Vi så et bankende hjerte 7+6 og jeg levde lenge på det, helt til symptomene forsvant og jeg ikke kan kjenne noen antydning til livmoren. Er 11+4 i følge menstermin og andregangs, så hadde forventet at den kom litt tidligere denne gang. Er sikkert ikke reell grunn til bekymring, men jeg bekymrer meg så mye at det gjør vondt! Siden dette mest sannsynlig er vårt siste barn skal jeg på ny UL i morgen, vil ikke ha det så kjipt i mitt siste svangerskap.
Forhåpentligvis er alt vel og da starter endelig den delen hvor man kan glede seg uten den uggne følelsen hengende over seg <3 Da er det en uke til jordmor, et par uker til jeg kan prøve doppleren, nedtelling til oul osv. Slutt på den uendelig utrygge startfasen! Kjenne ordentlig på den ubetingede kjærligheten <3
Flere som nærmer seg sjelero og endelig kan begynne å glede seg litt?
Forhåpentligvis er alt vel og da starter endelig den delen hvor man kan glede seg uten den uggne følelsen hengende over seg <3 Da er det en uke til jordmor, et par uker til jeg kan prøve doppleren, nedtelling til oul osv. Slutt på den uendelig utrygge startfasen! Kjenne ordentlig på den ubetingede kjærligheten <3
Flere som nærmer seg sjelero og endelig kan begynne å glede seg litt?
Det går jo oftest godt! Men, ja, dette mammahjertet altså! Blir litt tullerusk rett og slett 
Det er så store følelser i sving og så tidlig føler man bare at man ikke har noen kontroll overhode. Man vil glede seg, men så tør man ikke, man vil elske, men redd for å miste. Takker for lykkeønskningene <3
