spørsmål om MA
- Trådstarter niandi
- Opprettet
Sylvia80
Gift med forumet
Det kan vel være at man ikke merker noe..
Hos meg hadde jeg 2 bittebittesmå blødninger, med noen ukers mellomrom, i mellomtida så vi bankende hjerte.. men etter den andre lille blødningen.. etter en uke da forsvant symptomene, to dager etter skulle jeg på ul og hadde en mistanke om at det ikke var gått bra.. magefølelsen bare sa meg det.. og det stemte.. da var der ikke noe bankende hjerte lenger.. Så.. Sånn var det hos meg..
Hos meg hadde jeg 2 bittebittesmå blødninger, med noen ukers mellomrom, i mellomtida så vi bankende hjerte.. men etter den andre lille blødningen.. etter en uke da forsvant symptomene, to dager etter skulle jeg på ul og hadde en mistanke om at det ikke var gått bra.. magefølelsen bare sa meg det.. og det stemte.. da var der ikke noe bankende hjerte lenger.. Så.. Sånn var det hos meg..
ser for meg den store skrekken å komme til ordinær ultralyd og få vite at det ike er liv der. leser jo at man kan ha symptomer selv om man har hatt en MA siden kroppen vil fortsette å produsere hormoner. har vurdert å bestille time til tidlig ul, men ser for meg at det vil roe meg ned noen dager, også begynner jeg sikkert å tenke: "hva hvis det har skjedd noe galt etter ul". kommer til å ta det opp med legen, men skal ikke dit før om to uker....
Minismurfen
Glad i forumet
Da jeg hadde MA, merket jeg ingenting før to dager før jeg var komt til de magiske 12 ukene... Da begynte det å komme litt rustrødt blod, som etterhvert økte på. Dro til legevakta som ikke kunne finne noe foster, og fikk time på sykehuset dagen etter. Embryoet hadde dødd mellom uke 5-7. Hadde fortsatt svangerskapssymptomer som oppblåst mage, ligamentsmerter, trøtt, litt kvalm..
Men hva er det som gjør at du er så fryktelig redd for ma? Og hvis du er så redd for det, vil jeg anbefale deg å ta en tidlig UL i uke 11-12 f.eks :)
Lykke til :)
Men hva er det som gjør at du er så fryktelig redd for ma? Og hvis du er så redd for det, vil jeg anbefale deg å ta en tidlig UL i uke 11-12 f.eks :)
Lykke til :)
har aldri hatt det selv, og heller ingen i nærheten som har opplevd det, så er vel ikke noen spesiell grunn til at det er sånn. bare kjenner at jeg er skikkelig redd og engstelig, og tør ikke å glede meg over at jeg er gravid, siden muligheten for at noe er galt er der, til og med uten at jeg vet det selv...
Minismurfen
Glad i forumet
Jeg er ikke så redd og engstelig for at det skal skje en spontanabort, men jeg klarer ikke å glede meg over at jeg er gravid fordi jeg prøver å beskytte meg selv i tilfelle det går galt. Det vil jo alltid være en liten sjanse for at det går galt, men mest sannsynlig så går det bra! :)
nr2imars2013
Betatt av forumet
Min MA ble oppdaget i uke 13+2, ble da henvist til ul fordi legen ikke fant hjertelyd. Fosteret ble målt til 9 uker. Hadde hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme) til uke 12. Om du gå på ul i uke 11 eller 12 og alt er fint da er det bare til å senke skuldrene og nyte tiden! Jeg skal på onsdag, er da 10+4 og er alt bra da så "kommer vi ut av skapet" :) Da har embryoet blitt et foster og det er ofte i forbindelse med den overgangen MA oppstår..
Men selv om jeg har vært i gjennom det går jeg ikke rundt å bekymrer meg for det! Skjer det så skjer det og da tar jeg sorgen DA.. Orker ikke gå og være nervevrak i flere uker først..
setter så stor pris på alle svar jeg får her, beroliger meg litt bare det skal dere vite:) min mor vet ikke at jeg er gravid enda, men her om dagen snakket hun om gleden hun har hatt over sine barn, og nevnte i den forbindelse at "vi var verdt alle bekymringene siden vi var et frø i magen", så får krysse fingrene for at det kommer et lite mirakel ut av dt:)
TulleHøna
Forumet er livet
Jeg var bekymra hele forbanna svangerskapet sist. Og jeg har vært bekymra i 3,5 år etter det! Velkommen til en verden av bekymringer! Sånn er det å være mamma :p jeg er også bekymret denne gangen! Faktisk mer nå. For denne gangen vet jeg hvor fantastisk resultatet av graviditeten er.
