Sosialt uakseptable tanker

[_LykkeL]

Okei nå trenger jeg å få ut litt tanker og hormonstyr som jeg ikke kan komme med til de rundt meg. Jeg hater å være gravid. Jeg hater alt som skjer med kroppen min, at jeg ikke kan bestemme selv lenger hva jeg skal spise eller drikke eller noe som helst. Jeg hater alt som skjer i hodet, men aller mest så hater jeg at jeg hater det. Nå skal det sies at dette ikke var planlagt, kom som et passe sjokk da vi trodde prevensjonen fungerte og jeg hadde i utgangspunktet ikke spesielt lyst på barn. Første tanken var at jeg skulle ta abort, men så gikk det noen dager og jo mer jeg tenkte på det jo mindre ville jeg fjerne han.

Jeg trenger at tiden skal gå, jeg trenger å få kroppen og hodet mitt tilbake, jeg trenger at jeg bare kan "ta tak i" ungen og legge han i armene til faren, for så å gå å ta meg en god hvil. Jeg får ikke sove om nettene, jeg sover 2-3 timer på dagtid og ligger våken HELE natta. Sånn har det vært i hele 2020 nå. Begynner å tære på både fysisk og psykisk nå at jeg ikke får sove.

Flere som sitter med tanker som ikke er så populære å komme med når folk spør hvordan det går og forventer et standard svar om at det er så fint og flott å være gravid? For jeg synes nemlig det er alt annet enn fint og flott, og jeg kunne ikke gledet meg mer til han kommer! 25+3 i dag så har enda et lite stykke og gå, men det nærmer seg heldigvis!

 

[Scorpio86]

Du er ikke alene jeg hater også å være gravid, og det hjelper ikke at jeg så og si får ALLE plager som følger med, fra de helt milde til de mer alvorlige. Jeg tror kroppen min er allergisk mot å være gravid Dette er min andre, og siste, gang.

For meg hjelper det masse at mannen min er inneforstått med alt jeg føler, og han gjør sitt beste for å gjøre ventetiden så behagelig som mulig. Han forstår også at etter babyen kommer forventer jeg kanskje mer av han enn andre gjør av mennene sine.

Når det gjelder andre folk kommer det an på hvem som spør, er det naboen sier jeg at ting går fint og vinkler samtalen over på noe annet, men er det familie eller venner som spør sier jeg det som det er; at formen ikke er på topp og at jeg gleder meg til mai!

 

[Livvea]

Du er nok ikke alene om å ha slike tanker.
Jeg husker hun der Funkygine fikk sånn pepper for å være ærlig om at hun ikke trivdes med å være gravid. Men jeg synes det var flott, for å få frem andre perspektiver av følelser som normen ikke tillater ellers.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har hele tiden følt at å være gravid ikke er så "fantastisk" som "alle" skal ha det til.
Jeg føler meg nøytral, jeg er glad for å kjenne liv å se den fine kulemagen vokse, men jeg er drittlei av å ikke sove om natten. Jeg sover også svært lite, og er trøtt hele tiden.
Jeg er lei av å ikke spise som jeg vil og å tenke på vekt. Og å få kommentarer av andre, for nå kan jo min kropp snakkes om av alle siden jeg er gravid.Og også snakke om vekten min, av alle ting!
Og om jeg spiser/drikker noe f. eks sushi eller kaffe, så kommer kommentarene "kan du det da?" "Kan du gjøre slik, nå da?"
Da får jeg sånne faens tanker, at holde deg unna hva jeg gjør! Jeg gjør det jeg føler er rett og det jeg føler er trygt og forsvarlig.
Du vet ikke hvor lite kaffe jeg har drukket tidligere på dagen, eller at jeg har lest meg opp på hva slags sushi som er trygt å spise.
Jeg er lei av å være redd for å få for mye strekkmerker. Lei av å være kronisk sulten og umettelig søtsyk (som jeg endelig har klart å kontrollere).

Men som jeg gleder meg til barnet kommer!

Men jeg har det helt okei.
Jeg får inntrykk av at du har det tyngre.
Igjen, dette klassiske rådet; har du snakket med en søster, venninne eller jordmor?
Jeg har stort sett vært ærlig, og selv om jeg får noen blikk, så er det også overraskende mange som sier seg enig. Og det har hjulpet litt

 

[Druen29]

Amen!!

 

[_LykkeL]

Du er ikke alene jeg hater også å være gravid, og det hjelper ikke at jeg så og si får ALLE plager som følger med, fra de helt milde til de mer alvorlige. Jeg tror kroppen min er allergisk mot å være gravid Dette er min andre, og siste, gang.

For meg hjelper det masse at mannen min er inneforstått med alt jeg føler, og han gjør sitt beste for å gjøre ventetiden så behagelig som mulig. Han forstår også at etter babyen kommer forventer jeg kanskje mer av han enn andre gjør av mennene sine.

