Sorg ved å være gravid

[Solfrøkna]

Jeg er gravid, og det var ikke planlagt. Jeg kommer ikke til å ta abort da det ikke føles riktig og ville vært av helt feil grunner (så lenge det er friskt), for tror det blir bra etterhvert som barnet kommer og det er friskt. Men jeg klarer ikke helt å glede meg over graviditeten. Jeg er 42 år, og var ferdig med å få barn og så frem til å kun ha store barn som er selvstendige. Jeg synes det er flaut at jeg er gravid igjen, og skal begynne prosessen på nytt med små barn en del år etter forrige runde. Jeg gruer meg til å si det på jobb, gruer å si det til familie og venner, for er så redd for å «bli snakket om» av alle. «Herregud, skal hun som er over 40 ha ett til! Hun blir nesten pensjonist før h*n flytter ut!»
Jeg er klar over at dette er fulstendig irrasjonelt, men føler meg veldig alene med disse tankene. «Alle andre» her inne virker som de gleder seg.
Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg over dette, men klarer ikke helt å komme over «aksept» terskelen.
Noen som er i tilsvarende situasjon?

 

[Margrethe]

Jeg er gravid, og det var ikke planlagt. Jeg kommer ikke til å ta abort da det ikke føles riktig og ville vært av helt feil grunner (så lenge det er friskt), for tror det blir bra etterhvert som barnet kommer og det er friskt. Men jeg klarer ikke helt å glede meg over graviditeten. Jeg er 42 år, og var ferdig med å få barn og så frem til å kun ha store barn som er selvstendige. Jeg synes det er flaut at jeg er gravid igjen, og skal begynne prosessen på nytt med små barn en del år etter forrige runde. Jeg gruer meg til å si det på jobb, gruer å si det til familie og venner, for er så redd for å «bli snakket om» av alle. «Herregud, skal hun som er over 40 ha ett til! Hun blir nesten pensjonist før h*n flytter ut!»
Jeg er klar over at dette er fulstendig irrasjonelt, men føler meg veldig alene med disse tankene. «Alle andre» her inne virker som de gleder seg.
Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg over dette, men klarer ikke helt å komme over «aksept» terskelen.
Noen som er i tilsvarende situasjon?

Jeg var ikke i den samme situasjon, da jeg ikke hadde barn fra før. Men ja, ble overraskende og uventet gravid og valgte ikke å ta abort, for som du sier, det ble ikke riktig (selv om jeg er for selvbestemt abort). Det har vært mange følelser knyttet til dette valget, og ikke bare positive.

Når det gjelder det å bli snakket om, håper og tror jeg at de som eventuelt gjør det raskt finner noe annet å snakke om. Det er en del som får nye kull, enten det er med samme partner eller ikke

 

[Familielykke]

Jeg er gravid, og det var ikke planlagt. Jeg kommer ikke til å ta abort da det ikke føles riktig og ville vært av helt feil grunner (så lenge det er friskt), for tror det blir bra etterhvert som barnet kommer og det er friskt. Men jeg klarer ikke helt å glede meg over graviditeten. Jeg er 42 år, og var ferdig med å få barn og så frem til å kun ha store barn som er selvstendige. Jeg synes det er flaut at jeg er gravid igjen, og skal begynne prosessen på nytt med små barn en del år etter forrige runde. Jeg gruer meg til å si det på jobb, gruer å si det til familie og venner, for er så redd for å «bli snakket om» av alle. «Herregud, skal hun som er over 40 ha ett til! Hun blir nesten pensjonist før h*n flytter ut!»
Jeg er klar over at dette er fulstendig irrasjonelt, men føler meg veldig alene med disse tankene. «Alle andre» her inne virker som de gleder seg.
Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg over dette, men klarer ikke helt å komme over «aksept» terskelen.
Noen som er i tilsvarende situasjon?

Hei, å jeg er ikke i en slik situasjon så skal ikke mene noe om følelsene dine der, men kjenner så godt til byrden av å føle at alle rundt er kritiske, negative, ironiske og fæle på en måte. Jeg har bare lyst til å minne på at uansett hva man gjør her i livet så vil noen være kritiske, samtidig er det alltid noen som vil heie på deg. Jeg håper du med tiden fokuserer på heiagjengen på tribunen enn blikk fra forbigående og teitinger på foreldremøter. Mange syntes det er teit å få barn tidlig og mange syntes det er teit å få barn sent. Men hei, livet er jo bare midt på når man er 40, man lever jo gjerne til 80!

En kollega av meg ble uplanlagt gravid med nummer 3 i en alder av 44, vi på jobb tenkte ikke noe på alder, det var spennende og veldig hyggelig.

Masse lykke til med graviditeten og folk er folk og mange kan nok virke kritiske der de kanskje ikke mener det

 

[FruHåpefull82]

Jeg er ikke i helt samme situasjon som deg, men følte for å skrive noen ord til innlegget ditt. Jeg forstår deg, når dette var helt uplanlagt. Jeg kan godt forstå følelsen av å føle seg ferdig. For meg var det veldig annerledes, fordi jeg ønsket meg barn sent i livet. I 20-årene ville jeg ikke ha barn. Ikke tidlig i 30-åra heller. Vi begynte å prøve på barn da jeg var 36 og jeg så frem til å bli moden mamma, men lykkes ikke å bli vellykket gravid før jeg var 39. Det jeg allikevel kan kjenne meg igjen i er frykten for de som skal ha meninger om det å få barn når man er 40ish. Jeg fylte 40 året vi fikk datter. Altså, jeg har fått noen få kommentarer, og jeg har blitt såret over dem, men jeg tror de fleste i dag ikke bryr seg så mye om alder, det er blitt veldig vanlig at gravide er litt oppi åra sett i dette perspektivet. Det er mye større aksept for det nå enn det var før. Personlig ser jeg ikke på meg selv som gammel, heller, men vet enkelte andre hadde regnet med at jeg ville forbli barnløs. Jeg har noen i nær relasjon som er veldig old school. Som selvsagt syntes det var hyggelig at vi fikk barn, men som var veldig klar på at dette var jeg for gammel til Personlig føler jeg jo at jeg nå er i min beste alder, har tid, økonomi og overskudd til å gi barnet alt det trenger. Og jeg får anledning til å oppleve mye nytt gjennom barnets øyne. Det er jo mange fordeler med å være moden mamma også. MEN hadde jeg ikke ønsket barn og følt det hadde blitt en klamp om foten, og ødelagt for egen utfoldelse i livet, hadde det jo stilt seg annerledes, men det er det jo ingen andre som uansett hadde hatt noe med.

 

[Håperpå3♡]

Hei. Kjenner meg veldig igjen. Uplanlagt gravid i et forhold jeg ikke føler meg trygg i. Han har vært tydelig ifra starten at det er exen han helst vil ha… så er jeg 43år og føler meg så dum. Hvordan kunne jeg la dette skje? Nå er jeg over 25 uker på vei. Har grått i ukesvis, men begynner så smått å glede meg

 

[Bruspulver]

Jeg er også 42 år, gravid. Kjenner det på akkurat samme måte som deg.
I tillegg er jeg veldig redd for at det nye barnet skal "velte lasset". Vi har det så fint i familien nå, så kommer det en ny. som kanskje ikke "passer inn" kanskje det er et barn med ekstra behov. Kanskje ting går galt.
I tillegg har jeg ikke turt å fortelle det til familien min, og er nå halvveis i svangerskapet. Det begynner å vises. Nå må den katta ut av sekken. Men jeg er rett og slett flau.