi" hehe.. Sorterer liksom tankene litt da!
Er mye som forandres i framtida med barn, man får et helt annet liv - men det har for oss på en måte "falt på plass", og livet føles helt fullkomment og meget rikt med barn;) 
Det er klart utfordrende og nytt, det er det å gå fra 2 til 3 unger også føler jeg.. Spennende det også!

Mitt beste råd i forbindelse med tanker rundt fødselen er jo selvfølgelig å snakke om det, lese seg opp litt - men ellers ta ting som de kommer, jordmødrene jeg har hatt har vært helt nydelige, og jeg har fått god fødselsforberedelse i samtaler med dem! Spes. før første fødsel selvfølgelig, da fikk jeg liksom den "grunndige" gjennomgangen i det;-) 
Gleeeder meg til å føde igjen....!