Når det gjelder andre folk kommer det an på hvem som spør, er det naboen sier jeg at ting går fint og vinkler samtalen over på noe annet, men er det familie eller venner som spør sier jeg det som det er; at formen ikke er på topp og at jeg gleder meg til mai!

Hos meg satt det mest psykisk i starten, var ikke kvalm en eneste dag så burde egentlig prise meg lykkelig å holde kjeft, men fra 2 trimester har jeg fått alle disse småplagene som rastløse bein, søvnplager, halsbrann, strekkmerker til de litt større som bekkenløsning og låsning i bekken, korsrygg og rygg så nå er jeg rimelig klar for å få han ut og legge hele graviditeten bak meg!!

Samboer er helt fantastisk, han vet hvor mye jeg sliter med at jeg må opp i vekt og selvbildet mitt så han sier flere gang om dagen hvor fin han synes jeg er og at hvis han kunne grodd en livmor og tatt over så hadde han gjort det uten tvil. Hjelper åsså på at han har tatt på seg alt av husarbeid og tur med hunden de dagene ryggen ikke er enig og jeg er så å si sengeliggende, så tross alt kunne jeg egentlig ikke hatt det bedre. Tørr ikke å tenke på hvordan jeg hadde taklet å gådd med alle disse plagene alene, både fysisk og psykisk. En ting er at vi kvinner sliter, men fy fader det må være tungt for mannfolka og til tider

 

[_LykkeL]

Du er nok ikke alene om å ha slike tanker.
Jeg husker hun der Funkygine fikk sånn pepper for å være ærlig om at hun ikke trivdes med å være gravid. Men jeg synes det var flott, fir å få frem andre perspektiver av følelser som normen ikke tillater ellers.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har hele tiden følt at å være gravid ikke er så "fantastisk" som "alle" skal ha det til.
Jeg føler meg nøytral, jeg er glad for å kjenne liv å se den fine kulemagen vokse, men jeg er drittlei av å ikke sove om natten. Jeg sover også svært lite, og er trøtt hele tiden.
Jeg er lei av å ikke spise som jeg vil og å tenke på vekt. Og å få kommentarer av andre, for nå kan jo min kropp snakkes om av alle siden jeg er gravid.Og også snakke om vekten min, av alle ting!
Og om jeg spiser/drikker noe f. eks sushi eller kaffe, så kommer kommentarene "kan du det da?" "Kan du kjøre slik, nå da?"
Da får jeg sånne faens tanker, at holde deg unna hva jeg gjør! Jeg gjør det jeg føler er rett og det jeg føler er trygt og forsvarlig.
Du vet ikke hvor lite kaffe jeg har drukket tidligere på dagen, eller at jeg har lest meg opp på hva slags sushi som er trygt å spise.
Jeg er lei av å være redd for å få for mye strekkmerker. Lei av å være kronisk sulten og umettelig søtsyk (som jeg endelig har klart å kontrollere).

Men som jeg gleder meg til barnet kommer!

Men jeg har det helt okei.
Jeg får inntrykk av at du har det tyngre.
Igjen, dette klassiske rådet; har du snakket med en søster, venninne eller jordmor?
Jeg har stort sett vært ærlig, og selv om jeg får noen blikk, så er det også overraskende mange som sier seg enig. Og det har hjulpet litt

Jeg leste en tråd, mulig det er den du refererer til hvor hun fikk mange kommentarer som gikk på «du burde holde kjeft og være glad for at du kan få barn». Selvfølgelig er man glad for at man skal bli en liten familie, men det må da å være lov å ha det tungt. Det blir som å si at du kan ikke ha det ille fordi andre har det værre, eller du kan ikke ha det bra fordi andre har det bedre.

Di fleste dagene er jeg helt nøytral, har liksom slått meg til ro med at ting er som det er, jeg er egentlig bare i en slags ventemodus. Men jeg har historie med psykiske plager og går på antidepressiva så på dager som i dag, spesielt når jeg har sovet lite og spist dårlig så er alt bare så forbanna dritt og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å holde ut. Det har liksom vært 3 måneder igjen nå i ganske mange måneder føles det ut som

På grunn av psyken min blir jeg ekstra fulgt opp av jordmor og går i tillegg til jordmor på sykehuset som har tilleggsutdanning i psykologi, også har jeg samboer og klage til. Mamma bruker også å få en utblåsning inni mellom, hun ser som regel på meg når ting har samlet seg opp og da tar hun meg med ut så jeg får litt utløp for frustrasjonen, så har et godt nettverk som støtter meg. Jeg blir bare så ufattelig sliten av det som du nevner, bedrevitere som forventer at alle gravide skal være perfekte og overlykkelige gjennom hele svangerskapet

 

[Friluftsmor]

Finnes det ikke sovemedisin for gravide? Snakk med legen din.

Og ellers sender jeg en klem.

 

[_LykkeL]

Finnes det ikke sovemedisin for gravide? Snakk med legen din.