Mrs.Chuck Bass
Forelsket i forumet
Min MA ble et faktum når jeg var 11+6 i følge meg selv, 13+2 i følge legen. Da begynte jeg å blø, mye. Fikk ingen indikasjon om når fosteret døde, det var for ugjenkjennelig når jeg var på sykehuset på ul et par dager etterpå.
Jeg og er veldig redd for at det skal skje igjen, men etter den tråden jeg lagde for et par dager siden her, så har jeg begynt å fått opp håpet og motet litt. Den viktigste tanken jeg har, og som andre også har nevnt, er at det er en GOD GRUNN til at fosteret dør så tidlig. Det er rett og slett ikke levedyktig. Det er (om ikke uhyre sjelden) ikke sånn at et friskt og raskt foster bare plutselig dør av seg selv (hvis mor tar vare på seg selv da..), det er noe galt med det. Det har simpelthen ikke utviklet seg riktig. Og det er jo mye bedre at det skjer på et så tidlig stadie, 12 uker er egentlig veldig tidlig det og, enn at man får f.eks et dødfødt barn, eller et barn med så mange utviklingshemminger at det ikke har en sjans, liksom..
Håper du, som jeg, klarer å roe ned litt, å begynne å glede deg over det. Det er veldig mye enklere sagt enn gjort, men bare prøv. 5 minutter hver dag, f.eks, hvor du bare gleder deg kjempemye! Og øk det litt for hver dag. Hvert døgn er du ett steg nærmere det faktum å bli mor :-)
Ble litt langt dette.. Men det er godt for meg å få det ut litt og.
Jeg og er veldig redd for at det skal skje igjen, men etter den tråden jeg lagde for et par dager siden her, så har jeg begynt å fått opp håpet og motet litt. Den viktigste tanken jeg har, og som andre også har nevnt, er at det er en GOD GRUNN til at fosteret dør så tidlig. Det er rett og slett ikke levedyktig. Det er (om ikke uhyre sjelden) ikke sånn at et friskt og raskt foster bare plutselig dør av seg selv (hvis mor tar vare på seg selv da..), det er noe galt med det. Det har simpelthen ikke utviklet seg riktig. Og det er jo mye bedre at det skjer på et så tidlig stadie, 12 uker er egentlig veldig tidlig det og, enn at man får f.eks et dødfødt barn, eller et barn med så mange utviklingshemminger at det ikke har en sjans, liksom..
Håper du, som jeg, klarer å roe ned litt, å begynne å glede deg over det. Det er veldig mye enklere sagt enn gjort, men bare prøv. 5 minutter hver dag, f.eks, hvor du bare gleder deg kjempemye! Og øk det litt for hver dag. Hvert døgn er du ett steg nærmere det faktum å bli mor :-)
Ble litt langt dette.. Men det er godt for meg å få det ut litt og.
Sylvia80
Gift med forumet
mamman min skrev:
For et kjempe-fint tips! Det tror jeg faktisk jeg skal prøve på, bare glede meg kjempe-mye og tenke på hvor fantastisk det er og hvor fint det skal bli en liten stund hver dag - og så kan jeg heller holde igjen og være bekymra og redd resten av tiden.bare prøv. 5 minutter hver dag, f.eks, hvor du bare gleder deg kjempemye! Og øk det litt for hver dag. Hvert døgn er du ett steg nærmere det faktum å bli mor :-)Mrs.Chuck Bass skrev:
Helt enig! Det var jo kjempesmart! Det har jeg ikke tenkt på jeg heller.. Nå skal jeg sette meg og BARE glede meg en stund! <3
Mrs.Chuck Bass
Forelsket i forumet
Sylvia80 skrev:
mamman min skrev:
For et kjempe-fint tips! Det tror jeg faktisk jeg skal prøve på, bare glede meg kjempe-mye og tenke på hvor fantastisk det er og hvor fint det skal bli en liten stund hver dag - og så kan jeg heller holde igjen og være bekymra og redd resten av tiden.bare prøv. 5 minutter hver dag, f.eks, hvor du bare gleder deg kjempemye! Og øk det litt for hver dag. Hvert døgn er du ett steg nærmere det faktum å bli mor :-)Mrs.Chuck Bass skrev:
Helt enig! Det var jo kjempesmart! Det har jeg ikke tenkt på jeg heller.. Nå skal jeg sette meg og BARE glede meg en stund! <3
Så bra at dere likte det! Det har hjulpet meg litt og. Tidligere i dag, lå jeg og typen og så for oss hvordan det skulle bli når den lille kommer (legg merke til at jeg sa NÅR og ikke OM nå ;p), og det var så godt! Vi bare lå og fniste og kosa oss med planlegging <3 Det var skikkelig lykketilstander, og det fortjener vi alle sammen :-)