Solskinnshistorier??

[Dilbertina]

På torsdag skal jeg ta ut spiralen.. Måtte bestille time på privatklinikk, hvis ikke måtte jeg ha ventet i over en mnd!!
Men men nå har det altså blitt veldig virkelig og nært.. Og da kommer angsten.. Tidvis er alt veldig rosenrødt i hodet mitt, men så kommer de mørke, truende skyene sigende.. Jeg har en sønn på 8 år fra før, men føler egentlig at jeg er førstegangsfødende igjen.. Dengang var jeg bare 17 år, så situasjonen langt fra "normal". Men nå er jeg altså nyforelsket i barndomskjæresten min, og har veldig lyst på ett barn til. Føler det passer bra nå med tanke på utdanning, alder, sønnen min sin alder, osv. Men så er jeg så redd for stresset og styret i hverdagen.. Er det mulig å opprettholde forelskelsen og romantikken i en hektisk småbarns-hverdag? Eller er man dømt til å slite når barna er små? Det virker nesten slik! Jeg vil ha i pose og sekk.. Elske (med) kjæresten min, og elske tiden med liten baby.. Skjønner jo at det ikke kan være bare idyll, men.. Kjære dere, jeg trenger noen solskinnshistorier[:)]

Ble et laangt innlegg dette! (typisk senkveld-melankoli)

 

[Pondus]

Alt er mulig, så lenge vi har den rette innstillingen selv.

Jeg og samboeren min har vært sammen i over 10 år, samboere i 9,5. Vi har hatt våre opp og ned turer som alle andre. Når vi skulle ha vår første fikk vi høre mye rart, negativt og positivt. Men vi lukket ørene for alt alle sa og tenkte at vi går våre egne veier og gjør det som passer oss best. Når Nicholas kom til verden kom jeg og sambo mye nærmere hverandre. Det skal sies at vi fikk en tvers igjennom snill og medgjørelig baby, men dog kommunikasjonen oss i mellom var også til stor hjelp. Vi bestemte oss på forhånd for grunnregler for hvordan vi ville ha det, og det holdt vi oss til. Når Nicholas sov var det bare tid til å være kjærester og ikke foreldre. Vi gledet oss over alt som vi opplevde med hverandre og barnet vårt. Han hadde vi med oss overalt, ferier, hos venner restauranter osv. Men vi glemte aldri hverandre, for det var det ene som vi alltid minte oss selv på, at uten det gode forholdet vårt og følelsene vi har for hverandre hadde vi heller aldri fått gull gutten vår.

Rådet jeg kan gi er at prøv å være enig om grunnreglene på forhånd, klart det kan oppstå situasjoner der dere må avvike, men hold kommunikasjonen gående og vær mest mulig enig og klare på ting. Ikke se på at det å få et barn betyr at dere er ferdig med å være kjærester eller at dere begrenset frihet, se heller på det som en utvidelse og fornyelse av den kjærligheten dere har sammen.

 

[Dilbertina]

Kan jeg spørre om hvilke grunnregler dere ble enige om?... Noen av de? Forrige gang ble det til at jeg gjorde det meste, men det var like mye min feil.. Jeg ville vel vise at jeg klarte det, og tenkte ikke så mye på at pappaen falt litt utenfor. Vi var ganske flinke til å være kjærester, men ikke like flinke til å være en familie.. Så litt omvendt problem.. Men så skal det sies at jeg bodde alene av økonimiske grunner, og faren var laaangt unna i militæret i ett år. Så det var kanskje ikke så rart at pappaen ble litt outsider. Denne gangen skal han i det minste ha pappapermisjon..

Men nå må jeg bli gravid først da!! Krysser fingrene.. [:)]

 

[x1xiza]

HEI[:)]

me prøver også å bli gravid[:)]
me har på forhand gått igjennom grunnleggende regler som er rett for oss. MERK, rett for oss..

Og me er veldig einige om at når me høyrer folk seier: dere må reise og nyte kvarandre no før dere får barn!
DÅ BLIR ME TRIST PÅ DEIRA VEGNER, OG LITT SINT.
Det er IKKJE noke som må offres når eit barn kjem til verden, ting må berre prioriteres på ein ny måte, og dette må folk som får barn vera innstillt på, og IKKJE føle at ting må offres..det blir så feil.

Så finn den måten som er rett for dere, og ta vare på kvarandre[:)]
Er sikker på at du er ein super mamma no også, og blir det for neste mann også[:)] KRYSSER FINGRENE! [:)]

 

[Pondus]

Hei misin.

Det viktigste først og fremst er respekten dere har for hverandre. Fra da barnet er en baby vil den merke hvordan hele atomsfæren og tonen dere imellom er. Vær enige om rutiner og regler som gjelder for barnet og FØLG DET!!! Jeg vet om mange som sliter med hvor strenge regler de skal sette og hvor tidlig det skal "trå i kraft". Altså der f.eks en av foreldrene har sagt nei til en ting, så kommer den andre og gir etter fordi de ikke klarer å være like bestemt eller høret på barnet gråte. Det kan gjelde både mor og far. Ikke alltid vi er de svake. Ingen Som du fortalte bodde du alene det første året, hva slags "problemer" det eventuelt skapte vet jeg ikke, men nå når pappan er hjemme er det viktig at han deltar i alt av stell, lek legging osv. I spebarnstiden er vi mammane så heldig med ammingen, hvor vi får et spesielt nært og kosetid med babyen, det får ikke pappaen. Derfor er det viktig at han blir tatt med på alt han kan delta i. Dere må bestemme ting i fellesskap, vi vet ikke "bedre" fordi vi har båret på dem i 9 mnd. Farsinstinktet kommer like naturlig som mors. Er det noe som plager den ene må dere kunne prate om det og være forståelsesfulle. For oss handlet det først og fremst om hvordan vi behandlet hverandre, da falt andre biter på plass.

Dette ble langt men jeg håper du forstod det jeg mente. Krysser fingrene for deg og håper på en liten en i magen din snart.

 

[Dilbertina]

Takk for gode råd[:)]
Ja, du har nok rett i at respekten mellom oss er helt grunnleggende. Vi må nok bli flinkere til å snakke sammen om hvordan vi vil ting skal være, hvordan vi skal prioritere.. Men jeg VIL at det skal gå bra, så jeg skal gjøre mitt ytterste for at babyen som forhåpentligvis kommer får et trygt og godt hjem, med harmoniske foreldre.. [:D]
Kom akkurat fra legen med min syke sønn, og der kom jeg over en brosjyre om hormonspiral. Der sto det at man kan i praksis bli gravid med en gang man tar ut spiralen. Kaaaanskje jeg blir gravid allerede i september?? [:)] Det er så uvant å vente på å bli gravid. Merkelig følelse. Sist var jeg 8 uker på vei da jeg oppdaget det.. (var kvalm, trøtt og slapp leeenge før det, men aante ikke at jeg var gravid. Mensen har alltid vært ustabil). Men det er så spennende! Og så godt å ha dette forumet, for jeg vil helst ikke snakke med andre enn kjærestren min om det før jeg er ca 3 mnd på vei.. Og jeg vil ikke snakke lei han heller[;)]