Og ellers sender jeg en klem.

Jo har fått vallergan som jeg kan ta frem til 3. Trimester, men skal ikke ta dem hver dag. Blir så sinnsykt slapp av dem, så når jeg tar en tablett kan jeg fint sove i 15 timer uten å våkne av alarmer eller klarer å stå opp. Det gjør igjen at jeg absolutt ikke er trøtt om kvelden, og gjør liksom problemet litt værre

tusen takk

 

[Luna0912]

Du er i godt selskap med flere av oss andre ser jeg
Jeg syns heller ikke at det er så lett å være gravid. De første 13 ukene var jef konstant kvalm og hadde halsbrann. Heldigvis gikk kvalmen over, men ble erstattet av søvnløse netter og bekkenløsning. Sliter også med det psykiske rundt at kroppen vokser og vekta øker, men prøver å trøste meg med at det er midlertidig.
Jeg er veldig glad for denne graviditeten, har mistet før så dette er ingen selvfølge for meg, men jeg gleder meg til fødsel

 

[Bkno3764782]

Jo har fått vallergan som jeg kan ta frem til 3. Trimester, men skal ikke ta dem hver dag. Blir så sinnsykt slapp av dem, så når jeg tar en tablett kan jeg fint sove i 15 timer uten å våkne av alarmer eller klarer å stå opp. Det gjør igjen at jeg absolutt ikke er trøtt om kvelden, og gjør liksom problemet litt værre

tusen takk

Kan du klare å holde ut til kvelden med å ta tabeller slik at du kan få sove skikkelig om natta? Søvn er superviktig for å klare å føle seg nåkelunde. Har dessverre ikkje så mange gode råd, men håper du klarer å finne noko positivt i kvardagen slik at det ikkje blir så tungt resten av tida.

 

[Hemmeligfrøken]

Nå er jeg en av de som har ganske tøffe svangerskap og har denne gangen gått sykmld siden uke 6 (er nå over på svangerskapspenger) - men jeg koser meg likevel som gravid, så jeg kjenner meg ikke igjen i de følelsene du sitter med. Men jeg tenker at du nok bør finne noen å snakke med før dette går for langt, for du sitter med mange vonde følelser som du trenger å få bearbeidet. Å få depresjon før eller etter fødsel er ikke bare bare, så bedre å søke hjelp så fort som mulig!

og husk at alle har ulike svangerskap og ulike tanker til det. Du har all rett til å føle akkurat det du føler uten å føle at det blir «feil» fordi andre synes det er bare fryd og gammen, og koser seg glugg i hjel. Vi må bli flinkere til å ikke sammenligne alle andre med oss selv for vi aner virkelig ikke hvordan andre har det og hvorfor de føler det slik.
Klem til deg

 

[Eds:)]

Okei nå trenger jeg å få ut litt tanker og hormonstyr som jeg ikke kan komme med til de rundt meg. Jeg hater å være gravid. Jeg hater alt som skjer med kroppen min, at jeg ikke kan bestemme selv lenger hva jeg skal spise eller drikke eller noe som helst. Jeg hater alt som skjer i hodet, men aller mest så hater jeg at jeg hater det. Nå skal det sies at dette ikke var planlagt, kom som et passe sjokk da vi trodde prevensjonen fungerte og jeg hadde i utgangspunktet ikke spesielt lyst på barn. Første tanken var at jeg skulle ta abort, men så gikk det noen dager og jo mer jeg tenkte på det jo mindre ville jeg fjerne han.

Jeg trenger at tiden skal gå, jeg trenger å få kroppen og hodet mitt tilbake, jeg trenger at jeg bare kan "ta tak i" ungen og legge han i armene til faren, for så å gå å ta meg en god hvil. Jeg får ikke sove om nettene, jeg sover 2-3 timer på dagtid og ligger våken HELE natta. Sånn har det vært i hele 2020 nå. Begynner å tære på både fysisk og psykisk nå at jeg ikke får sove.

Flere som sitter med tanker som ikke er så populære å komme med når folk spør hvordan det går og forventer et standard svar om at det er så fint og flott å være gravid? For jeg synes nemlig det er alt annet enn fint og flott, og jeg kunne ikke gledet meg mer til han kommer! 25+3 i dag så har enda et lite stykke og gå, men det nærmer seg heldigvis!

Sånn hadde jeg det men nr 1 og nå nr 2. Hater å gå gravid så intenst. Men svangerskape med første var værre, kvalme og oppkast. husker jeg tenkte igjennom hele fødselen at jeg skulle dusje og sove med en gang hun var født og at faren fikk ta henne
Men denne gangen sier jeg til de som spør akkuratt hvordan jeg har det, orker ikke skryte over hvor fint det er å gå gravid. Jeg synes det er grusomt. Og hadde jeg ikke vert såå glad i søskene mine så hadde hun blitt enebarn